Sáiva

Jeg var for noen få år siden en tur nordover for å gå på ski fra Norge og Kautokeino i øst, gjennom Finland, gjennom Sverige, og inn i Norge igjen i Rostadalen i vest. Tanken var å forene disse tre landene på en mental-fysisk reise hvor hvert skritt er et skritt over land, og akkurat ett skritt langt. Det er en helt annen følelse å tilegne seg landet til fots enn med et fremkomstmiddel. Bare tregheten i selve forflytningen og den lange tilstedeværelsen i et landskap som bare sakte skifter karakter og horisont, gir en inkludering i omgivelsene en hurtig og maskinell forflytting ikke kan gi.

• Band: Saiva
• Utgivelse: Skarprättaren/Sjiedvárre (Split) – EP
• År: 2015
• Plateselskap: Nordvis
• Låt: Sjiedvárre
• Lengde: 10:01
• Sjanger: Black metal
• Sted: Sverige

Litt sør for Kautokeino sa min turkamerat og jeg farvel til vår hjelpsomme samiske venn. Foran oss lå eventyret, det ukjente; dager med slit og horisont i et øde og snødekt landskap, bare brutt av bjørkekledte åser, elver med forræderiske råker, og en ytterst sjelden gang spor av menneskeskapte konstruksjoner som småhus i klynger, en enslig vakthytte, eller milevis med reingjerder.

Man skulle kanskje tro at tankene får fritt spillerom i en slik åpen kontekst. De burde kunne boltre seg i rammeløs lek i sin ferie fra den egentlige hverdagens kjas og mas. Men dengang ei. Hjernen er i hektisk aktivitet med å planlegge ruten fremover i horisonten, eller mellom trær og høydedrag. Den sjekker at det riktige UTM-tallet tikker nedover, og at det andre står stille på GPS-en slik at vi går rett vestover. Hjernen prøver febrilsk å tolke det minste lille spor som avslører hvor det flere uker gamle og gjensnødde snøskutersporet ble av. Den påser at armer og bein ikke bruker mer energi enn høyst nødvendig, at kroppen har nok vann, nok mat og nok motivasjon til å fortsette.

Samtidig fremsetter og kjemper hjernen med negative tanker som om vi i det hele tatt vil klare å komme oss fremover på dette helvetes kladdeføret, om hvor få dager vi har til rådighet satt opp i mot hvor langt vi har igjen, og jobben som venter oss med å få slått opp teltet, ordnet utstyr og få smeltet nok snø. Hjernen har rett og slett ikke tid til å drive med annet enn selvopprettholdelsesdrift, og en gang iblant, glede over å være akkurat her. Nå.

Stadig søkte min frosne pekefinger over kartet slik den så ofte gjorde på turen. Mørket hadde sneket seg innpå oss. Det var over ti timer siden vi startet dagen og en halv dag siden sist pause. Sulten gnog i kroppen, og lårene begynte å kjenne at de hadde løftet ski med 15 cm høye kladder langs hele skiens lengde tusenvis av ganger den dagen. Vi hadde holdt en fart på nesten 2 km i timen. Det var på tide å slå leir.

Vi fant en lun nedsenkning i landskapet omkranset av trær. Vi tråkket snøen hard, og satte opp teltet. Vi la inn soveposer og utstyr. Fyrte opp primusen, og gjorde klar middagen.

Så kunne vi endelig strekke oss i soveposen. Vi kjente sult bli metthet, og matthet bli tretthet. Vi gled inn i en deilig døs. Dette spartanske nattlige himmelriket kjentes som et vrengebilde av det daglige slitet, og som en trygg mørk havn etter alt det kalde, hvite. I tankene gjennomleves dagen, og opplevelsene vokser seg sterkere.

• Band: Vemod
• Utgivelse: Venter På Stormene
• År: 2012
• Plateselskap: Terratur Possessions
• Låt: Altets Tempel
• Lengde: 12:52
• Sjanger: Black metal
• Sted: Norge

Morgenen etter søkte fingeren igjen over kartet, over isdekte vann, videre noen kilometer, noen timer, rett over grensen mellom Finland og Sverige, ca. en mil sør for Kilpisjärvi. Mon tro om vi ville nå frem til det forgjettede vannet med det vakre navnet – Saivo – samme kveld? Vi planla å overnatte der.

