Kveldsbel-eika

Amerikanske Quercus Alba ga i 2018 ut albumet Waters to Nowhere, hvor låta «Morchella Elata» er å finne. Quercus Alba er gitarist Jake Quittschreibers soloprosjekt. Han spiller ellers i svartmetallbandet Circadian Ritual, og er ølbrygger av yrke. Jeg var så heldig å bli kjent med Jake for noen år tilbake da han besøkte Norge som live-gitarist med svartmetallbandet Panopticon.

Bandnavnet Quercus Alba er betegnelsen på kviteik, en eiketype  som vokser i østlige deler av Nord-Amerika. Tittelen på låten – «Morchella Elata» – er betegnelsen på spissmorkel, en soppart som sies å leve i fruktbar symbiose med trær, blant andre med eiketrær.

Denne mørke meditasjonen skal omhandle eika som historiebærer, eikas lyriske frukter, og menneskets ettermæle, det som blir igjen når vi forlater denne jorden.

• Band: Quercus Alba
• Utgivelse: Waters to Nowhere
• År: 2018
• Plateselskap: 
• Låt: «Morchella Elata»
• Sjanger: 
• Sted: USA

Det sies at eika bruker 500 år på å vokse, og 500 år på å dø. Men om en eik faller i skogen og blir liggende i et våtmarksområde over noen hundre eller tusen år, vil treverket bestå og utvikle seg til å bli helt svart, såkalt myreik. Eika vil dermed kunne få et langt etterliv som ettertraktet pipeemne eller møbel.

Eika, som andre store trær, har fascinert mennesker til alle tider. I det gamle Hellas dyrket man tordenguden Zevs som eikegud. I Zevs’ orakel i oldtidsbyen Dodona fra det andre årtusen før vår tidsregning, sto en eik sentralt i anlegget.

Ifølge den allerede da omstridte 1400-talls tyske teologen, legen, astrologen og alkymisten Heinrich Cornelius Agrippa, ville bladene på Zevs eik begynne å bevege på seg så snart man var innenfor orakelets murer, og dermed gi den undrende et svar. 

«There was also in the City Dodona an Oak, which as soon as any one entered in to receive an answer, did forthwith move, and make a sound», skriver han i en engelsk oversettelse fra latin.

• Band: Forndom
• Utgivelse: Dauðra Dura
• År: 2016
• Plateselskap: 
• Låt: «Jag vet ett tempel stå»
• Sjanger: Folk
• Sted: Sverige

I norrøn mytologi var eika Tors hellige tre, mens Odin red sin Yggdrasil, en ask eller barlind, selve verdenstreet, et bilde på kosmos og på syklusen fra skapelse til undergang. At dette er to ulike bilder og to ulike treslag, viser den norrøne mytologiens rikdom, men man kan spørre seg hvorfor det ikke var eika som trakk det mest symboltunge loddet.

På Edvard Munchs bilde «Historien», som henger i Universitets aula, sitter en eldre mann og forteller livshistorier for et barn under nettopp en eldgammel eik. Eika synes å forbinde nåtidens mennesker og det levende spennet i tid, den gamle mannen og barnet, med verdens historieforløp, hvor spennet er uendelig mye større. Universalgeniet Ketil Bjørnstad har skrevet om dette bildet i sin komposisjon «Historien» fra 2016. Denne komposisjonen ble urfremført under markeringen av 100-årsjubileet for overleveringen av de tolv Munch-bildene som henger i aulaen.

• Band: Ketil Bjørnstad / Eva Bjerga Haugen / Kjersti Annesdatter Skomsvold
• Utgivelse: Hun som kjenner tristheten ved ting
• År: 2018
• Plateselskap: 
• Låt: «Historien»
• Sjanger: Klassisk
• Sted: Norge

Kelterne, 1000 år før vår tidsregning, så på eika som en portal mellom verdener, en akse i sentrum av universet som forbinder Himmelen, Jorden og Underverdenen. Deres offerprester ble kalt druider og kunne bevege seg mellom disse verdenene. Det keltiske «dru-vid» betyr «eik-kjenner» eller «den vise».

Germanerne hadde også et spesielt forhold til hellige trær. I vikingtiden tilba de norrøne guder som Odin og Tor, eller Wodan og Donar på gammelhøytysk. Ett av germanernes hellige trær var den såkalte Tors eik, eller Donars eik. Det sies at den betydningsfulle kristne misjonæren Bonifatius – han som etter sin død ble helgen, og etterhvert Tysklands nasjonalhelgen – i år 723 eller 724 hugget ned den hellige Tors eik som et ledd i bekjempelsen av germanernes hedenskap.

• Band: Falkenbach
• Utgivelse: Ok Nefna Tysbar Ty
• År: 2004
• Plateselskap: 
• Låt: «Donar’s Oak»
• Sjanger: Metal
• Sted: Tyskland

Det var en annen helgen, biskop Willibald, som skrev ned historien om Bonifatius, og han kaller Tors eik for Joves eik, eller Jupiters eik.

Renessansetenkeren Heinrich Cornelius Agrippa – han som skrev om Zevs orakel i Dodona – klassifiserte eika nettopp under påvirkning av planeten Jupiter. Innenfor rammene av det geosentriske verdensbildet han virket, betydde det at jordiske objekter ble betraktet som å dele visse egenskaper, krefter og dyder med de sju tradisjonelle planetene Saturn, Jupiter, Mars, Sola, Venus, Merkur og Månen.

Begrepet «planet» kommer av det greske planetos, som betyr «vandrer». Navnet kommer av at planetene i dette verdensbildet beveget seg uavhengig av hverandre, og de beveget seg fra vest til øst, i motsetning til fiksstjernenes rotasjon.

Planetene ble ansett å være en helt essensiell kobling mellom den himmelske engleordenen og den materielle verden. Hver av de sju planetene er uttrykk for, eller instanser av, himmelske Platonske ideer. Ergo har alt i den virkelige verden et opphav i Himmelen, formidlet gjennom himmellegemene.

På samme måte som eika for druidene var en portal som forbandt Himmelen, Jorden og Underverdenen, så var planetene for de neoplatonske renessansetenkerne slike mytiske portaler.

Det er karakteristisk for materie at den ikke klarer å holde seg etter påbud fra Platonske ideer, og mister sin form i forråtnelse og død. Samtidig øver Himmelen et konstant påtrykk for formgiving av materie til materielle objekter. Dermed er fødsel, ødeleggelse, død og gjenfødelse en uendelig sirkel og uopphørlig adlydelse av himmellegemene og Himmelriket selv.

Kunnskapen om disse forbindelsene mellom Himmelriket, himmellegemer og jordisk materie kunne utnyttes på mange ulike måter, også magisk, mente Agrippa og andre renessanse-okkultister.

Ved å samle mange eksemplarer av ting som er under innflytelse av planeten kunne man innen astrologisk magi intensivere og fokusere de kvalitetene som eksemplifiseres av planeten på en slik måte at objektet for ens magiske trylleformular ble påvirket. Og da særlig om planeten sto i riktig stilling innen den astrologiske dyrekretsen og i horoskopet.

Agrippa forsikrer leseren i forordet til sitt hovedverk Three Books Of Occult Philosophy fra 1533, at den magien han foreskriver kan forsvare kongeriker, overvinne fiender, frigi fanger, øke rikdom, bli kvitt sykdommer, bevare helsen, forlenge livet, og forutsi fremtidige hendelser.

• Band: John Noise Manis
• Utgivelse: Sibille-Sibyls – 30 Names of Prophetesses of Antiquity
• År: 2014
• Plateselskap: 
• Låt: «Agrippa»
• Sjanger: Klassisk
• Sted: Italia

Det latinske navnet for eik, «quercus», betyr styrke, og eiketrær og eikeløv er mye brukt i heraldikken, noe som også speiler den viktige rollen eiketreet har hatt som ressurs for skipsbygging opp gjennom tidene. De norske vikingskipene som står utstilt på Bygdøy er laget av eik.

