Med døden i hvitøyet

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 28. september 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/MUHR45003914/28-09-2014#t=2h2m10s

• Band: TrenchRot
• Utgivelse: Necronomic Warfare
• År: 2014
• Plateselskap: Unspeakable Axe Records
• Låt: Death By TrenchRot
• Sjanger: Death metal
• Sted: USA

Vi hørte amerikanske TrenchRot spille låta Death By TrenchRot fra debutlangspilleren Necronomic Warfare fra i år. Og vi skal holde oss i i krigen og i skyttergravene. For noen ganger, ganske ofte faktisk, tenker jeg på disse unge mennene som i morgengryet, den 1. juli 1916 ved bredden av elven Somme, eller den 22. juli 1917 ved småbyen Passchendaele, trippet rastløse med skjelvende knær eller sto katatoniske i bunnen av en av de mange skyttergravene som gikk på kryss og tvers av disse flate og fruktbare jordbruksarealene i Frankrike og Belgia. Svetten piplet ut av rynkede panner under de varme hjelmene. Stanken fra avføring, gjørme, råtnende skyttergravsføtter og lik, blandet seg med lukten av svartkrutt og den dumpe lyden av granatnedslag.

Andre ganger tenker jeg på disse unge mennene som i morgengryet den 6. juni 1944 satt tett sammen på ett av tusenvis av landgangsfartøyer, skumpende i den grove sjøen, i eimen av oppkast, avføring og nervøs svette. Sakte røykende på en sigarett ser de med tunge angstfulle blikk og trøtte ansiktsfolder opp mot den grå himmelen der fiendens kuler hviner.

Felles for disse unge mennene er at de så smerten og døden i hvitøyet; enten de skulle krype opp over kanten av skyttergraven og løpe sikk-sakk inn i det inferno av kuler, granater og miner de kalte ingenmannsland, eller de skulle se landgangsfartøyets baugport åpne seg mot land, og tyske kanon- og artelleristillingers intensive ildgivning.

De visste med stor sikkerhet at de ville lide, eller møte en rask død. De visste med stor sikkerhet at om bare noen få minutter ville et glødende prosjektil av metall kunne trenge inn i en kroppsdel, og dytte vev og bein sammen i en slik fart, og med en slik kraft, at det ville rive med seg mer vev og bein som i en omvendt trakt, som tilslutt ville presse seg inn i indre organer eller dytte ut et stort åpent sår på andre siden av kroppen.

Denne vissheten ble sterkere av de stadig større haugene av deres kameraters lik. Og den gjorde seg utslag i en alt strammere og mer konsentrert mine i deres ansikter, som stadig blomstret i nervøse rykninger, og avslørte et voldsomt hav av følelser der inne, følelser de ikke kunne avsløre for sidemannen som levde der med sitt eget følelseshav, og med like sterke krav til mannsmot.

Disse mennene visste at om bare få minutter ville livene deres forandre seg til et inferno de øynet små sjanser til å komme levende og usåret fra.

De må ha vært vanvittig redde. Nervøse. Fra seg av frykt.

Og jeg kunne lekset opp tusenvis av andre unge menn, og etterhvert kvinner, i tusenvis av andre kriger, i andre land, og til andre tider, med den samme frykten som de i mange tilfeller selv har påført seg gjennom at de har vervet seg til krig.

Bare en sjelden gang møter vi noe som kan minne om denne selvervede angsten for eget liv i overflodslandet Norge. Og noen av oss føler tidvis en trang til å posisjonere seg et sted hvor man nettopp kan møte denne angsten i en eller annen avskygging. Noen møter den utvannede versjonen før foredraget eller talen de skal holde. Noen møter den i fornøyelsesparker med skremmende innretninger som tester kroppens utholdenhet når gravitasjonskreftene ganges opp.

Atter andre går mer ekstremt til verks med fallskjermhopping, basehopping, hanggliding, paragliding, speed flying, bratt skikjøring, skiflyving, utfor eller andre ekstremsporter.

Jeg for min del liker å klatre både på fjell og is. Ikke noe ekstremt, men jeg trives med mestring når det blir bratt og utsatt, og jeg kan stole på egne ferdigheter og sikringsmidler. Og jeg liker kulde, gjerne kombinasjonen streng kulde og lange skiturer. Noe som setter en på prøve til det ytterste. Hva tåler egentlig kroppen, og ikke minst psyken?

Kanskje må noen av oss stadig flytte grenser. Egne grenser. Sette seg i en posisjon hvor man er definitivt utenfor komfortsonen. Jeg er kommet til et sånt sted nå, hvor jeg har vervet meg til noe som krever hele meg, som kler meg naken av frykt og spenning. Jeg er på vei opp og over kanten av ett av livets skyttergraver. Jeg ser en av mitt livs baugporter åpne seg.

Jeg skal nemlig henge i luften etter kjøttkroker. Store kjøttkroker festet i ryggen. Jeg skal bedrive det som på godt norsk kalles suspension.

Innenfor dette som skal skje, føler jeg meg på ett vis nær disse unge mennene i krigen. Jeg vet ikke hva jeg går til. Jeg har valgt det selv, jeg vet at det kommer til å gjøre vondt, jeg må takle en smerte jeg ikke har kjent før, og jeg er i hendene på noe utover meg selv.

Spørsmålet er hvorfor jeg har denne lysten? Jeg er da bare en vanlig tobarnsfar i Bærum som går på jobb, lager middag og steller hus og hage. Vel elsker jeg metall av det svarte slaget og tenderer mot et opplyst svartsinn, men hvordan skulle alt dette ende i et ønske om å få kjøttkroker festet til kroppen og bli heist opp etter de? Dette skal jeg forsøke å kaste et musikalsk-filosofisk lys over fremover.

Den amerikanske multiinstrumentalisten Chad Davis fra blant mye annet, Hour of 13, har fått med seg den irske fløytespillende vokalisten Stíofán De Roiste (Stephen Roche) fra det irske svart-folk-metallbandet Celtachor på Oldes svartmetalldebut The Gates Of Dawn. Vi skal høre låta Silver Hooks and Blood.

• Band: Olde
• Utgivelse: The Gates Of Dawn
• År: 2013
• Plateselskap: Soulseller Records
• Låt: Silver Hooks and Blood
• Sjanger: Black metal
• Sted: Irland/USA