Til skogs

• Band: Skogen
• Utgivelse: Svitjod
• År: 2011
• Plateselskap: Nordvis
• Låt: Svitjod
• Sjanger: black metal
• Sted: Sverige

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 2. mars 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/muhr45000914/02-03-2014#t=2h2m56s

Det er på sett og vis åpenbart at det måtte bli skogen som skulle bli hovedkulissen til den nordiske svartmetallen, selv om fjellene, fjordene og havet også har hatt sine talsmenn. Man kan allikevel spørre seg om det etnologiske grunnlaget for valget av skogen som arena.

La oss begynne med nå avdøde arkitekt Christian Norberg-Schulz. Han er forøvrig far til operasangerinnen Elisabeth Norberg-Schulz. Han har skrevet en rekke vidunderlige arkitekturteoretiske verk med filosofisk tilsnitt. Et stadig tilbakevendende tema i disse bøkene er stedsforståelse som en fenomenologisk kvalitet, et vennskap til omgivelsene som ikke dekkes av demografiske, topografiske eller klimatologiske opplysninger. Han spør i boken Et sted å være, fra 1986, om hvilke stedsegenskaper det er vi må bli venner med for å kunne bo?

Norberg-Schulz nærmer seg det nordiske landskapet gjennom ørkenen, det sydlige landskapet. Ørkenen kjenner ikke individuelle steder, sier han, men er preget av en eneste – om enn variert – grunnkarakter. Her opplever man naturens mest absolutte egenskaper, ikke dets mangfold.

Han knytter vennskapet til et slikt landskap opp mot forestillingen om den eneveldige guden. Her gir en himmelrettet horisontal vending mot Mekka, som et sentralt punkt i ørkenens labyrintiske uendelighet, mening. For ørkenens innbyggere er det flaten og linjen som er de grunnleggende geometriske former.

I det nordiske landskap derimot, finner vi istedenfor ørkenens enkle fenomener, en uoversiktlig, vekslende mangfoldighet, der overraskelser hører med til dagsorden. Kontrasten mellom årstidene og de brå klimaskiftene forsterker dette. Det nordiske landskapet, og i særdeleshet den nordiske skogen, gir en stor rikdom av individuelle steder og et mylder av naturkrefter. Skogens uryddighet skaper bevegelse der det ikke er bevegelse, noe som ga oss eventyrene og trollene.

I 1994 ga norske Ulver ut svartmetallklassikeren Bergtatt – Et eeventyr i 5 capitler. Utgivelsen handler om en pike som har gått seg vill i skogen og møter mørke og djevelske krefter, i form av de underjordiske. Albumets første låt heter betegnende nok Capitel I: I Troldskog faren vild. Den uskyldsrene pikens vei inn i skogen representerer kristendommens inntreden og pervertering av de norske tradisjonene. Hun bergtas tilslutt av skogens mørke naturkrefter.

Nordiske svartmetallkunstnere har siden starten betraktet samfunnets normer og retningslinjer som negative og frihetsberøvende, og omfavnet skogen som representant for instinktet og menneskets naturlige drifter. Kontrasten mellom skogens ustrukturerte villskap og individualitet, og det strømlinjeformede samfunnsfellesskapet, har funnet klangbunn i motsetningen mellom kristendommens dyrking av det fornuftsrene, stringente og dydige, og det uryddige, uregjerlige og lystfylte satanistiske.

Det er interessant å merke seg at den eldste norrøne flerguds-religionen ikke skilte mellom det rene og det uryddige. Individualiteten og de indre sjelelige stridighetene var alltid tilstede i alle gudene. Det var først etter kristendommens fremvekst at f.eks. guden Balder ble tilnærmet lik Jesus i sitt rene uttrykk.

Ifølge Norberg-Schulz er en sjelelig identifiseringen med skogens kvaliteter naturlig for oss nordboere. Gjennom identifikasjonen med omgivelsene blir tilværelsen meningsfylt. En overensstemmelse mellom det ytre og vårt indre kommer i stand, og vi finner vår identitet, vår plass.

Tilretteleggelsen av et sted å bo er det Norberg-Schulz kaller arkitektur. God og hensiktsmessig arkitektur fastholder omgivelsenes karakter, og er dermed også et uttrykk for vårt indre. Stavkirken likner i sin streben mot himmelen katedralen, men mens rommet i katedralen forklares av lys, så er stavkirken praktisk talt mørk. Dette får ifølge Norberg-Schulz bare mening om vi opplever mørket oppe i stavkirkens velving som det samme som lyset i Sydens kirker. Han skriver:

I Norden fyller ikke lyset himmelrommet; bare sjelden er daghimmelen skyfri og «stor». Nattehimmelen derimot vider seg ut, og som en veldig stjernebesådd hvelving omfatter den verden. Det var denne himmelen våre forfedre tok med seg inn i stavkirken.

Og det var denne kalde klare nattehimmelen den nordiske svartmetallen tok med seg over i musikken. De tok samtidig på seg ansvaret for å frigjøre denne stjernebesådde hvelvingen fra stavkirkenes puristiske og stringente fangenskap, og førte den tilbake tronende over den uryddige skogen.

Fortsatt holder svartmetallerne skogen kjær, som f.eks. det svenske bandet Skogen. De kommer i disse dager ut med sin fjerde langspiller I Döden, men vi skal spille tittellåta fra andreskiva Svitjod fra 2011. «Svitjod» betyr forøvrig «landet til Svea-folket», og det er som kjent et skogland.

Og mens dere hører Skogen spille, kan dere jo besøke nettstedet Bands Posing In Forests som dere finner med et velrettet søk på internett. Der vil dere definitivt treffe på min spaltist-kollega i Limbo, Gylve Fenris Nagell. Vel bekomme!

Kilder

• Kim Forsberg: Satanisk symbolbruk i norsk Black metal-kultur (2010)
• Wikipedia