Mørke meditasjoner – filosofi, kulturhistorie og metal

Slayer spiller på Sonisphere Festival 2014

Konsertopplevelser

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 8. juni 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/MUHR45002314/08-06-2014#t=1h51m35s

Brått får de karakteristiske såre gitartonene i tittellåta på Slayers nylig utgitte plate South of Heaven summingen av hundrevis av mennesker til å gå over i jubel. Det er 7. september 1988, og det langhårete og ryggmerkebekledte publikumet på Rockefeller i Oslo begynner å ane at de er med på noe som ikke vil få plass i den store glemmeboka.  Dave Lombardos herlig aparte breaks tråkker inn, før Tom Arayas vokal og ruvende skikkelse får salen til å koke.

Slayer – South of Heaven

South of Heaven kom bare noen måneder før denne konserten i 1988, nærmere bestemt den 5. juli, som den vanskelige oppfølgeren til den fantastiske sjangermilepælen Reign in Blood fra 1986. Rune, Roar og jeg hadde brukt disse sommermånedene godt på våre gutterom, og selv om South of Heaven aldri vil kunne ta plassen fra Reign in Blood, så var det en progressiv friskhet over dette nye albumet som viste en vei ut av den brummende thrashen og inn i en større frihet.

Låta South of Heaven gikk rett over i Raining Blood denne onsdagskvelden i 1988, etterfulgt av seksten andre klassikere, før det hele ble rundet av med Angel of Death. Vi ruslet ut i nattemørket i storbyen Oslo. Jeansjakken min var gjennomvåt av min egen og andres svette, etter timer i skubbende lykkerus foran scenen. Jeg frøs i høstkulda. Vi ble plukket opp av Runes mor, og kjørt tilbake til hverdagen på Kongsberg, mens ørene ringte og tungen klebet seg til munnhulen. Fy faen, for en konsert!

Dagen etter, på Kongsberg Videregående Skole, snakker vi opprømte om gårdagens vanvittige opplevelse. Mest av alt husker jeg Tom Arayas rasende blikk på en av scenevaktene da denne behandlet en stage dive-kåt ungdom overstadig røft. Det blikket har fulgt meg siden, og har risset opp grensen mellom på den ene siden musikken og imaget, og på den andre siden mennesket bak masken. Det blikket har vist meg at man kan bære to – minst to – motstridende ansikter på samme tid. Det ultraaggressive og det kjærlige. Det blikket har vist meg at jeg kan pleie min aggresjon, frustrasjon og fremmedhet for verden, uten at det går på bekostning av min integritet som medmenneske.

Samtidig – fortsatt i 1988 – hadde et annet av 80-tallets store metallband, Metallica, også funnet en vei ut av den allerede da tradisjonelle thrashen, og kommet med sitt banebrytende og etter min mening siste gode album …And Justice for All, bare noen få dager før konserten med Slayer på Rockefeller. De skulle og senere den høsten, 18. oktober, spille – med oss gutta tilstede – i Skedsmohallen på Lillestrøm.

Denne oktoberkvelden i 1988 i Skedsmohallen, hvor min bror nesten ble klemt pusten ut av i trengselen foran døren, og min far vandret hvileløst rundt i Lillestrøm i timesvis mens han ventet på oss, startet Metallica konserten som de har gjort hvert år siden 1983, med Ennio Morricone-klassikeren The Ecstasy of Gold fra Sergio Leone westernfilm The Good, the Bad and the Ugly, med Clint Eastwood i hovedrollen. Introduksjonen gikk over i de svevende tonene i åpningssekundene av Blackened, og salen eksploderte da Lars Ulrichs bastante trommer hamret bandet sammen til kveldens dyst.

Metallica – ...And Justice for All

Vi skal noen år frem i tid, nærmere bestemt 16. Det er 15. oktober 2004, og Oslo Spektrum er fullstappet med det Aftenposten noen dager etter kaller et rørende todelt publikum:

«17 år gamle Slipknot-fans med masker, tung sminke og nyinnkjøpte T-skjorter, og Slayer-fans i 30-årene med slitte skjorter, vikende hårfeste og sunn skepsis overfor Slipknot-sirkuset.»

Jeg er blant 30-åringene denne kvelden som på tribuneplass venter med moderat spenning på hovedbandet Slayer. Jeg sitter også med en viss forventning til Slipknot som jeg med avmålt interesse hadde stiftet bekjentskap med via albumene Slipknot og Iowa. Men mest av alt er jeg spent på det nyeste av disse tre bandene som entrer scenen denne kvelden, nemlig Mastodon. De har samme høst sluppet sin andre fullengder, mesterverket Leviathan, og jeg er solgt. For en skive! Alle tre bandene innfrir. Ikke minst første band ut, Mastodon. Her er åpningskuttet Blood and Thunder fra Leviathan.

Mastodon – Leviathan

Så er det altså bare to band jeg har tilgode å se live av de fem som denne herlige søndags ettermiddagen helt i starten av juni 2014 stiller på Valle Hovin under paraplynavnet Sonisphere Festival.

Som det utskuddet jeg er, gleder jeg meg over å kunne reise uten følge på denne konserten, drikke noen øl i sola, lytte på bra musikk og bare se, se på folk, og undre meg over spennvidden i konsertgjengere på slike tilstelninger. Jeg trives saktens best på mindre konserter hvor det bare er heldedikerte fans som gir faen i at det bare er ca 100 andre i landet som liker det samme som dem. Så jeg skyr vanligvis festivaler. Folk er som oftest bare ute etter en fest, og bryr seg knapt om hvem som står på scenen. Da oppfører de seg også som regel deretter. Aldri noensinne har jeg opplevd noe kjipt på de mest ekstreme svartmetallkonserter med griseblod og oppnedkorsfestede nakne kvinner. Men så fort band med mer publikumsappell spiller, havner jeg alltid i situasjoner hvor jeg søles øl på eller at noen gnikker sitt testikulære bekken mot mitt i den grad at misantropien sender meg inn en lett opplevelsesødeleggende depresjon.

Jeg vet allerede på vei innover til Oslo at jeg kommer til å gå glipp av det bandet jeg egentlig gledet meg mest til å se, nemlig Gojira. Det tar litt tid å få familien i hus fra en ukes tur til Nord-Norge med innlagte skitoppturer i Lyngsalpene. Så jeg sklir inn, kjøper meg en øl og finner meg en plass på VIP-tribunen i det det rigges opp for de identitetsløse svenskene i Ghost. Med god plass, oversikt, kald øl og sola midt imot skal det litt til å mistrives. Og jeg gjør da heller ikke det. Ikke mye. Jeg liker kostymene og jeg liker spesielt Papa Emeritus høflige finsk-svenske fraser mellom låtene. Musikken er da også fengende, men det blir litt glatt, velsmurt og Melodi Grand Prix for meg, selv om Stand by Him fra debutalbumet Opus Eponymous fra 2010 svinger. Så var det da også etter sigende denne låta som ga gnisten til etableringen av bandet.

Ghost – Opus Eponymous

Utover kvelden kommer selvsagt de andre bandene på etter tur. Mastodon virker uberørte av berømmelsen og gjør sin greie heltente og med fokus på musikken. Slayer virker å ha gått mer over i drift av sitt gamle låtmateriale og butikken Slayer, men så er det allikevel de som rører meg nærmest tårer denne kvelden med den evige klassikeren Raining Blood. Metallica har forlengst sluttet med musikk og fokuserer utelukkende på butikken Metallica, og leverer et show med musikk til.

Jeg forventer selvsagt ikke samme sjelerystende intensitet som mine første sterke postpubertale konsertopplevelser med Metallica og Slayer, eller den litt mer modne lykkerusen på Mastodon, men ha fokus på musikken, vær så snill? Og den nye låta Metallica, den dere har kalt Lords of Summer – drit i den. Jeg er redd det kommer til å gå minst nye 26 år til jeg ser dere igjen.

Så mine aller største konsertminner fra gjensynet med gamle helter får jeg ikke fra scenen. Jeg får det fra de som ser på. Publikum. For en gjeng. Det er hun vevre barbeinte i bikinitopp og olashorts som smiler fra øre til øre mens hun løper etter mer øl eller headbanger. Det er han store som setter seg tungt ned med ryggen mot gjerdet og hendene hengende over hodet, og gir opp hele konsertgreia. Også er det de finansfolka ved siden av meg som ler og peker på han stakkaren innenfor gjerdet som ikke orker mer.

Så er det han jeg kjenner igjen i mengden som sølte en boks med øl på ungenes lekekoffert på flyet til Gran Canaria før jul, og kompenserte med mange unnskyldninger og en pakke godterier. Han ser ut til å være like dritings nå. Fin fyr. Det er han unge tatoverte i bar muskuløs overkropp, shorts, langt lyst skjegg og dårlig hud, som sleper rundt på den tatoverte litt slappe emo-kjæresten sin og hennes kjøttfulle og like tatoverte venninne. Det er de to gutta fra Turbojugend som blir går skjevere og skjevere, særlig han eldste med TNT tatovert på issen. Det er Enslaveds Ivar Bjørnson som godlynt rusler rundt der, og det er Satyricons Sigurd Wongraven som strener forbi med sitt hoff. Det er Slayers Tom Araya som tar seg en rusletur ut fra sceneområdet, og de to jentene som gleder seg stort over å ha sette det og ikke helt kan tro sine egne øyne.

Det er de to tykkfalne og stolte Hells Angels-karene som river av seg t-skjortene og åpnebarer mye tatovert hud. Han ene med noe dødninghodegreier på brystet og AFFA i røde bokstaver på den runde magen. Jeg lurer selvsagt på hva de egentlig er stolte av. Også er det de to middelaldrende parene rett foran meg som kun er interessert i Metallica og som bare blir fullere og fullere. Den ene damen blir så full faktisk, og er så uerfaren i metallens symbolikk, at da hun finner ut at hun skal gjøre det velkjente rockefingertegnet sign of the horns, må hun bruke det meste av hjernekapasiteten samt den andre hånden for å få det til. Folk er rett og slett fascinerende.

Siden jeg ikke fikk sett Gojira denne gangen heller, så få vi ta til takke med en låt her som avslutning. Her er tittellåta fra bandets siste utgivelse, L’Enfant Sauvage fra 2012.

Gojira – L'Enfant Sauvage

(Ifølge Slayers fansite Slayerized og andre internettkilder skal Slayer ha spilt en konsert i Norge allerede året før, nemlig den 12. mai 1987 som en del av Reign in Pain European Tour. Det er ikke oppgitt noe konsertsted. Jeg har ikke funnet noen entydige beviser for dette, så hvis noen av dere der ute var på denne konserten eller kan bekreft at den har funnet sted, send oss en beskjed. Enn så lenge smykker jeg meg altså med å ha vært på Slayers første konsert i Norge.)

Publisert

i

av

Helge Kaasin

Stikkord:

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *