Edvard Munch, «Skrik» (1910). Foto: Wikimedia Commons.

Bjarne Melgaard og svartmetallen

Jeg gik bortover 
veien med to 
venner – så gik 
solen ned 
Himmelen ble 
pludseli blodi rø 
– Jeg standset, lænet 
mig til gjæret træt 
til døden – over den 
blåsorte fjor og by 
lå blod i ildtunger 
Mine venner gik 
videre og jeg sto 
igjen skjælvende 
af angest – 
og jeg følte det gik et 
stort uenneligt 
skrig gennem 
naturen

Slik uttrykte maleren Edvard Munch sin eksistensielle angst i starten av 1890-årene, som del av forarbeidet til hans mest kjente verk: «Skrik».

Hundre år senere reflekterte den norske fremadstormende og kontroversielle kunstneren Bjarne Melgaard over dette eksistensielle skriket til Munch. Hva kunne tilsvare dette skriket i dag, spurte han seg. Han fant det igjen i svartmetallen.

Sendt som radio

NRK P2. Mørke meditasjoner, 01.07.2019 (27 min). https://radio.nrk.no/serie/moerke-meditasjoner/sesong/201907/MKRD07000619

Burzum, Burzum (1992). Foto: Discogs.
  • Artist: Burzum
  • Utgivelse: Burzum
  • År: 1992
  • Plateselskap: Deathlike Silence Productions
  • Låt: «Feeble Screams from Forests Unknown»
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Bergen

I 2002 førte refleksjonene over Munchs skrik til utstillingen «Black Low». I den tolker Melgaard norsk svartmetall langs flere dimensjoner. Utstillingen skulle si noe om tilstanden i samfunnet, om livet, og om døden. Gjennom skisser, malerier, fotografier, skulpturer og performancer dokumenterer han svartmetallens uttrykk, forskjellige måter å dø på, og samtidig, hvordan han som homofil kunstner, oppfatter hvordan det er å operere i et til dels homofobisk miljø.

Utstillingsplakat til «Black Low». Design & foto: Halvor Bodin (https://www.halvorbodin.com).

Som skoletaper og ung homofil mann under 80-tallets aids-panikk, kjente Melgaard tidlig selv på utenforskapet, et utenforskap han gjenfinner i Munchs kunst. I maleriet «Skrik» går jeg-personens venner videre, mens han selv står igjen på veien, lent inntil gjerdet som for å holde seg fast i virkeligheten, skjelvende av eksistensiell angst.

Melgaard var tidlig interessert i mennesker og miljøer som skiller seg fra normen, og oppsøkte dem for å kjenne på følelsen av ukomfortable situasjoner. Han dykket ned i hardcore sado-masochistiske miljøer, dopmiljøer, og kriminelle miljøer, for å utforske deres virkelighet, og forsøke å uttrykke den i sin kunst.

Svartmetallens skrik er et sentralt uttrykk for musikksjangerens metafysiske fundament,  men det er ikke nytt. Det musikalske skriket har lenge vært ungdomsopprørets uttrykk. Som et opprør mot det bestående, pekende inn i en ny fremtid, slik demonstrantenes rop er det på verdens mange torg.

Det var Screamin’ Jay Hawkins skrik. Det var John Lennons skrik. Det var Jim Morrisons skrik. Det var Janis Joplins skrik. Det var Jello Biafras skrik. Og det var Tom Arayas skrik.

Slayer, Reign In Blood (1986). Foto: Discogs.
  • Artist: Slayer
  • Utgivelse: Reign In Blood
  • År: 1986
  • Plateselskap: Geffen Records
  • Låt: «Angel of Death»
  • Sjanger: Thrash metal
  • Sted: USA

Bjarne Melgaard tolker svartmetallens skrik som et dypere skrik, et primalskrik, et uttrykk for eksistensiell uro og angst, nærmest uten retning.

Utstillingen «Black Low» har undertittelen «The Punk Movement was Just Hippies With Short Hair», og uttrykker nettopp dette metafysiske aspektet ved svartmetallen som ikke punken eller hippie-bevegelsen hadde i så stor grad. Punkens anarkistiske nihilisme fokuserte snarere på den sosiale situasjonen den var satt inn i på slutten av 1970-tallet. Musikken er opprørsk, men ikke apokalyptisk slik svartmetallen er det.

Thorns, Thorns (2001). Foto: Discogs.
  • Artist: Thorns
  • Utgivelse: Thorns
  • År: 2001
  • Plateselskap: Moonfog Productions
  • Låt: «Interface to God»
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Trondheim

Den fyldige 160-siders katalogen som fulgte utstillingen «Black Low» er redigert og hovedsakelig skrevet av den belgiske forfatteren, kunstkritikeren og museumsdirektøren Ann Demeester. Hun ser klare likhetstrekk mellom svartmetallens mangfoldige mytologiske og metafysiske univers og Melgaards overlessede trash-kunst.

Melgaards postmoderne kunst er en blanding av sex-fantasier, vold, narkotika-indusert fremmedgjøring og frykt, uttrykt gjennom visuell overload og grisete estetikk, hvor avfall og fragmenter av virkeligheten veves til et nett av kaotiske fortellinger og historier som ikke lar seg entydig avlese. Han finner sammenhenger mellom selv de fjerneste temaer og følelser; ingenting er irrelevant, og aldri bare en detalj, skriver hun. I fragmentene og detaljene speiles samtidig helheten, altet – som hos den tyske 1600-talls-filosofen Liebniz’ monader; verdens enkelte udelelige bestanddeler som samtidig speiler hele universet.

Melgaard balanserer mellom undergrunnens anarki og antikonformisme, og borgerskapets konformitet og kommersielle kunstsirkus. Han er den rebelske kunstneren som etterhvert kom inn i borgerskapets hjem. På samme måte grodde svartmetallen ut av motstanden mot den satte konformiteten, og ble sakte assimilert og godtatt av det samme samfunnet de var i opposisjon til. Når Melgaard bringer svartmetallen inn i kunstsirkuset blir det en dobbel spagat mellom disse to ytterpunktene som samtidig er avhengig av hverandre for å eksistere.

Darkthrone, Transilvanian Hunger (1994). Foto: Discogs.
  • Artist: Darkthrone
  • Utgivelse: Transilvanian Hunger
  • År: 1994
  • Plateselskap: Peaceville
  • Låt: «Transilvanian Hunger»
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Oslo

I svartmetall-dokumentaren Until The Light Takes Us fra 2008 sier Darkthrones Gylve «Fenriz» Nagell at de fant det postmoderne livet for lett. Jeg har i en annen mørk meditasjon sammenliknet dette eksistensielle anslaget med 1880-årenes fin de siécle-dekadanse. Kjernen i sammenligningen er et felles metafysisk utgangspunkt i spørsmålet: hvordan leve uten verdier?

I svartmetallen finner Melgaard nettopp denne mangelen på et enhetlig verdifundament, og dermed en stadig søken etter autentisitet. Kunsten hans viser en fascinasjon for det forstyrrede og ødelagte, og for de rastløse eksistenser som aldri finner sin plass. Svartmetallens ekstreme musikalske uttrykk kan ses på som en måte å kanalisere denne verditomme fremmedfølelsen, og den påfølgende eksistensielle frykten og angsten på.

Svartmetallens voldsforherligelse, selvskading og dyreslakt er metaforiske uttrykk for denne eksistensielle fortvilelsen, en måte å konfrontere livets tomhet på, og en måte å forankre seg til virkeligheten på. Aktørene synes å delta på et stort maskeradeball, sier Ann Demeester, fanget i en liksomverden hvor det er uklart hvor leken ender og alvoret tar over, hvor det er uklare grenser mellom forstillelse og autentisitet.

Om du forsøker å finne ut hva svartmetallen egentlig er, sier Demeester, går du deg bort i en semantisk labyrint hvor nihilisme og Nietzsche, sosialdarwinistiske overbevisninger og anti-katolisisme, post-moralistiske holdninger og ærbødighet for Odin er koblet opp mot referanser til Tolkien, Jim Morrison, og William S. Burroughs, William Blake og Edgar Allen Poe.

Melgaards utstilling «Black Low» gjenspeiler nettopp dette voldelige, fragmenterte og søkende idéuniverset, også i navnet. «Low» som i «lav» sier noe om undergrunnskultur, lav status, depressivitet, og død. Samtidig høres «low» ut som «love» i ordlyden – altså «kjærlighet». Sammen gir dette et komplekst og kaotisk bilde av en kjærlighet til det mørke i mennesket, dødsromantikk og opprørsk undergrunnskultur.

Utstillingen inneholdt blant annet en levende geit påkledd en lateksdrakt, og et stort pentagram dandert med kokain. Den inneholdt også en bildeserie av en mann som skjærer av seg den ene brystvorten og stikker et bor inn i såret etterpå. Ifølge Melgaard var det denne billedserien som fikk begeret til å flyte over for tyske myndigheter i Herford, og førte til at politiet stengte utstillingen. De mente den promoterte inhumane akter og umenneskelighet.

Satyricon, Deep Calleth Upon Deep (2017). Foto: Discogs.
  • Artist: Satyricon
  • Utgivelse: Deep Calleth Upon Deep
  • År: 2017
  • Plateselskap: Moonfog Productions
  • Låt: «Deep Calleth Upon Deep»
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Oslo

Utstillingen «Black Low» inneholdt flere kunstverk vist tidligere på ulike utstillinger. På flere av disse samarbeidet Melgaard med svartmetall-artister.

Trommeslager Kjetil «Frost» Haraldstad fra Satyricon gjorde en performance på Melgaards utstillingen «Kill Me Before I Do It Myself» i Galeria Laura Pecci i Milano i 2001. Denne seansen ble filmet og vises som en del av den tidligere omtalte dokumentaren Until The Light Takes Us. Der ser vi Frost blåse ild mot Melgaard-verk som henger på veggen og tar fyr. Han knivstikker en sofa voldsomt gjentatte ganger, og kutter seg selv så blodet renner.

I dokumentaren ser vi også Darkthrone-trommeslager Gylve «Fenriz» Nagell ta turen til en Melgaard-utstilling på Galleri Lars Bohman i Stockholm samme året. Det filmede møtet mellom de to artistene er forøvrig en studie i sosial awkwardness.

Før «Black Low»-utstillingen i 2002, samme år, samarbeidet Bjarne Melgaard med en  annen betydningsfull svartmetall-artist, gitarist Snorre Ruch fra Thorns. På Melgaards separatutstilling «Interface to God» i Kunsthall  zu Kiel, i Kiel, ble lyd, tekst og bilder fra tidligere Thorns-utgivelser brukt, sammen med noe nylaget musikk av Ruch og ambient-gitarist Finn Olav Holthe.

Holthe og Ruch skulle året etter formalisere samarbeidet i prosjektet Thorns Ltd. Sammen med improv-musiker Jon Wesseltoft bidro de til Melgaards utstilling på Playlist på Palais de Tokyo i Paris i 2004, denne gangen kun med spesiallaget musikk.

Thorns Ltd., 0.0 Santa Fe (2006). Foto: Discogs.

Konseptet til Playlist på Palais de Tokyo besto i å benytte 5.1-lyd for å kle hele rommet i en altoppslukende sonisk opplevelse av kulde og vold. Lydfilen på 38 minutter er delt inn i 13 kapitler og gikk i loop under hele utstillingsperioden. Prosjektet materaliserte seg tilslutt i lyd-DVD-en 00:38:43:12 (38 minutter, 43 sekunder, 12 hundredeler), utgitt på Bjarne Melgaards egen label Stabfrenzy.

Designeren Halvor Bodin laget omslagsdesignet til denne utgivelsen som kom i et begrenset opplag. Typografien ble senere brukt av designeren Håvard Gjelseth for en dobbel kassett-utgivelse av Thorns Ltd. i forbindelse med en opptreden på Santa Fe Biennalen i 2006. Sistnevnte kom i kun 100 eksemplarer med 100 ulike omslag.

I 2018 ansatte jeg Håvard Gjelseth som designer i NRK, og på nyåret 2019 ga han meg ett av sine eksemplarer av utgivelsen 00:38:43:12 (38 minutter, 43 sekunder, 12 hundredeler).

Thorns Ltd., 00:38:43:12 (2004).

Håvard Gjelseth har forøvrig laget mange omslag for norske artister, blant andre Motorpsycho og DumDum Boys. Han rentegnet tidlig i sin designkarriere også den første Enslaved-logoen. 

Vi skal høre låt nummer 13 – 00:36:36:12 (36 minutter, 36 sekunder, 12 hundredeler) fra nettopp Thorns Ltd. 2004-utgivelse.

  • Artist: Thorns Ltd.
  • Utgivelse: 00:38:43:12
  • År: 2004
  • Plateselskap
  • Låt: 00:36:36:12
  • Sjanger: Ambient
  • Sted: Oslo

Publisert

i

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *