Dekadanse og svartmetall

Men da Zarathustra var alene, talte han slik til sitt hjerte: “Skulde det være mulig? Denne gamle hellige der inne i skogen har enno ikke hørt at gud er død!”

Friedrich Nietzsche, Slik talte Zarathustra (1883).

Slik talte Friedrich Nietzsche gjennom vismannen Zarathustra i 1883. Den tyske dikterfilosofen så at det gamle verdigrunnlaget ikke lenger kunne bære det moderne mennesket som vokste frem, og måtte erstattes av et nytt, hvor mennesket kunne utvikle seg til fulle, uten religionens påbud og forbud.

Men det skulle vise seg at en slik verdifrihet ble for grenseløs, og slavemennesket søkte tilbake til gudene.

Noen som nekter å underkaste seg Gud er svartmetall-bandet Satyricon, noe som kommer tydelig frem på låta «Hvite-Krists Død», fra 1994-utgivelsen The Shadowthrone.

• Artist: Satyricon
• Utgivelse: The Shadowthrone
• År: 1995
• Plateselskap: 
• Låt: «Hvite-Krists Død»
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo

Den norske svartmetallen som oppsto på andre halvdel av 1980-tallet, og som Satyricon var en fremtredende del av, var en musikalsk bevegelse i opposisjon til sjangeren death metal. Samtidig var den en ideologisk bevegelse i opposisjon til småborgerlig konformitet, og ufri moralisme. Kjernen i motsetningen var konflikten mellom det frie individet og det indoktrinerende systemet.

Kristendommen ble raskt symbolet på denne undertrykkende makten. Den ble ansett som på ulike måter å forhindre individets progressive utvikling og videre individualisering. Den lød også verditom og hul, uten kontakt med virkeligheten; et uttrykk for et samfunn i verdimessig forfall.  

Knyttet til denne forestillingen om et samfunn i forfall, var forestillingen om at en kommende gullalder skulle avløse endetiden. For svartmetallen var det den før-kristne, norrøne tiden, gjennom mytiske universer som J. R. R. Tolkiens Eä eller H. P. Lovecrafts Cthulu-mytologi som ble forbildet for den nye tidsalderen. Noen av disse mytiske universene ble også skapt av utøverne selv, slik som Thorns Grymyrk og Immortals Blashyrkh. En slik refortryllende forestilling kalles gjerne «millenarisme».

Millenarisme-teorien er en vanlig måte å tolke svartmetallens ideologiske fundament på, blandet med en god dose satanisme, individorientering og antikonvensjonalisme. Problemet er at selv om millenarismen er en nødvendig del av bildet, så synes den ikke å kunne forklare svartmetallens anemiske dødslengsel, dypt fragmentariske, lett divergerende og tilfeldige idéunivers, og ikke minst innbitt individualistiske verdensanskuelse og verdisøken. Hvorfor søke videre om man har svaret?

Det er ingenting i svartmetallens uttrykk som tyder på at denne gjengen skulle komme til å bo lykkelig sammen i et før-kristent langhus på Jæren med lekende barn, rosenrøde ferme kvinner i hektisk aktivitet og et brekende mylder av småfe som stadig forstyrret far som vekselvis forsøker å slipe sverdet i forberedelse til nok en krig, eller forsøker å dyrke Satan, eller Odin, litt avhengig av dagsformen.

• Artist: Enslaved
• Utgivelse: Blodhemn
• År: 1998
• Plateselskap: 
• Låt: «I Lenker Til Ragnarok»
• Sjanger: Black metal
• Sted:

Jeg skal i denne mørke meditasjonen forsøke å utvide vår forståelse av den norske svartmetallens fundament gjennom å analysere den som en dekadent kulturhistorisk bevegelse.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: Deathcrush
• År: 1987
• Plateselskap: 
• Låt: «(Weird) Manheim»
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo

Det finnes en ikonisk billedserie av det tidlige Mayhem, tatt på Langhus stasjon i Akershus, i 1987. De svarthvite bildene viser gitarist Øystein Aarseth og bassist Jørn Stubberud, tidvis sittende, og tidvis liggende, på trebenken i venteskuret på den andre siden av sporet for stasjonsbygningen. Kroppspositurene er oppgitte, slappe, som i en dyp tristesse. De ser ut som trette unge menn, uten tiltak, uten fremtid. 

Bak dem, spraymalt på den avflassede malte plankeveggen, er det skrevet «MAYHEM» med tynne, store svarte bokstaver. Første vertikale strek på første M, og andre vertikale strek på andre M er tegnet lange med en tverrstrek over, slik at de danner to oppned-kors. 

«Mayhem» betyr kaos. Men på Langhus stasjon var det en stille ro.

Jeg pleier å benytte begrepet «forstadslede» på det fenomenet disse bildene synes å beskrive. Disse gutta trengte en forandring. Og det fort.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: Deathcrush
• År: 1987
• Plateselskap: 
• Låt: «Deathcrush»
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo

Om det sykliske verdensbildet og dekadanse i historien

I 1987 kom Mayhems debut, EP-en Deathcrush. I november 1987 var det slutt på jappetiden i Norge. Det medførte etterk rigstidens verste nedgangskonjunktur og bankkrise. Norge var blitt et mer klassedelt samfunn i årene med oppgang og jappetid, og de verdiene som var grodd ut av griskheten, falt mange tungt for brystet. Det påfølgende postmoderne 90-tallets Norge, med nedgangstider og dommedagsprofetiene knyttet til år 2000-problemet med datasystemer, kan leses som slutten på en forfallstid. 

Hundre år tidligere, på slutten av 1800-tallet, så mange frem mot et nytt århundre med håp og store forventninger. Kapitalismen og kolonialismen blomstret,  flere fikk høyere utdanning, middelklassen vokste, og både arbeiderklassen og kvinnene fikk politisk makt gjennom å organisere seg. Nye oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser gjorde livet lettere for flere.

Men, det var noen, gjerne fra det gamle aristokratiet, som motsatte seg disse forandringene, og som tok seg i å se bakover i tid, på de gamle verdiene og det gamle styresettet, med nostalgisk lengsel. Noen av disse ble kalt «dekadenter».

I dagligtalen maner uttrykket «dekadanse» frem bilder av overflod og ekstravagant utsvevende livsførsel. Uttrykket kommer fra latin og er satt sammen av «de-» som betyr ned, og «cadere» som betyr å falle. En norsk oversettelse kan da være «forfall», eller «nedgang».

Begrepet benyttes om perioder av kulturhistorien som har vært preget av nedgangstider, eller det siste hendøende stadium av en epoke. Den senromerske keisertiden er et kjent eksempel. Et annet er det forrige århundreskiftet.

Filosofer som Oswald Spengler og Friedrich Nietzsche benyttet seg av dekadanse-begrepet i sin kulturhistorie-tenkning, og Arthur Schopenhauer påvirket det kulturelle uttrykket med sitt pessimistiske tankegods. «Dekadanse» benyttes også om en litterær retning i denne perioden, og Nietzsche påvirket fødselen til en av de få norske dekadanse-romanene, Trætte Mænd av Arne Garborg, og både Nietzsche og Schopenhauer har satt sitt preg på svartmetallen.

Begrepet «dekadanse» er knyttet an til begrepet «fin de siècle» som generelt henviser til århundreslutt, men som oftest er betegnelsen på årene fra 1880 til  frem til den første verdenskrigen endelig brøt ut i 1914, som tordenvær og regn etter trykkende hete. 

Mange mente generelt at samfunnet ved århundrets slutt hadde blitt slapt og degenerert, også legestanden, og behovet for en revitaliserende krig var sterkt. I den sykliske kulturhistorietenkningen er dekadansen forstadiet til apokalypsen eller Ragnarok. Og ut av katastrofens aske skal den nye tiden gjenoppstå som fugl føniks.

Mayhems episke mesterverk Grand Declaration of War (2000) bygger på tekster av Nietzsche, og viser nettopp bevegelsen fra den endelige krigen til den nye tiden.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: A Grand Declaration of War
• År: 2000
• Plateselskap: 
• Låt: «A Grand Declaration of War»
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo

Dekadenten

Dekadansen – slik den ble forstått i 1880-årene – var assosiert med sykdom, degenerering og opprør. Den var ond, fruktbar og sensuell, men også ekstremt intellektuell. I dekadanselitteraturen var dekadenten vanligvis en antihelt; fysisk svak eller degenerert, og mentalt ustabil. Det var i denne litteraturen en fascinasjon for fysisk og moralsk degenerasjon, forfall og korrupsjon, og i kontrast til den romantiske bevegelsen, var det kunstige verdsatt høyere enn det naturlige. Dekadansen fokuserte på eksistensielle temaer, og var samtidig både religiøs og blasfemisk.

De fleste av disse beskrivelsene passer godt på den tidlige norske svartmetallen. Selv om svartmetall-helten er en kald, individualistisk og ond kriger, så fremstår han som fysisk svak og androgyn malt i liksminke, syklig degenerert og labil. Svartmetall-estetikken fremstår som grotesk-sensuell og styggvakker.

Men, selv om flere av beskrivelsene er felles for dekadenten og svartmetall-helten, så bør man ikke kun se til slike ytre kjennetegn for å finne avgjørende likhetstrekk mellom de to motkulturelle bevegelsene.

Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, Per Thomas Andersen, legger i sin bok Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900 fra 1992, mer vekt på visse metafysiske karakteristika av dekadansen.

Ifølge Andersen er det sentrale metafysiske spørsmålet som stilles i dekadanselitteraturen: hvordan leve uten verdier? Og dette er det samme spørsmålet Nietzsche stilte gjennom sin buldrende deklarasjon av Guds død.

• Artist: Jean Sibelius
• Utgivelse: Lemminkäinen Suite Op. 22
• År: 1896
• Plateselskap: 
• Låt: «Lemminkäinen’s Return»
• Sjanger: Klassisk
• Sted: Finland

På omslaget av min utgave av boken, er det avbildet et maleri fra 1894, av den finske kunstneren Akseli Gallen-Kallela. Maleriet viser fire velkledde unge menn rundt et feststemt bord. To av mennene stirrer tomt fremfor seg. Bak ses fullmånen og konturene av mørke trær, en meningers viltvoksende skog. Den tredje mannen sover med hodet på bordet, og den fjerde, maleren selv, står halvt oppreist, nær omfavnet av flammende vinger, skapelsens mirakel. Bildet heter Symposium, men originalskissene til arbeidet het Problemet.

Disse unge finske dekadanse-mennene minner om de to unge mennene på Langhus stasjon, og synes å bale med det samme problemet: hvordan leve uten verdier?

• Artist: Burzum
• Utgivelse: Burzum
• År: 1992
• Plateselskap: Deathlike Silence Productions
• Låt: «Feeble Screams from Forests Unknown»
• Sjanger: Black metal
• Sted: Bergen

Når verden tømmes for virkelighets- og personlighetskonstituerende verdier, mister også mennesket sin hjemstavnsfølelse i verden. Den dekadente dandyen er et menneskebilde som dekadenten utprøver i et forsøk på å bebo virkeligheten etter verdienes forfall.

Andersen sammenligner dandyen med det postmoderne homo decorans. Begge representerer det «veltilpassede» mennesket (i gåseøyne) i hver sin situasjon. Som en måte å holde til i en dekonstruert virkelighet på. Denne tilpasningen skjer ved at mennesket gir avkall på å konstituere verden, og nøyer seg med å iscenesette den.

Motpolen er det mistilpassede mennesket som ikke klarer å møte den dekonstruerte virkeligheten på annen måte enn gjennom fremmedfølelse, solipsisme, personlig oppløsning og forfall, regresjon – eller selvmord.

Den forløsende krigen blir dermed også en måte å søke seg frem til og takle virkeligheten på, med et inderlig ønske om å kjenne på de egentlige kreftene, og endelig sette noen verdier på fast grunn.

Det er nærliggende å tolke også svartmetall-helten inn i en slik kontekst, hvor vi nettopp kan se denne vekslingen mellom forfall og mestring, gjennom på den ene siden outrert og kreativt maskespill, og på den andre siden fortvilelse, dødslengt og selvmord.

Både dekadenten og svartmetall-helten både skyver virkeligheten unna gjennom forstillelse eller ironi, og begge forsøker å tre inn i virkeligheten igjen, gjennom utsvevende nytelse eller aksjoner som kirkebrann, drap og selvmord.

Denne dekadanse-vekslingen er en av grunnene til at jeg mener det er vanskelig å tolke svartmetallen inn i en ren millenarisme.

Det dekadente samfunnet, det dekadente mennesket og den dekadente stil var preget av desintegrasjon, oppløsning og splittelse; individ fremfor samfunn, detaljer fremfor helheter, bagateller framfor sammenhenger; sansenes diskontinuerlige spill fremfor personlighetens integrasjon.

Dekadenten ble ført inn i en grunnleggende relativisme som har ridd moderniteten siden. Denne relativismen ga grobunn for både skeptiske, hedonistiske og mystiske tankestrømninger, samt skandalepregede protestholdninger som ga seg uttrykk i radikale inverteringer av overleverte verdisystemer.

Denne nihilistiske relativismen, som jeg mener også preget svartmetall-miljøet hundre år senere, ga seg uttrykk også i dette miljøet i en lemfeldig behandling og radikal invertering av symboler – som for eksempel Darkthrones bruk av begreper som «arisk» og «jøde», samt deres og andres bruk av svastika, solkors, oppned-kors og andre satanistiske symboler som geita, og det inverterte pentagrammet.

Når den store sannheten bakenfor den umiddelbare virkelighet er borte, så innebærer det at væren er i fremtredelsen. Alt er språk, alt er diskurser, overflate og dekorasjon, og mennesket er ikke lenger et helhetlig subjekt, men en homo decorans.

Det er dette tapet av sentrale virkelighetskonstituerende verdier, eller mangelproblemet, som førte til dekadentens, og etter min mening også til svartmetall-heltens, forfallsfølelse, pessimisme, livsangst, alderdomsfølelelse, kulturtretthet og melankoli.

Svaret på spørsmålet om hvordan leve uten verdier ble dermed ikke for svartmetall-helten en realiserbar ny felles fortelling om et refortryllet før-kristent samfunn, men det ble som for Nietzsche og dekadenten en desperat individuell søken etter mening og virkelighetskonstituerende verdier, alternativt et postmoderne maskespill, eller døden.

Blant de mest rastløse søkerne etter mening er Darkthrone, og starten på den norske svartmetallen var med andreutgivelsen deres, A Blaze In the Northern Sky, fra 1991.

• Artist: Darkthrone
• Utgivelse: A Blaze In the Northern Sky
• År: 1992
• Plateselskap: Peaceville
• Låt: «A Blaze In the Northern Sky»
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo