Djevelens vind

At vind kan være farlig vet de aller fleste. Tornadoer og ekstremvær herjer nyhetene til stadighet, og vindens hurtige frakt av snø fører til kolonnekjøring på norske fjelloverganger flere ganger hver vinter. Historiene er også mange om telt som blåser vekk og nødløsninger med nedgraving i snøhule for dristige fjellvandrere.

• Band: Demon Lung
• Utgivelse:  The Hundredth Name
• År: 2013
• Plateselskap: Candlelight Records
• Låt: Devil’s Wind
• Sjanger: Doom metal
• Sted: Las Vegas, USA

Jeg har selv ligget værfast i dagevis på Svalbard med teltduken blafrende i 80 desibel, mens sultne isbjørner har tuslet lydløst rundt i tankene. Jeg har kunnet stå med full tyngde mot vinden i 45 grader uten å falle, mens vi har bygget høye snømurer for å forhindre at leiren forsvinner bortover isbreen.

Filosofen Arne Næss forteller i sin hyllestbok til Hallingskarvet – Det gode lange livs far. Hallingskarvet sett fra Tvergastein fra 1995 – om voldsomme nedslagsvinder fra det store fjellmassivet i randen av Hardangervidda, og vindkast i orkan styrke. Å sitte oppunder taket i det sparsomt oppvarmede og møblerte overvintringsrommet i plankehytta Tvergastein på 1505 meter over havet, og turnere Spinoza og den indiske ikkevoldsaktivisten Gandhi i slikt vær, ga selv den garvede fjellklatreren og friluftsmannen noe å tenke på. Og da han ved ett tilfelle forsøkte å ta seg ned til Ustaoset i null sikt og vind i orkan styrke, holdt han på å sette livet til. Han brukte over en time på den 50 meter lange turen frem og tilbake.

Jeg sitter og blar i denne litt vemodige boken om en rastløs søken etter «det autentiske livet, med anledning til langvarig konsentrasjon», som han skriver. Jeg sitter på familiens hytte på Dagalifjell, noen skarve mil fra Næss’ fjellrike. Det er allerede blitt 13 år siden jeg i et herlig sommervær besøkte stedet han kunne realisere sitt ideal om «minimum brenselforbruk, maksimum utsikt, minimum trivialitet, maksimum egenverdi, minimum snikksnakk, maksimum dybdeboring».

Ett år senere, i januar 2002, tilbrakte jeg en natt i Arnes Næss’ klatrehytte Skarveredet, 240 høydemeter høyere oppe, helt fremme på ett av de mange bratte stup som definerer Hallingskarvet. Her kan vinden bli nokså røff, og Næss måtte ved ett tilfelle under en overnatting bære inn store stein for å holde hytta på plass, eller i det minste gulvet han lå på. Første versjon av denne tenkningens uriaspost kostet da også en av hans kamerater livet i 1938. Klatreren Boss Walther mistet balansen og falt tragisk nok utfor stupet.

Bortsett fra den rent mekaniske effekten vinden kan ha på objekter, kan den visstnok også ha en annen, mer subtil effekt. Et fransk ordtak sier «le vent qui rend fou», som betyr noe sånt som «den vinden som gjør deg gal». Det sies at denne vinden kan føre til hodepine, rastløshet blant barn, og også påvirke dyr. Den gjør alle utålmodige og i dårlig humør, og kan etter sigende også gjøre folk mentalt ustabile.

Vinden det refereres til er den kalde og kraftige nordvestlige mistralvinden som blåser fra det sørlige Frankrike og inn i Løvebukta, en vid bukt langs middelhavskysten i distriktene Languedoc-Roussillon og Provence. Vinden kan holde det gående i over en uke med en vindstyrke på mellom 30 og 100 km/t. Ikke rart man blir sprø.

Den tyske 1800-tallsfilosofen Friedrich Nietzsche – som var sprø de siste ti årene av sitt liv grunnet syfilis – skrev betegnende nok en hyllest til sin venn mistralvinden; An den Mistral. Ein Tanzlied, eller A Dancing Song to the Mistral Wind.

En annen, beslektet, men tvertom varm vind, som vi også kan føle på kroppen i Norge, er fønvinden. Denne vinden vi har uttrykket hårføner fra, er som mistralvinden spesielt tørr, og kommer fra en fjellkjede under spesielle meteorologiske forhold. I Alpene er denne typen vind hyppig, og kan gjøre fjellbestigninger vanskelige. Som mistralvinden kan fønvinden etter sigende påføre mennesker alt fra migrene til psykose. Faktisk er det dokumentert at selvmord og ulykker økte med 10 % i perioder med fønvind i Sentral-Europa.

Den sveitsiske forfatteren Friedrich Dürrenmatt skrev i 1958 den detektivromankritiske detektivromanen Det hendte ved høylys dag; om etterforskningen av et bestialsk barnemord i den fiktive sveitsiske landsbyen Mägendorf. En viktig stemningsskapende ingrediens i fortellingen er fønvinden. Han skriver:

Himmelen var feiet ren, men regnet hadde ikke renset luften. Den trykkende sveitsiske fønvinden fortsatte over skogene og landsbyene, og bruste i store, myke tak. Den urimelige varmen gjorde menneskene irritable, glefsende, utålmodige.

Boken er filmatisert flere ganger, sist i 2001 under navnet The Pledge av Sean Penn, og med Jack Nicholson i hovedrollen.

Fønvinder kommer i mange fasonger, og bærer mange navn; sundowner, Santa Ana-vind, chinooks, Diablo-vind eller Loo-vind, for å nevne noen. Sistnevnte er en kraftig, tørr og varm vind som opptrer på ettermiddagen om sommeren over den vestlege delen av Det Nordindiske lavlandet i Nord-India og Pakistan. Den er særlig kraftig i mai og juni, og på grunn av de høye temperaturene den medfører – opptil 50 grader – kan den føre til dødelige heteslag.

Et annet navn på Loo-vinden er the devil’s wind – djevelens vind. Og dermed er vi over på et tredje perspektiv ved vinden, nemlig dens symbolbærende kraft. Mange av Limbos lyttere husker kanskje rockeballaden Wind of Change av den tyske gruppen Scorpions. Sangen var med på deres album Crazy World fra 1990, men ble ikke en verdensomspennende hitsingel før i 1991. Teksten feirer de politiske endringene som fant sted i Øst-Europa på den tiden – sånn som Berlinmurens fall, glasnost og slutten på den kalde krigen. Disse politiske fønvindene som smeltet kulden mellom stormaktene, var 90-tallets svar på vår tids arabiske vår.

«Djevelens vind» ble på samme måte navnet på de hendelser som skjedde mellom 1857 og 1858 i det kolonistyrte India. Fra britisk side ble opprøret mot undertrykkelsen som tok livet av 6000 briter og 20 ganger så mange indere, kalt det indiske mytteriet. For de indiske soldatene var det som om den dødelige og ukontrollerbare Loo-vinden sveipet over landet og tok liv som om djevelen sto bak.

Det Las Vegas-baserte doom-bandet Demon Lung ga i 2013 ut skiva The Hundredth Name. På denne utgivelsen er det en låt som heter nettopp Devil’s Wind, som omhandler en ond vind som har vart i 300 år. Ikke vet jeg, men kanskje kan dette være et bilde på den over 300 år lange britiske annekteringen av India som startet i 1612 og ble oppløst i 1947?

Uansett, det er tid for feit doom med mørk og vakker kvinnelig vokal. Her er Demon Lung, med Devil’s Wind.

Devil’s Wind

It is known as the Devil’s Wind
This wind of 300 years
The evil is magnified
In the eye of the storm

Arrival
Behold the new world
Preying on the minds of the weak
I will slaughter them in time

The ring is mine
The blood from a sinner

Now guidance I seek
To the book of leather bound
Could this somehow be the year?
Three centuries I’ve lost

It is known as the Devil’s Wind
This wind of 300 years
The evil is magnified
In the eye of the storm

Oh ye people of a new day
Whether known or not
The dark will I show you all

Now what I seek is a path to follow
Will you see me now?
Then see nothing at all