Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 10. august 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/MUHR45003214/10-08-2014#t=1h59m02s
- Band: Hate Eternal
- Utgivelse: Conquering the Throne
- År: 1999
- Plateselskap: Earache Records
- Låt: Saturated in Dejection
- Sjanger: Death metal
- Sted: USA
Vi hørte Florida-bandet Hate Eternal fra deres debutskive Conquering the Throne og låta Saturated in Dejection, noe som betyr noe sånt som «full av motløshet». I dag skal vi nemlig snakke om den syvende dødsynden, latskap.
På latin betegnes denne synden som acedia. Etymologisk er begrepet hentet fra gresk hvor det opprinnelig var satt sammen av ord som tilsammen betyr «ikke bry seg». Denne synden kan dermed like gjerne oversettes som livslede, likegyldighet, apati, sløvhet og treghet. På engelsk betegnes synden som sloth, discouragement eller som hos Hate Eternal; dejection.
Acedia ble av den tidlige katolske kirke ansett som å føre til åndelig død ved at man ikke utviklet seg spirituelt, og på den måten brøt med Gud. Acedia ble nært knyttet til tristitia, tristhet, som mange betraktet som samme last. Vippet tristheten over til melankoli eller depressiv følelsesløshet ble dette imidlertid regnet som sykdom, og som i våre dager ble den involverte frikjent i skyldspørsmålet.
Dette med skyldfrihet er selvsagt sentralt i sykdomsbegrepet, men er filosofisk problematisk. Står man uten skyld i utviklingen av sykdommen i alle tilfeller? Et viktig trekk ved de syv dødssyndene er uansett at de må gjøres bevisst, dvs. med overlegg; subjektet kan velge å gjøre annerledes.
Over tid ble acedia, latskap, knyttet i større grad til det å unnlate å utvikle egne talenter og naturgaver. Dette ble ansett som et opprør mot Guds plan for det enkelte mennesket. Middelalderens lære og klostermoral om de syv dødssyndene ble forlatt i protestantisk teologi. Forakten for latskap og kravet om høy arbeidsmoral lever likevel videre i lutheranismen, ikke minst i den norske pietistiske folkesjela som setter høy arbeidsmoral foran det meste, i alle fall hos generasjonene før oss.
I 1873 utga den tyske pastoren og bibliotekaren Lorenz Diefenbach en bok som på underlig vis skulle gi grunnlaget for forrige århundres mest forhatte slagord og bli et symbol på et skrekkens politiske system, nemlig nazismen. Satt inn i dette systemet ble boken Arbeit macht frei: Erzählung von Lorenz Diefenbach – på norsk Arbeid gir frihet: en fortelling av Lorenz Diefenbach – et bidrag til noe som skulle bli en hån for millioner av mennesker satt til å arbeide til døden i de tyske konsentrasjonsleirene. Uttrykket «arbeit macht frei» ble plassert over inngangsporten til en hel rekke av disse konsentrasjonsleirene; Dachau, Theresienstadt, Sachsenhausen og ikke minst i Auschwitz.
I Diefenbachs roman er det en gambler og svindler som kjemper seg ut av synden og finner dydens vei ved å komme i fast arbeid. Dette står ikke langt unna måten nazistene i sin intellektuelle latskap oppfattet jødene på; som svindlere.
Jøder og andre tilfangetatte ble utnyttet på det groveste som arbeidskraft i konsentrasjonsleirene. Jødiske fanger som ble tvunget til å arbeide direkte for tyskerne i utførelsen av deres umenneskelige ugjerninger ble kalt sonderkommando, eller på norsk spesialavdeling. De som var med i en sonderkommando ble tvunget til å blant annet flytte lik fra gasskamrene til krematoriene. De ble tatt bedre vare på enn noen av de andre jødiske fangene, og fikk rikelig med både mat og drikkevarer. Men etter ca. 3–4 måneder ble de drept og erstattet med nye.
I 2013 kom de eksperimentelle svartmetallerne i The Meads Of Asphodel fra Storbritannia – med sin sære miks av middelalder, balkan og svartmetall – ut med skiva Sonderkommando. Vi skal spille tittellåta som etter min mening minner sterkt om noe Frank Zappa kunne gjort. Her er Sonderkommando.
- Band: The Meads Of Asphodel
- Utgivelse: Sonderkommando
- År: 2013
- Plateselskap: Candlelight Records
- Låt: Sonderkommando
- Sjanger: Experimental black metal
- Sted: Storbritannia
Legg igjen en kommentar