Også litteraturen har brukt eika som symbol, og gjenstand for refleksjon og inspirasjon.

Midt i Strand kommune i Rogaland, tett inntil og på nordsiden av Ryfylkeveien, riksvei 13, bare noen hundre meter fra Nagaviga på Nag, står det en eldgammel og innhul kjempeeik. Den er omtrent 2 meter i stammediameter, og den voldsomme kronen brer seg utover nesten hele veibanen. Den bærer navnet Hola Eigå eller Kveldsbel-eika på folkemunne.¹

Kveldsbel-eika har i generasjoner vært symbolet på nord–sør striden i kommunen, et grensedele mellom byen Jørpeland i sør og tettstedet Tau i nord.

Statsstipendiat, litteraturforsker, forfatter, oversetter, kommunist, og ikke minst outsideren Martin Nag fra Stavanger, gjorde Kveldsbel-eika til et kraftsentrum i sin diktning.

I diktsamlingen Steingjerde. Dikt og prosalyrikk i utvalg (1972–1991) skriver han seg selv inn i, og samtidig menneskene inn i, Kveldsbel-eikas lune trass. Dette eike-trasset gjorde meg uendelig godt en uke i februar 1994, hvor Norge eksploderte i selvforherligelse under de olympiske vinterlekene på Lillehammer. Jeg tilbrakte dagene på hytta på Dagalifjell med tunge filosofibøker og skirenn, og kveldene med blant annet Steingjerde og en flaske whisky.

Nag skriver fire år før OL på Lillehammer:

Å BLI – HISTORIE. Vi må ville «evighet»
– intet mindre, intet mer … Leve, som Kveldsbel-eik;
som Volga; som Amur …
	Vi er – trær og elver; år-ringer; løp …
Vi er – revolusjonære dikt og epos …
	Å ville det store – i alle ting,
er å bli historie, som Kveldsbel-eik …
			5/2–90.

I dikt etter dikt, skrev Martin Nag egenskaper og svar inn i kjempeeika på Nag i Strand. Kveldsbel-eika, den man kan sitte å fundere under på kvelden, når dagens hendelser skal gjøres opp. Livets skumring i den stille kveldstimen, hvor alt det andre våkner som skal ta over for dagen.

For Martin Nag ble eika et symbolet på revolusjonen, på motstanden, på kjærligheten, på mysteriet, på evigheten og trasset, på livsvisdom og mening. Barkens ru trøst, totempælens hjemstavn. Inne i det hule treet fikk livet de rette rammene, og døden fikk mening. Jeg leste meg varm og glødet av opprørstrang og whisky. Han snakket til meg.

BROR EIK: I sekler – et vitne;
over år – og arr … Et sug; en rytme i Ryfylke som vær …
	Eik – med og uten alder;
år-ring-revolusjon! … Vekst – i varme og kulde:
Som Wergeland – nær!
	Tre – og tro! – å ta på;
bark, som brød! … Hellig, hellig er håpet,
– Kveldsbel-eik-bror … 
			4/1-90.

Martin Nag var en mann som ruvet i terrenget. Hans høyreiste skikkelse, hans annerledeshet, hans store kunnskaper om slavisk litteratur, uutforskede litterære forbindelseslinjer, og ikke minst hans store produksjon imponerer.

Martin Nag skrev dikt og prosalyrikk. Han skrev sakprosatekster om bulgarsk litteratur. Han skrev om Ibsen og Hamsun i russisk åndsliv. Han skrev om Nordahl Grieg, Sigbjørn Obstfelder, Alexander L. Kielland og Rudolf Nielsen.

• Band: Aleksander Mosolov
• Utgivelse: The Music of Alexander Mosolov
• År: 1988
• Plateselskap: 
• Låt:  «Zavod, op. 19 / Jernstøperiet»
• Sjanger: Klassisk
• Sted: Russland

Men hans livslange kjærlighet til kommunismen, og hans litt for entusiastiske og frie stil, plasserte han utenfor det etablerte. Han var likevel en som holdt stand, med solide røtter i egen overbevisning, og et hode som dekket et stort interessefelt.

Martin Nag huskes av mange fra Universitetet på Blindern, der han i flere tiår – fra 1960-tallet – med sitt karakteristiske fullskjegg, vandret eller syklet rundt med plastposer fulle av bøker. 

Men det var hjemme på Nag i Strand, i lag med den hule kjempeeika, at han fant seg hjemme.

	HVER DAG VED VIK. Hver dag – gjenfødelse;
lutring – via gru … Å leve er – å andøve; ro evig;
bli ru …
	Berøring med færing; med tjære; sjø … 
Smak, lukt, – næring til dét å aldri dø …
	Sette merke og spor i Kveldsbel-eik;
via år-ring – hver dag ved vik …
			12/2–90

Selv Martin Nag skulle dø. I mai 2015 sovnet han inn, 88 år gammel. På et bilde ser jeg den ruvende skikkelsen vinke fra verandaen på den lille gule hytta på Nag, på nordsiden av Ryfylkeveien, toppen 200 meter fra Kveldsbel-eika. Han var druiden som beveget seg uhemmet mellom verdenen nord for og verdenen sør for Kveldsbel-eika, og balanserte fjellstøtt og prøvende på verdensaksen, mens han uforvarende gjorde seg selv udødelig. Han hugg ingen trær for å kneble, men øste entusiastisk av sin kunnskap, og utøvde engasjert sin ordmagi og omfavnende poesi.

Året før, i 2014, i Sacramento, California, utga trioen Bog Oak – myreik på norsk – EP-en A Treatise on Resurrection and the Afterlife, ut av en felles kjærlighet for heavy metal, rørforsterkere og okkult filosofi. Blant sine mange inspirasjonskilder nevner Bog Oak, nettopp den famøse renessanse-okkultisten Heinrich Cornelius Agrippa, som jeg snakket om tidligere, samt den muslimske teologen, filosofen og sufi-mystikeren Abu Hamid Ghazali som levde på 1000-tallet i Iran.

I det voluminøse bokverket The Revival of the Religious Sciences har Bog Oak funnet boken The Remembrance Of Death And The Afterlife særlig interessant. Her mediterer Ghazali over døden, og hvordan døden bør være tilstede i livet.

Tanken på døden, som kunne komme brått, var ikke bare en spirituell øvelse, men også en måte å perfeksjonere ens handlinger i livet på, for hver dag kan bli din siste. Ghazali mente man burde reflektere over døden minst 20 ganger i døgnet.

For å oppnå full effekt av disse refleksjonene mente Ghazali at sengen burde peke mot Mekka, og at man sover på høyre side, på samme måte som muslimske lik hviler i graven. Man skal be en bønn til Gud, og huske at man som død vil ligge ensom i graven med kun gode og dårlige gjerninger tilbake.

«La døden oppta tankene dine», sier Al-Ghazali, for «alt som er i verden skal dø.»

Slik tankene til den gamle mystikeren Agrippa, filosofen Al-Ghazali, og poeten Martin Nag lever videre i sinnene til oss som ennå lever, slik lever også myreika et liv etter døden. Myreika unnslipper forråtnelsen, og antar nye former, slik fortidens ånder ikke svinner hen, men skaper nye ideer.

Musikalsk er Bog Oak like tung og mørkt som myreik, og tekstlig med et utspring i da Kveldsbel-eika på Nag var en ung spire. Låta The Science of the Afterlife er intet unntak.

• Band: Bog Oak
• Utgivelse: A Treatise on Resurrection and the Afterlife
• År: 2014
• Plateselskap: Svart Records
• Låt: «The Science of the Afterlife»
• Sjanger: Doom metal, blackened doom, sludge metal
• Sted: Sacramento, California, USA

1. Strand kommunes tilstandsrapport på Kveldsbel-eika fra 2020: https://www.strand.kommune.no/_f/p11/idf42ed95-a916-4adf-93ba-46c2ffdf8aaa/registrering-og-tilstandsvurdering-av-kveldsbeleika-1468088.pdf. ↩︎