Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 31. august 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/MUHR45003514/31-08-2014#t=2h6m32s
- Band: ISIS
- Utgivelse: Panopticon
- År: 2004
- Plateselskap: Ipecac Recordings
- Låt: So Did We
- Sjanger: Post-metal
- Sted: Los Angeles, USA
Vi hørte det nå forgangne amerikanske bandet ISIS som holdt det gående fra 1997 til 2010 med sin tunge, men akk så luftige post-metal. Begrepet ISIS har jo den senere tid fått andre alvorligere konnotasjoner enn til gode amerikanske band, eller til kjærlighetsgudinnen Isis i egyptisk mytologi. Da tenker jeg spesielt på den militante islamske gruppen som siden 2003 har satt seg fore å danne et kalifat med religiøs autoritet over alle muslimer i verden. De har som mål å opprette et islamsk imperium som skal omfatte landområdene som kalles Levanten, det vil si Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan, og de sunnidominerte regionene i Irak, og sørlige deler av Tyrkia. Samt Kypros. Kanskje.
Disse religiøse fanatikerne mener altså at de har rett til å drepe alle som ikke bekjenner seg til det de selv tror på, eller det muslimske kalifatet de ønsker å opprette. Den frie tanke har altså ingen plass i et slikt kalifat, hvor frykten for represalier fra alle de andre som frykter represalier skaper en terrorbalanse som den styrende eliten kan benytte seg av til å skaffe seg jordisk gods. Alt basert på en bok nedtegnet av disiplene til en profet, slik kristendommen og mange andre religioner er, og tolket inn i en politisk-tyrannisk kontekst. Når mujahedinene – de hellige krigerne – samtidig ikke har noen frykt for døden, slik korsfarerne eller de gamle norrøne krigerne heller ikke hadde, fordi de kan se frem til et herlig liv etter døden, så blir de mektige fiender.
Forkortelsen ISIS står for Den islamske staten i Irak og Syria. Selv bruker de betegnelsen al-Sham, som er et annet navn på Syria. På norsk oversettes dette av og til med Levanten. Derfor kalles bevegelsen også ISIL. Gruppen endret nylig navn og fjernet henvisningene til landområder. De kaller seg nå bare Den islamske staten, IS.
Vi spilte altså låten So Did We, med ISIS fra utgivelsen Panopticon fra 2004.
Et panoptikon står som et tidlig ikon på en maktstruktur med en sentral overvåkningsenhet og et innsyn kun den ene veien, inn til den overvåkede, men ikke til den overvåkende.
ISIS’ Panopticon er et konseptalbum med denne arkitektoniske rariteten som tema. Selv om gitarist og vokalist Aaron Turner selv hevder at Panopticon ikke er et politisk album, så sier han samtidig at det trekker en parallell mellom et panoptikon som en maktstruktur med overvåkning og frykt i fokus, og hva som skjedde i verden på tidspunktet plata ble laget, og forsåvidt også nå. Derfor snakket jeg innledningsvis om den religiøs-poltiske bevegelsen ISIS, som en slik maktstruktur.
Men hva er så et panoptikon? La oss først se på uttrykkets opprinnelse. Begrepet kommer fra «pan» som betyr «all» og «optikos» som betyr det som angår «syn». Argos Panoptes, eller Argus den altseende, var i gresk mytologi et stort monster med hundre årvåkne øyne, i ettertiden kalt argusøyne, over hele kroppen. Argos var satt av Zevs sjalu kone Hera til å passe på en av Zevs’ elskerinner Io. Argos’ øyne byttet på å sove, så noen var alltid våkne. Zevs ba Hermes om hjelp til å befri Io. Dette løste Hermes ved å spille på sølvfløyten sin og lure Argos’ øyne i søvn. Noen versjoner forteller også at han snakket øynene i søvn med kjedelig prat. Deretter kappet han hodet av beistet. Øynene ble senere tatt ut og satt på fjærene til påfuglen av Hera.
Mange århundrer senere, på slutten av 1700-tallet, fikk den britiske filosofen og samfunnsteoretikeren Jeremy Bentham en idé. Dette var forsåvidt verken hans første eller siste idé. Han er opphavsmannen til utilitarismen, en konsekvensetisk filosofi som hevder at det gode er det som gir lykke for flest mulig mennesker. Han er også kjent for sitt etterliv. I sitt testamente ønsket han å mumifiseres og ved hvert komitémøte på University College London fra hans død skulle han bæres inn i møterommet for å kunne delta. Nå sitter han i en korridor i et treskap med et hode av voks. Hans eget mumifiserte og groteske hode ble litt for hyppig brukt som fotball av festglade studenter, og ble derfor fjernet fra sin plass mellom føttene til sin eier.
Men altså, Bentham fikk en idé om en måte å effektivisere overvåkningen av institusjoner på. Spesielt egnet Bentham seg til en realisering av et panoptikon som fengsel. Designet består av en rund bygning som er inndelt i kakestykkelignende celler med gitterdør. Midt i bygningen står et tårn hvorfra man kan overvåke alle fanger uten at de selv kan fastslå om de blir overvåket eller ikke. Dette skaper i følge Bentham «en følelse av en usynlig allvitenhet», og gir vokteren frihet til tidvis ikke en gang å være tilstede. Frykten for å bli sett holder fangene i sjakk.
Vi skal se litt nærmere på temaet panoptikon neste gang. Nå skal vi spille låta The Echoes Of A Disharmonic Evensong fra utgivelsen Roads To The North av den fantastiske multiinstrumentalisten Austin Lunn bak trommer, gitarer, fløyter, banjo, mandolin, dobro, keyboards og vokal, og med litt hjelp i tillegg. Under nettopp navnet Panopticon, klarer han å smelte sammen anarco-crust, Appalachian folk, og atmosfærisk svartmetall i en blanding som fremstår som grunnleggende kentuckiansk, og ikke et modifisert skandinavisk svartmetallån. Dette er deilig eksperimentell blackgrass!
- Band: Panopticon
- Utgivelse: Roads To The North
- År: 2014
- Plateselskap: Bindrune/Nordvis
- Låt: The Echoes Of A Disharmonic Evensong
- Sjanger: Black metal
- Sted: Kentucky, USA
Legg igjen en kommentar