Disseksjon

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 11. mai 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/muhr45001914/11-05-2014#t=1h1m12s

Så er vel tiden kommet til å trykke hendene ned i feite tarmer, rive tak i noe bukmuskelatur og slite det hele ut av bukveggen. Det er på tide å snakke litt om disseksjon. Disseksjon kommer av latin, og betyr å skjære i stykker. Disseksjonen har lenge ligget metallens hjerte nært, spesielt den undersjangeren av death metal som benevnes som gore metal.

Men la oss først få orden på begrepene her. Det å utføre en disseksjon betyr å blottlegge og isolere de enkelte organer, dvs. muskler, årer, nerver osv. for å kunne studere deres form, forløp, innbyrdes leie og funksjon. Disseksjon benyttes for å skaffe seg en anatomisk oversikt over de forskjellige kroppsdeler på et angjeldende sted, også ved operasjoner på levende mennesker, ikke bare døde. Når det er snakk om operative inngrep på døde, snakker vi om en obduksjon, en autopsi eller likåpning.

Vi mennesker er fascinerte av vår egen kropp, og vi er det eneste levende vesenet på denne planeten som geniunt lurer på hva som befinner seg der inne, og hvilken funksjon det har. Å dissekere noe for å lære om det synes som en menneskelig refleks.

I Norge, som i resten av Europa, var disseksjon forbudt i hundrevis av år, fra ca. år 100. Først i ca. 1750 ble disseksjon av menneskelik igjen foretatt i vårt land, selv om det hadde vært lov i andre Europeiske land i et par hundre år allerede. En lege i Bergen og en i Oslo fikk den gang kongelig tillatelse til å «anatomere bortdøede schlaver» for belæring av kirurger og jordmødre. Og det var i gammel tid alltid de straffedømte og henrettede som fikk sitt indre anatomiske liv brettet ut. Nå til dags er det snarere deres ofre som får denne tvilsomme æren.

I 1888 dør den norske legen Joachim Georg Wiesener av gallestenskolikk. Han fikk tyfoidfeber på sin bryllupsreise, og utviklet som en følge av dette gallestein. Disse sprenger seg etterhvert ut av galleblæren og inn i andre indre organer som leveren hans. Hans beste venn og kollega Klaus Hanssen våker over ham på hans svært smertefulle dødsleie. Disse to er en del av et ungt og progressivt kollegium av leger som forkaster mye av den gamle medisinen og hengir seg til den moderne bakteriologien.

Blant disse var også Klaus Hanssens bror Gerhard Henrik Armauer Hansen, Norges mest kjente medisiner gjennom tidene, mannen som oppdaget leprabasillen og fant årsaken til spedalskhet, eller Hansen’s disease, som det heter i store deler av verden.

Joachim Georg Wiesener dør altså i store smerter i 1888. Hans praktisk anlagte og lite sentimentale venn Klaus Hanssen tar raskt farvel, før han foretar en grundig obduksjon av sin ikke engang kalde kompis. Han vil finne ut av om Wieseners selvdiagnostikk var rett. Det var den, og Hanssen skrev om dette, på siden etter Wieseners minneord i tidsskriftet Medicinsk Revue, som han selv grunnla i Bergen fire år tidligere. Klaus Hanssen bruker altså obduksjonfunnene til å hylle sin venns egenskaper som lege i dennes nekrolog.

Wiesener hadde i 1880 selv fått æren av å obdusere fiolinvirtuosen Ole Bull da denne døde av magekreft, og noterte seg dennes gudeliknende fysikk. Han skriver i sin rapport utgitt i første nummer av Tidsskrift for praktisk Medicin i 1881:

…om morgenen havde han bedet sin Hustru spille Mozarts Rekviem og taget Afsked med sin Familie. Obduktionen foretoges 6 Timer efter Døden…

Fra min Praxis. Ole Bulls Sygehistorie med Obductionsresultat tilligemed nogle Bemærkninger om Cancer ventriculi. Tidsskrift for praktisk Medicin, 1881.

Klaus Hanssen på sin side obduserte Edvard Grieg da denne døde i 1907 og noterte seg at denne hadde en ussel kropp, men et stort hjerte. Grieg var som filosofen Immanuel Kant bare 1.52 m høy.

I sin innholdsrike bok på nesten 800 sider om disseksjonens kulturhistorie, Gjennom kjøttet, fra 2009, noterer Espen Stueland sammenhengen mellom disseksjon og den moderne vitenskapen som oppstod i den gryende opplysningstidens rasjonalisme på 1600-tallet hos filosofer som René Descartes, Francis Bacon, Thomas Hobbes, og ikke minst etterhvert den tidligere nevnte Kant.

Stueland peker på at disseksjon lenge er benyttet som metafor ikke bare i dagligtalen og litteraturen, men også i filosofien som synonymt med «analyse», det greske ordet for å bryte opp, eller oppløsning. I analysen brytes et sakskompleks ned i dens bestanddeler for deretter å undersøkes. I syntesen bygges det opp igjen. Det siste lar seg neppe gjøre sømløst etter disseksjon av et menneske. Og etter disseksjonen fortsetter forråtnelsen ufortrødent videre.

Her er death metal-veteranene Mortal Decay med låta Anatomy Turned Chaotic Puzzle fra utgivelsen The Blueprint for Blood Spatter fra 2013.

• Band: Mortal Decay
• Utgivelse: The Blueprint for Blood Spatter
• År: 2013
• Plateselskap: Comatose Music
• Låt: Anatomy Turned Chaotic Puzzle
• Sjanger: Death Metal
• Sted: South Jersey, USA

Kilder

• http://snl.no/dissekere
• http://radio.nrk.no/serie/ekko-hovedsending/mdsp25005014/12-03-2014#t=58m14s
• Espen Stueland: Gjenom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie, Forlaget Oktober, 2009.