Jeg ble oppmerksom på ordet «saivo» for mange år siden da jeg kjøpte mitt røde fire-sesongers tremannstelt med samme navn. Den svenske produsenten mente vel det var et passende navn på et mobilt hjem. Jeg forstod hvorfor da jeg slo opp betydningen til det samiske ordet.

«Saivo», eller «sáiva» har flere betydninger på samisk. Det er i den samiske folketroen oppholdsstedet for saivofolket, som dels svarer til de underjordiske eller haugfolket i nordisk tradisjon, og dels oppfattes som de avdøde, dødsfolket. Det sies at de lever i dødsriket under omtrent de samme livsforhold som samene selv i gammel tid. Man ofret til dem, f.eks. i sykdomstilfeller, og trollmannen kunne ta dem i sin tjeneste.

• Band: Grift
• Utgivelse: Betrayed By The Sun / Hägringar (Split)
• År: 2016
• Plateselskap: Nordvis
• Låt: Källan
• Lengde: 9:10
• Sjanger: Black metal
• Sted: Sverige

«Sáiva» betyr også en hellig innsjø uten tilløp av noen større elv, og ofte betyr det en kilde. Eller det betyr en haug, de åndelige vesenene som lever der, dødsriket eller et annet hellig sted, alt ettersom hvilken kontekst det brukes i. I folketroen ble det tenkt at det var et hull i bunnen av disse hellige, ofte dype innsjøene som ledet inn til en opp-ned versjon av sjøen hvor dødsriket med saivofolket befant seg. 

«Sáiva» med høyreaksent på «a» gir 6 treff på vann og tjern i Finnmark på Yr. «Saiva» uten høyreaksent gir 3 treff og «Saivo» gir 4 treff på innsjø i Norrbotn i Sverige.

Det finnes et lite uavhengige plateselskap på en gård utenfor Arvidsjaur, langt nord i Sverige som satser på undergrunns svartmetall. Andreas Petterson kaller han seg, plateselskapsdirektør i Nordvis, og vokalist i svartmetallbandet Stilla. Rett før avreise til Kautokeino ble jeg kjent med at Nordvis i 2013 ga ut EP-en Finnmarkens Folk av bandet Saiva. Bandet er Andreas, og han spiller obskur, luftig og vakker mørk folk-svartmetall. Denne EP-en ble turens lydspor for meg.

Tittelen på EP-en har Saiva hentet fra en bok ved samme navn. Finnmarkens folk er hovedverket til den finske etnografen Samuli Paulaharju. Han døde i 1944, og hans samling av tradisjonsmateriale er regnet som en av de mest omfattende i verden som én person har samlet inn. Han samlet inn materiale i Finland, Norge og Kola-Lappland. Sammen med sin kone Jenny, dokumenterte han på sine reiser også en omfattende mengde av kvensk tradisjonsmateriale. Han skrev 21 bøker, og han skrev Ruijan suomalaisia i 1928. Den kom ut i svenske oversettelse med tittelen Finnmarkens folk i 1973. Boken er på nesten 500 sider, omfatter intervjuet med 242 kvener, og er illustrert med hundrevis av fotografier.

Og hva skjedde med oss? Kom vi frem? Nei. På grunn av dårlige snøforhold, gnagsår, forkjølelse og tidsnød, så vi oss nødt til å komme oss ut der vi kunne, og det var ved kryssingen av Europavei 8 som snor seg langs grensen mellom Finland og Sverige. Vi fulgte en snøskuterlede de siste to milene som gjorde at vi havnet for langt sør til å overnatte ved vannet Saivo. Det samiske dødsfolket fikk fred for oss søringer. Vi reiste til Kilpisjärvi med Nordens mest glorete drosje, og fant trøst i amerikanske nordlys-turister, indrefilet av reinsdyr og finsk øl. Og ikke minst Saivas En Förliden Tid.

• Band: Saiva
• Utgivelse: Finnmarkens Folk
• År: 2014
• Plateselskap: Nordvis
• Låt: En Förliden Tid
• Lengde: 7:22
• Sjanger: Black metal
• Sted: Sverige