Mørke meditasjoner – filosofi, kulturhistorie og metal

Skogen

Om det absurde – påskespesial

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 20. april 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/muhr45001614/20-04-2014#t=58m44s

Påske er uten tvil den religiøse høytiden som er mest påtrengende for oss ikke-religiøse. Dens først triste, deretter glade budskap, velter ut over oss i mediene; kirkeorglene pumper og går i radioen, og utallige Jesuser spikres opp, på mer eller mindre velsnekrede kors i tv-apparatene.

Samtidig som Jesus for n-te gang lider på korset for våre synder, gjenoppstår, og etter et lengre intermesso blir hentet opp til sin far som ikke egentlig er hans far, men en del av ham selv i en tvilsom treenighet med den hellige ånd, så knasker vi marsipan, går skiturer, drikker utepils, måker hyttetaket, mesker oss med krim og leter etter hareegg.

Verden er herlig motsetningsfylt og ikke minst absurd. Herlig absurd. Eller, så er den også fryktinngytende absurd, deprimerende absurd. I alle fall hvis vi kakker hull på det lille malte eggeskallet i fantastiske farger som vi kan kalle livsglede, som ligger som et beskyttende lag over, og holder på plass livets mer utflytende og formløse deler. Å ha det som plommen i egget, heter det, å ligge i et beskyttende lag av eggehvittens polstring og bak eggeskallets skjold. Det er et godt sted å være.

Men når vi kakker hull på livsgledens tynne skall skuer vi med ett inn i et veldig meningsløst univers som ikke har noen medfølelse eller omtanke for våre små liv. Om vi fødes, lever eller dør er fra universets perspektiv helt uvesentlig. Vi skuer inn i det som er hinsides godt og ondt, for å si det med Friedrich Nietzsche.

Denne kapasiteten til å se utover oss selv, og på oss selv utenfra, så og si fra evighetens synsvinkel, uten å finne et fotfeste for mening, er det den norske filosofen Peter Wessel Zapffe kalte det tragiske, og det den franske filosofen Albert Camus kalte det absurde.

Fødsel

Zapffe kaller fødselen en dødsdom, og dåpen en siste olje. Døden er en retroaktiv abort, fordi alle livslengder, korte eller lange liv, er uten betydning i forhold til selve dommen. Vi skal fødes, leve våre liv og dø uten at det har noen mening i det hele tatt, og vi vet det. Dette er det tragiske.

Camus tar utgangspunkt i selvmordet, fordi det egentlige altoverskyggende filosofiske spørsmålet man må stille seg som menneske er: hvorfor skal jeg leve?

Da jeg for første gang så inn i øynene på mine nyfødte døtre, var det begge ganger som om jeg så inn i evigheten. Jeg så en anklage i de dypt mørke, fantastisk vakre øynene, en anklage som sa: hvorfor? Jeg hadde satt ut i livet noe som ikke hadde bedt om å bli satt ut i livet, noe som ikke var og som nå var blitt. Hvorfor har jeg nå engang gitt disse små menneskene livet? Fordi jeg synes barn er søte og morsomme? Fordi jeg vil bruke mye av min våkne tid til enten å degge for dem som en slave eller bekymre meg for dem?

Min førstefødte på 4 år spurte ved middagsbordet her om dagen: hvorfor må man bli voksen? Fordi man skal lage barn, svarte jeg. Og så skal man dø, tilføyde jeg. Ikke lett å ha en filosoffar. Og absolutt ikke en filosoffar med hang til mørk musikk og brutale realiteter. Men dette er da også svaret til vår tids kanskje mest profilerte ateist Richard Dawkins i hans mest kjente vitenskapelige bok The Selfish Gene fra 1976. Vi er overlevelsesmaskiner, vi er kjøretøy for genene som styrer oss, kjøretøy som blir kastet vekk så snart vi har levert vår viktige kodede informasjon videre til den neste generasjonen gjennom reproduksjon, for å sitere mannen fritt. Genene kopieres fra generasjon til generasjon slik at de, og bare de, er udødelige.

La oss spille litt musikk som passer til tematikken. Danske Cerekloth ga i 2013 ut skiva In the Midst of Life We are in Death. Vi skal høre låta Praeludi um + Born of the Void.

Cerekloth - In the Midst of Live We are in Death

Liv

Egosentriske gener eller ikke. Det tar ikke lang tid etter fødselen før et menneskebarn er i ferd med å etablere en personlighet ved å spille ut sitt medfødte temperament i samspill med omgivelsene. Det oppstår drømmer om fremtiden, lyster, ønsker. Brått har det samlet en lang rekke tanker, følelser, ting, relasjoner etc. som betyr noe, som synes å være bedre enn alternativene. De er verdifulle for barnet, de er verdier, og de er meningsfulle.

Gjør dette tankeeksperimentet. Kast alle dine verdier på båten. Kvitt deg med dem. Er det noen du ikke klarer å bli kvitt? Hvorfor ikke? Hvorfor har du de verdiene du har? De aller fleste av verdiene våre har vi fordi de understøtter våre medfødte behov. Blant de behovene er det å ta vare på andre mennesker. Det sikrer genenes overlevelse.

Men sett utenfra, fra evighetens synsvinkel, synes ingen av disse verdiene som så viktige. Alle våre små hverdagsutfordringer, bekymringer, død eller fødsel betyr plutselig ikke noe. Under Zapffes himmel er det heller ingenting utenfor oss som sikrer at det livet vi lever er av verdi i seg selv. Det er da vitterlig ikke for noe, at vi reproduserer oss her nede på jorden?

Vel inngår vi et økosystem, dog av mer ødeleggende karakter enn godt er, men om denne planeten brennes opp av solen i morgen har det ingen betydning. Annet enn for meg og deg da.

Zapffe er som et menneske som er puttet i Douglas Adams torturinstrument the Total Perspective Vortex fra boka The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. The Total Perspective Vortex angir i brøkdelen av et sekund offerets usannsynlige ubetydelig lille plass i det store bildet av universets vanvittige størrelse. Adams ofre går fra konseptene. Zapffe og undertegned valgte filosofien.

Sett utenfra synes altså våre verdier verdiløse. Men er ikke nettopp verdier verdier når de er sett innenfra? Å ha verdier er ta parti for noe. Vi har preferanser om noe fremfor noe annet. At vi har verdier som gjør et samspill med andre mennesker best mulig, er viktig sett fra et samfunnsståsted. Skal vi ha en god stat må vi ha faste rammer. Vi bør ha tilnærmelsesvis de samme verdiene. Er det ikke da lurt å sette filosofene på oppgaven slik at de kan grave frem de riktige verdiene som skal lyse på oss fra oven som fikserstjerner?

Filosofien har en lang tradisjon med en menneskelig higen etter å finne faste rammer for vår tilværelse. Verdiene skal så og si være som universelle og evige ideer i en platonsk ideverden. De skal sveve der oppe og bestemme rammene for våre liv. De skal sikre at vi har sikker viten, og at vi er moralske vesener.

I kraft av å være mennesker med den typen gener vi har, så har vi allerede noen verdier. Vi liker å ha det passe varmt, ikke for kaldt. Vi liker mat som smaker oss, vi elsker barna våre og vi hegner om våre kjære. Det er alt dette som skal sikre overlevelse og et evig liv for våre gener. Vi er allerede ganske like i vår verdimessig utrustning. Hvorfor da søke utenfor oss for en bekreftelse på at disse er de riktige? Det er en åpenbar grunn: for å få et endelig svar der det er uenighet. Er det riktig å høre på musikk eller ikke, og har vi egentlig lov til å danse?

Her i Limbo har vi i alle fall lov til både å spille musikk og danse. Nå til den norske supergruppa Djevel som i 2013 ga ut den herlige svartmetallskiva Besatt av Maane og Natt. Vi skal høre tittelsporet, som indikerer et tydelig verdistandpunkt under stjernehimmelen. Her er Besatt av Maane og Natt.

Djevel – Besatt av Maane og Natt

Død

Hvordan skal vi så leve med den fundamentale disharmonien mellom enkeltmenneskets søken etter mening og universets totale meningsløshet?

Zapffe velger å leve sitt liv lenge, men avstår fra å sette barn til verden. Den danske eksistensialismens far Søren Kierkegaard velger å kaste seg ut på de «70 000 Favne Vand» og hengir seg til kristendommens himmelbundne verdiunivers. Camus forkaster den religiøse utveien som et filosofisk selvmord. Han vurderer det reelle selvmordet som en løsning, men velger å forkaste også dette og heller akseptere det absurde. Camus velger ikke å forsone seg med det absurde, bare akseptere det. I protesten mot det absurde finner Camus et fotfeste og en vei til friheten; jeg må i det minste tro på min egen protest mot det absurde i menneskelivet, hevder han. Protesten er en åndelig innstilling. Den norske filosofen Gunnar Skirbekk sier det slik i Nihilisme? Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg fra 1958:

Det gjeld å halde ut og vera vaken. Det gjeld aldri å stivne til eller å akseptere det som oppløyser grunnlaget for revolten. Berre med ein nesten umenneskeleg innsats er dette mogleg. Revolten er det omvendte av å gjøra det absurde til noe bekvemt. I spenninga og kaoset, i ei absurd verd, er det mennesket sitt adelsmerke at det tar kampen opp, er medvete om stillinga, og held ut, i truskap mot utgangspunktet, i truskap mot revolten.

Etter et langt livs trass mot meningsløshetens absurditet kan vi så la døden omslutte oss og igjen gli inn i verdensaltets verdifrie runddans, hinsides godt og ondt. Ved opphøret av mennesket opphører også meningsparadokset og dermed det absurde i menneskets higen etter mening. Det absurde oppstår først i møtet mellom mennesket og verden. Det absurde ligger ikke i menneskene eller i verden, det ligger i forholdet mellom dem.

Tilslutt skal jeg spille en låt fra den nyeste skiva til det svenske svartmetallbandet Skogen, som betegnende nok heter I Döden og kom for et par uker siden. Herfra skal vi høre den herlige låta Griftenatt, som betyr noe sånt som gravnatt. God påske!

Skogen – I Döden

Les mer om absurdisme: http://en.wikipedia.org/wiki/Absurdism

Publisert

i

av

Helge Kaasin

Stikkord:

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *