De underjordiske på Nordkalotten

• Band: Saiva
• Utgivelse: Finnmarkens Folk
• År: 2014
• Plateselskap: Nordvis
• Låt: En Förliden Tid
• Sjanger: Black metal
• Sted: Sverige

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 16. mars 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/muhr45001114/16-03-2014#t=1h55m44s

Jeg var nylig en tur nordover for å gå på ski fra Norge og Kautokeino i øst, gjennom Finland, gjennom Sverige, og inn i Norge igjen i Rostadalen. Tanken var å forene disse tre landene sammen på en mental-fysisk reise hvor hvert skritt er et skritt over land, og akkurat ett skritt langt. Det er en helt annen følelse å tilegne seg landet til fots enn med et fremkomstmiddel. Bare tregheten i selve forflyttingen og den lange tilstedeværelsen i et landskap som bare sakte skifter karakter og horisont, gir en inkludering i omgivelsene en hurtig og maskinell forflytting ikke kan gi.

Litt sør for Kautokeino sier min turkamerat og jeg farvel til vår hjelpsomme samiske venn. Foran oss ligger eventyret, det ukjente; dager med slit og horisont i et øde og snødekket landskap, bare brutt av bjørkekledde åser, elver med forræderiske råker, og en ytterst sjelden gang spor av menneskeskapte konstruksjoner som småhus i klynger, en enslig vakthytte, eller milevis med reinsgjerder.

Man skulle kanskje tro at tankene får fritt spillerom i en slik åpen kontekst. De burde kunne boltre seg i rammeløs lek i sin ferie fra den egentlige hverdagens kjas og mas. Men dengang ei. Hjernen er i hektisk aktivitet med å planlegge ruten fremover i horisonten, eller mellom trær og høydedrag. Den sjekker at det riktige UTM-tallet tikker nedover og at det andre står stille på GPS-en slik at vi går rett vestover, den prøver febrilsk å tolke det minste lille spor som avslører hvor det flere uker gamle og gjensnødde snøskutersporet ble av, den påser at armer og bein ikke bruker mer energi enn høyst nødvendig, at kroppen har nok vann, nok mat og nok motivasjon til å fortsette, samtidig som den fremsetter og kjemper med negative tanker som om vi i det hele tatt vil klare å komme oss fremover på dette helvetes kladdeføret, om hvor få dager vi har til rådighet satt opp i mot hvor langt vi har igjen, og jobben som venter oss med å få slått opp teltet, ordnet utstyr og få smeltet nok snø. Hjernen har rett og slett ikke tid til å drive med annet enn selvopprettholdelsesdrift, og en gang iblant, glede over å være akkurat her. Nå.

Stadig stryker min frosne pekefinger over kartet slik den har gjort så ofte på turen og også før avreise. Mørket har sneket seg innpå oss. Det er over ti timer siden vi startet dagen og en halv dag siden sist pause. Sulten gnager i kroppen og lårene begynner å kjenne at de har løftet ski med 15 cm høye kladder langs hele skiens lengde tusenvis av ganger denne dagen. Vi har holdt en fart på nesten 2 km i timen. Et sted ved elven vi ikke ser, bak alt dette bjørkekrattet, bare n oen hundre meter unna, skal det ligge en finsk turistforeningshytte. Et Nirvana, et Paradis som vi skal gjøre til vårt for en natt. Jeg håper døren er åpen og at hytta står tom.

Fingeren søker igjen over kartet, videre noen kilometer, timer, rett over grensen mellom Finland og Sverige, ca. en mil sør for Kilpisjärvi. Mon tro om vi når frem til det forgjettede vannet med det vakre navnet – Saivo – i morgen kveld? Planen er å overnatte der.

Jeg ble oppmerksom på ordet «saivo» for mange år siden da jeg kjøpte mitt fire-sesongers tremannstelt med samme navn. Den svenske produsenten mente vel det var et passende navn på et mobilt hjem. Jeg forstod hvorfor da jeg kikket opp definisjonen av det samiske ordet.

Saivo, eller sáiva, er i samisk folketro oppholdsstedet for vesener, saivofolket, som dels svarer til underjordiske eller haugfolk i nordisk tradisjon, og dels oppfattes som de avdøde, dødsfolket. De tenktes i dødsriket å leve under omtrent de samme livsforhold som samene selv i gammel tid. Man ofret til dem, f.eks. i sykdomstilfeller, og trollmannen kunne ta dem i sin tjeneste.

«Sáiva» refererer til en hellig innsjø uten tilløp av noen større elv, men ofte en kilde. Eller det betyr en haug, de åndelige vesnene som lever der, dødsriket eller et annet hellig sted, alt ettersom hvilken kontekst det brukes i. I folketroen ble det tenkt at det var et hull i bunnen av disse hellige, ofte dype innsjøene som ledet inn til en opp-ned versjon av sjøen hvor dødsriket med saivofolket befant seg.

«Sáiva» med høyreaksent på «a» gir 6 treff på vann og tjern i Finnmark på yr.no. «Saiva» uten høyreaksent gir 3 treff og «Saivo» gir 4 treff på innsjø i Norrbotn i Sverige.

Det finnes et lite uavhengige plateselskap langt nord i Sverige som satser på undergrunns svartmetall. Nordvis drives fra Västerbotten av Andreas Petterson, vokalist i et herlig band fra den nordlige delen av Sverige, Stilla, også under Nordvis. Rett før avreise til Kautokeino ble jeg kjent med at Nordvis i fjor sommer ga ut EP-en Finnmarkens Folk av bandet Saiva. Det finnes ingen informasjon om bandet, men de er fra det nordlige Sverige og spiller obskur, luftig og vakker mørk folk-svartmetall. Denne EP-en ble turens lydspor for meg.

Og hva skjedde med oss, kom vi frem? Nei. På grunn av svært dårlige snøforhold og påfølgende tidsnød, så vi oss nødt til å komme oss ut der vi kunne, og det var ved kryssingen av europavei 8 som snor seg langs grensen mellom Finland og Sverige. Vi fulgte en snøskuterlede de siste to milene som gjorde at vi havnet for langt sør til å overnatte på vannet Saivo. Vi reiste til Kilpisjärvi med Nordens mest glorete drosje, og fant trøst i indrefilet av reinsdyr og finsk øl. Og ikke minst Saivas En Förliden Tid.