Odd Nerdrum og svartmetallen

Det året jeg kom til verden, i 1971, ga progrockbandet Junipher Greene fra Oslo ut debutalbumet Friendship. Ikke bare ble det kåret til tidenes norske album av Dagens Næringsliv i 2007, foran albumklassikere fra band som a-ha, deLillos og DumDum Boys, men det var også Norges første dobbeltalbum. Da bandet skulle velge ut omslagsbilde til det langstrakte utbrettbare coveret, ble de satt i kontakt med den da lite kjente kunstneren Odd Nerdrum av plateselskapet Sonet’s Arne Bendiksen og NRK-legenden Harald Are Lund.¹

Maleriet som ble brukt på omslaget til Junipher Greenes Friendship het «Tidens skjønnhet» og ble malt på slutten av 60-tallet, like etter at Nerdrum som 23-åring hadde holdt sin første utstilling. Ifølge Nerdrum selv er originalmaleriet destruert fordi det ikke holdt kunstnerisk høy nok kvalitet. Maleriet viser en ung 60-tallskvinne omsvermet av unge menn. Det har en middelaldersk intensitet og er malt i en Caravaggiansk clair-obscur-stil, hvor skyggene fremhever lyset. Med andre ord, slik vi er blitt vant med fra Odd Nerdrums hånd. Bare minus skinnluene og de åpne landskapene. De kom senere.

Men hva har dette med svartmetall å gjøre?

• Artist: Junipher Greene
• Utgivelse: Friendship
• År: 1971
• Plateselskap: Sonet
• Låt: «A Spectre Is Haunting the Peninsula»
• Sjanger: Progrock
• Sted: Oslo

For en stund siden dumpet det ned et metall-album i den digitale postkassen min med et omslag prydet av nettopp Odd Nerdrum. Bandet, en britisk trio som mystisk nok kaller seg Five the Hierophant, kom i september 2017 med sin første langspiller med den enigmatiske tittelen Over Phlegethon. Nerdrum-bildet som pryder omslaget heter «Dust lickers», på norsk «Støvslikkerne», og er fra 2005.

Bildet er opprinnelig et 2 x 2,60 meter stort maleri, og viser to halvnakne menneskeskikkelser som ligger i et karrig, øde landskap, og synkront slikker i seg jord. Langt bak, til venstre i bildet, er det en kyststripe med hav, og på en høyde et kuleformet tårn med lys i. På himmelen over tårnet ser vi et stjerneskudd dale ned.

Det jeg spurte meg selv om da jeg mottok utgivelsen fra Five The Hierophant, var sammenhengen mellom tittelen og Nerdrums støvslikkere. Og jeg skal komme tilbake til svaret på det spørsmålet. For etter en stund begynte jeg også å lure på hvilke andre artister som har benyttet seg av Nedrum-kunst som omslagsbilde på sine album.

Av norske artister er nok Sondre Bratlands Rosa Frå Betlehem fra 1992, mest kjent. Et annet norsk album med Nerdrum-kunst som kom samme året, er New York Nights, med den norske jazzsangerinnen Magni Wentzel. I 1997 kom avantgarde svartmetallbandet Solefald med albumet The Linear Scaffold, der Nerdrums «Solen vender tilbake» fra 1986 pryder forsiden.

Cornelius Jakhelln og Lars Nedland i Solefald ønsket gjennom kombinasjonen av bandnavnet, som betyr solnedgang, og Nerdrum-bildet «Solen vender tilbake», å uttrykke fokuset de hadde på forgjengelighet og alle tings tilbakekomst. De fikk godkjennelse av Nedrum til å bruke bildet under betingelse av at han fikk et eksemplar av utgivelsen. Albumet er rangert på 30.-plass av de beste svartmetallutgivelsene gjennom alle tider av bladet Terrorizer.

• Artist: Solefald
• Utgivelse: The Linear Scaffold
• År: 1999
• Plateselskap: Avantgarde Records
• Låt: «Jernlov»
• Sjanger: Black Metal
• Sted: Oslo

En annet svartmetallartist som har trykket Nerdrum til sitt bryst, er danske Myrkur, som er svartmetallprosjektet til sangerinnen og musikeren Amalie Bruun. På utgivelsen Mareridt som også kom i september 2017, valgte hun å bruke Nerdrums «Running bride» fra 2007 som et alternativt plateomslag på deluxe-versjonen.

• Artist: Myrkur
• Utgivelse: Mareridt (Deluxe Version)
• År: 2017
• Plateselskap: 
• Låt: «Måneblôt»
• Sjanger: Black Metal
• Sted: Danmark

Men la oss nå returnere til den britiske trioen Five the Hierophant og deres utgivelse Over Phlegethon som altså kom i september 2017 på det bergenske plateselskapet Dark Essence Records.

Jeg tok for meg bandnavnet først i mitt videre detektivarbeid. Five the Hierophant er det femte tarot-kortet i den store arkana som består av 22 av de 78 kortene i en tarot-kortstokk. Det femte kortet viser en yppersteprest på sin tronstol.

Navnet «hierophant» kommer fra gammelgresk «hellig» og «å vise». En hierophant er en fortolker av hellige mysterier og uforståelige prinsipper, og en brobygger mellom det guddommelige og det menneskelige.

Så la jeg tittelen på utgivelsen; Over Phlegethon under lupen. Det skulle vise seg at vi fortsatt skulle holde oss i det antikke Hellas.

I Platons dialog Faidon er hovedtemaet sjelen og livet etter døden, og det legges frem flere bevis for sjelens udødelighet. I det såkalte «slektskapsargumentet» argumenterer Sokrates for at sjelen likner mest det som er usynlig og guddommelig, mens kroppen likner mest det som er synlig og dødelig. Fra dette konkluderer han at mens kroppen eksisterer etter døden i form av et lik, så overlever sjelen kroppen, siden den er guddommelig.

Antikkens store filosof Sokrates mente at de sjelene som hadde gjort godt og levd gode liv skulle forbli i underverdenens bedre regioner, mens de som ikke hadde levd et liv i dygd skulle straffes i underverdenen først, for å så å bli gjenfødt.

• Artist: Tom Carter & Pat Murano
• Utgivelse: Four Infernal Rivers
• År: 2014
• Plateselskap: 
• Låt: «Phlegethon»
• Sjanger: Rock
• Sted: USA

Sokrates beskriver underverdenen som bestående av fem store elver som renner innenfor den største av dem alle, Oceanus, som omkranser verden. Alle disse elvene finnes på overflaten, synlige for alle levende, før de renner ned i underverdenen til sjelenes beskuelse og slit. Disse er: Acheron – smertens elv, Styx – hatets elv, Lethe – glemselens elv, Cocytus – klagenes elv, og ikke minst Phlegethon – flammenes elv.

Sokrates beskriver elven Phlegethon som en strøm av ild, som tvinner seg rundt jorden og flyter ned i Tartarus avgrunn.

Ved inngangen til underverdenen lever alskens fordervende guder og groteske dyr. Og i midten av alt dette står en alm hvor falske drømmer klynger seg fast under hvert blad.

Sjelene som entrer underverdenen bærer en mynt under tungen slik at de kan betale fergemannen Karon for turen over Styx og Acheron. Over elvene venter helveteshunden Kerberos og underverdens dommere i Hades som skal avgjøre om sjelene kommer til det paradisiske Elysion, til evige pinsler i Tartarus, eller til hverdag i Asphodel-liljeåkrene.

• Artist: The Meads Of Asphodel
• Utgivelse: The Middle Ages
• År: 2014
• Plateselskap: 
• Låt: «The Song of a Hundred Roars»
• Sjanger: Black Metal
• Sted: England

I den berømte boken Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, fra det tidlige 1300-tallet, møter vi også elven Phlegethon i komediens første av tre deler; om Helvete. Hos Dante er Phlegethon en elv av blod som koker sjeler. Elven befinner seg i Helvetes syvende – av ni – sirkler, og er stedet der voldsmenn lever sitt evige liv i pinsler. I den ytre delen av Helvetes syvende sirkel, hvor Phlegethon befinner seg, er de som har øvet vold mot andre mennesker og eiendom, nedsunket i det kokende blodet. Hvor dypt hver av synderne må stå, avhenger av skadeomfanget de forårsaket i levende live. Huneren Attila og Alexander den store står i kokende blod opp til øyenbrynene. Langs elvebredden er det store flokker av kentaurer som passer på at ingen av de fordømte sjelene går ut av elven. Vergil og Dante får følge av en av disse, Nessos, som til slutt leder dem over elven Phlegethon ved et vad, og snur.

• Artist: Five the Hierophant
• Utgivelse: Over Phlegethon
• År: 2017
• Plateselskap: Dark Essence Records
• Låt: «Queen Over Phlegethon»
• Sjanger: Black metal
• Sted: UK

Så langt var altså alt vel. Men jeg manglet fortsatt et svar på spørsmålet om sammenhengen mellom Odd Nerdrums støvslikkere på omslaget av Five The Hierophants utgivelse, og den flammende eller kokende blodelven Phlegethon, som er tittelen på utgivelsen.

Jeg tenkte at svaret kanskje lå i låtene på utgivelsen, og tok de for meg en etter en. Etter en rekke Internett-søk forsto jeg plutselig, og må jeg tilføye, med et gledens utbrudd, at stemmen vi hører på noen av de seks låtene på Over Phlegethon, også på den vi akkurat hørte, tilhører den amerikanske forfatteren, landsforviste poeten, kritikeren og intellektuelle Ezra Pound, som døde i Italia i 1972, året etter at Junipher Greens Friendship kom ut.

Ezra Pound flyttet til Italia i 1924, og fortsatte å bo der under Annen verdenskrig. Han propaganderte for Mussolini og støttet aksemaktene gjennom radiosendinger og avisinnlegg. I 1943 ble han anklaget for landsforræderi av de amerikanske myndighetene, og ble senere arrestert og erklært sinnsyk, etter sigende for at myndighetene skulle slippe å ta livet av en av deres aller største kunstnere. Han var innesperret på sinnsykehuset St. Elizabeths i Washington, D.C. i 12 år, før han slapp ut og reiste tilbake til Italia.

Etter å ha lest en del av Ezra Pounds dikt kan jeg med en gang si at dette ikke akkurat er enkel, rett frem poesi. Diktene er tettpakket av referanser, og er derfor særs komplekse å dykke inn i. Det er da også skrevet tykke bøker om meningsinnholdet i diktene. —Det vakre er vanskelig, sa han selv.

Med et tekstsøk får jeg treff på «queen over phlegethon» i en av bøkene i Ezra Pounds diktsyklus The Cantos. Denne massive diktsyklusen startet han på i 1915 og stoppet ikke å skrive på før i 1962. Syklusen spenner over flere bøker og består av 116 seksjoner, sanger eller cantos. Cantos er en arkaisk måte å dele opp lange dikt på. Dantes før nevnte Den guddommelige komedie er delt opp i 100 slike cantos.

Boken Thrones kom i 1959, og inneholder Ezra Pounds cantos 96–109. Dette var den andre boken han skrev og utga mens han var fengslet. Tittelen Thrones refererer til en av Dantes ni engleordener i Paradis, hvor de menneskene som har vært ansvarlige for å legge til rette for en god samfunnsorden befinner seg. Tronene i Pounds cantos er et forsøk på å bevege seg bort fra egoisme, og å etablere en ny samfunnsorden. —Boken omhandler de mennesker som er ansvarlige for noe utover deres egen personlige oppførsel, sier han i et intervju fra 1962.

I Canto CVI (106) vender Pound seg til visjoner om gudinnen som et fruktbarhetssymbol, som i Demeter, Persefone, Helena og Afrodite, og gudinnen som jeger, som i Athene og Diana. Solen som Zeus eller Helios figurerer også. Disse visjonsfragmentene er krysskoblet med en påkallelse av den taoistiske Guanzi, et tidlig kinesisk politisk-filosofisk verk med en samling tekster fra årene 1000–500 før vår tidsregning. Dette arbeidet hevder blant annet, at for å oppnå gode livsbetingelser og samfunnsstyring, så skal fornuften styre kroppen.

Det er Persefone, datter av Demeter og Zevs, som av Pound omtales som dronningen av Phlegethon, og refererer dermed til Persefones status som dronning av underverdenen etter at Hades røvet henne og tok henne til brud. Zevs tvang etter hvert Hades til å overgi Persefone til moren Demeter. Hades etterkom påbudet, men lurte Persefone til å spise frøene fra et granateple. Ettersom hun nå hadde smakt på maten i underverdenen var hun tvunget til å tilbringe en tredjedel av året – vintermånedene – der.

Man kan høre Pound selv lese starten på «Canto CVI (106)» («And was her daughter like that», 772-775) i et opptak gjort i Spoleto, Italia, sommeren 1967.² Det er dette opptaket som er brukt på Five The Hierophants låt «Queen over Phlegethon».

Så fant jeg noe nederst på presseskrivet til bandet som knytter en sløyfe på forholdet  mellom Persefone, dronningen av Phlegethon, og bandnavnet Five The Hierophant. I den antikke greske administrative enheten Attica, i byen Eleusis, ble det rundt 1500 år før vår tidsregning etablert en religiøs kult, basert på gudinnene Demeter og hennes datter Persefone. Denne kulten ble kalt De eleusinske mysterier, og ypperstepresten for kulten ble kalt – hierophant.

• Artist: Prosternatur
• Utgivelse: Abyssus Abyssum Invocat
• År: 2016
• Plateselskap: Mercenary Musik/Symbolic Art Productions
• Låt: «Eleusinian Mysteries»
• Sjanger: Black metal
• Sted: Europa

Etter at jeg hadde fått los på Pounds tilstedeværelse på Five The Hierophants «Queen over Phlegethon», fortsatte jeg med å finne ut av de fem andre låtene på utgivelsen.

Til slutt satt jeg med en liste som viste at også låtene «Seafarer», «Sepulchre» og «Omen Tree» er basert på dikt og opplesninger av Pound. Låtene «Vampire» og «Der Geist der stets Verneint» var jeg usikker på, selv om jeg visste at tittelen på sistnevnte er et Goethe-sitat.

Med koblingen mellom Odd Nerdrums maleri på plateomslaget og tittelen på utgivelsen fortsatt usikker, samt semantikken rundt to av låtene, kunne jeg ikke dy meg, og kontaktet bandet på Facebook med mine spørsmål. Noen dager senere tikket det inn en e-post med utfyllende svar. 

Det viste seg at det var gitaristen i bandet, han som kaller seg Mahakali, den store Kali, etter den hinduistiske gudinnen, som svarte. Mahakali skriver at teksten på låten «Vampire er hentet fra Charles Baudelaires dikt «Le Vampire» fra diktsamlingen Les fleurs du mal fra 1857. «Der Geist der stets Verneint» er på sin side hentet fra Goethes Faust.

Med dette løst kunne jeg returnere til der jeg startet, nemlig hos Odd Nerdrum. På spørsmålet mitt om hvorfor Five The Hierophant valgte seg et omslag malt av Nerdrum, svarer Mahakali at maleriene hadde gjorde et stort inntrykk på han gjennom sine mørke motiver og temaer, og tradisjonelle teknikk og blikk. —Alt hos Nerdrum er slik de gamle mesterne gjorde det, skriver han.

Mahakali kunne videre fortelle at han kun kjente arbeidene til Nerdrum fra internett og bøker, før han en høst befant seg vandrende i den gamle bydelen Barri Gòtic i Barcelona, på en av sine reiser som tatovør, og snublet over en utstilling med Nerdrum-bilder. Han var den eneste besøkende, og det ble en skjellsettende opplevelse. Det å se Nerdrums bilder i full størrelse, med tykk tekstur, penselstrøk, og rå farge, var overveldende.

Så, da de arbeidet med debutalbumet Over Phlegethon, og tiden var kommet til å velge et omslagsbilde, fikk Mahakali i et lyst øyeblikk ideen om å benytte seg av et Nerdrum-verk. Han kontaktet den norske og etterhvert så mediesky kunstneren, og Odd svarte med tre spørsmål: hva er tanken bak bandet, hva handler utgivelsen om, og om han kunne få høre på musikken?

• Artist: Five the Hierophant
• Utgivelse: Over Phlegethon
• År: 2017
• Plateselskap: Dark Essence Records
• Låt: «Seafarer»
• Sjanger: Black metal
• Sted: UK

Mahakali forklarte etter beste evne, og Nerdrum fikk lytte. Maleren uttrykte visstnok en positiv holdning til musikken, og foreslo at bandet kunne benytte seg av det maleriet som tilslutt ble omslaget på utgivelsen, nemlig «Dust lickers» fra 2005.

På mitt videre spørsmål om sammenhengen mellom Nerdrums tematikk i maleriet, og utgivelsen, svarer Mahakali i e-posten til meg, at selv om han synes de to passer perfekt sammen, så er det ingen intensjonell relasjon mellom dem. Nøkkelen til å forstå relasjonen er de greske mytenes symbolske univers, skriver han.

Sangene på utgivelsen relaterer seg til visse arketyper, og Odd Nerdrum er en maler som uttrykker seg gjennom moderne myter og arketyper, for å vise den menneskelige tilstand. Når det kommer til tolkningen av de ulike låtene, må det være opp til hver og en av lytterne selv å fundere. Stor kunst åpner opp for fortolkninger, og alle slike tolkninger er like verdifulle, skriver han.

Så avslører han at formålet med bandet er å være denne hierophanten, den som gjennom hypnotisk transeinduserende psykedeliske lyder bringer oss i nærværet av det hellige, en moderne sjaman, som gjennom musikken leder lytteren til å avsløre de hellige mysteriene som befinner seg foran øynene våre.

Men Mahakali tilføyer raskt, og her slår nok filosofiutdannelsen hans inn, at det ikke finnes noe egentlig hinsidige. Det faktum at det kun finnes masse i bevegelse stopper ikke oss mennesker fra å finne på elaborerte og fascinerende ritualer for å sette oss i tilstander av transe, slik at vi bedre skal forstå her og nå, skriver han. Dette kan gjøres gjennom meditasjon, gjennom ulike former for kroppslige utfordringer som faste og suspension, dans, eller narkotika. Five The Hierophant utforsker slike sjamanistiske ritualer. Og om vi er heldige kan det utvikle seg til et sjamanistisk rituale på egen hånd. Eller så er det kanskje bare slik at vi spiller rockemusikk, avslutter Mahakali lakonisk.

1. Flere av tekstene på utgivelsen er skrevet av Harald Are Lund, under pseudonymet «Clever Duck». Dette er et ordspill som går på likheten mellom «Lure And» og «Are Lund». Det var også Harald Are Lund som produserte albumet. ↩︎
2. Hentet fra: http://writing.upenn.edu/pennsound/x/Pound.php. ↩︎