Om å falle

Vi mennesker rager opp over jorden, vanligvis et sted mellom 150 og 200 cm høyt. Vi er bundet til denne jorden med bare 15 % av kroppslengden vår. Det må et helt menasjeri av muskler til for å holde oss på føttene. Svikter disse, eller vi mister balansen av en annen årsak; ja, da faller vi. Et fall fra menneskehøyde kan skade oss skjøre skapninger, avhengig av hvor veltrente og unge vi er.

Det å potensielt kunne falle er noe vi lever med til daglig. Fallet er en negasjon av vårt oppegående, kontrollerte liv, en negasjon av det vi holder kjært. Derfor er også fallet noe symbolsk; et fall i livet, er et fall ned fra karrierestigen, ned fra toppen, ned i rennesteinen. Børskursene faller, og Romerriket falt. Kongen er konge til Dovre faller. Vi faller gjennom når vi feiler. Løvet faller av trærne på høsten. Noe dør. Og nordamerikanerne kaller den årstiden for «fall».

Verden er sett fra menneskenes plass, her oppe, med hodet i himmelen. Det er ikke uten grunn at vi har valgt å ha gudehimmelen over oss og helvete nede i jorden. Du skal ikke se ned på noen, du skal se opp til. Og når noe faller oss inn, så faller det fra oven. Som lyn fra klar himmel.

Vi faller for fristelser. Det store syndefallet. And we fall in love. Vi graviterer så og si mot avmakten, fanget i våre ikke-rasjonelle, dyriske drifter. Menneskelivet er en balansegang mellom avgrunn og oppreisthet, mellom avmakt og makt, mellom fravær av kontroll og kontroll. Fallet lurer rundt neste sving.

Vi faller i søvn. Når vi sovner gjør vi noe av det skumleste vi kan gjøre som mennesker; vi kobler oss fra verden og hengir oss til den ensomme hjernen. Ytre stimuli opphører å eksistere for oss. Vi har ikke lenger kontroll over verken kroppen vår eller den delen av kroppen vår vi kaller hjernen. Bevisstheten er slått av.

Mange av oss har opplevd såkalte søvnrykk, det vil si ufrivillig rykkende bevegelser og en følelse av å falle, rett før vi sovner. Musklenes slapphet, og det at vi er i ferd med å finne ro, kan bli fortolket av hjernen som en følelse av at kroppen faller. Dermed vekker hjernen kroppen med et rykk. Følelsen av fall oppleves som helt reell og kan få oss til å våkne tilnærmet panikkslagne.

Jeg opplever ofte søvnrykk. Det er neppe fordi jeg er så frisk til sinns. En gang lå jeg i en slags livets tørrdokk på Færøyene etter en mislykket overfart til Island. Jeg ble eskortert av båten etter en serie dårlige beslutninger og spritshots, som førte til slitte familiebånd, blåmerker i ansiktet og knekt mellomfotsbein. Jeg var langt nede. Hver dag brukte jeg til å gruble på hvor livet mitt skulle føre meg herfra – bortsett fra et snarlig fly hjem, og ikke på Islandsk brevandring på aktive vulkaner. I det jeg skulle sovne etter slike sjeleborrende dager, fikk jeg følelsen av å falle, kroppen våknet med et rykk, jeg strammet beinmusklene og det knekte mellomfotsbeinet ble rykket i, noe som selvsagt førte til at jeg skrek i smerte.

Etter noen slike opplevelser begynte jeg å frykte det å sovne. Dessverre øker sjansen for slike søvnrykk når man er sliten og engstelig.

Det er svært vanlig med såkalte falldrømmer også i den dype søvnen.

Jeg hadde i min barndom stadig slike drømmer om fall. Jeg kunne løpe over en stor flate hvor det til stadighet åpnet seg store hull jeg akkurat unngikk å falle ned i. I alle fall for en stund. Til slutt vant kreftene over meg og jeg falt. Dypt.

Falldrømmer sies å være en indikasjon på usikkerhet, ustabilitet og engstelse. Man føler seg overveldet og ute av kontroll i sitt våkne liv. Og det er selvsagt fallets ukontrollerbare egenskap som speiler ens våkne livs utfordringer. Jeg var full av uro og undring som barn. Ikke minst for ikke å lykkes på skolen, eller i andre av livets utfordringer.

Ifølge Sigmund Freuds drømmeteori indikerer falldrømmer at man vurderer å gi etter for en seksuell lyst eller impuls. Man mangler diskresjon.

Bibelske interpretasjoner dømmer naturligvis også falldrømmer som noe negativt. Slike drømmer sies å relatere til at man ikke følger Guds retningsanvisninger på ens vei gjennom livet.

Jeg tror ikke jeg har hatt falldrømmer i voksen alder. På tross av at jeg mangler både diskresjon og gudetro.

Tilslutt faller vi døde om og inn i døden. Vi sovner inn. Det endelige fallet. Fallet inn i det ukjente, inn i den evigheten vi kom fra, og vel i grunn aldri har vært utenfor. Vi var bare unt et lysglimt av bevissthet en stakket stund.

Den famøse Burzum har etter min mening laget den vakreste låten om fall; Jeg faller, på utgivelsen Fallen fra 2011.

• Band: Burzum
• Utgivelse: Fallen
• År: 2011
• Plateselskap: Byelobog Productions
• Låt: Jeg faller
• Sjanger: Black metal
• Sted: Norge