Erkjennelsen er en sykdom

Bevisstheten er en sykdom hevder Lonegoat, texaneren bak enmannsorkesteret Goatcraft. Låta «Consciousness is a Disease» – altså, «bevisstheten er en sykdom» – er å finne blant flere andre pessimistiske og nihilistiske låter på utgivelsen All for Naught fra 2013.

• Band: Goatcraft
• Utgivelse: All for Naught
• År: 2013
• Plateselskap: 
• Låt: Consciousness is a Disease
• Lengde: 5:31
• Sjanger: Svartmetall
• Sted: Texas, USA

«All for naught» betyr «alt for ingenting», og det er den menneskelige bevissthet om at livet egentlig er meningsløst denne utgaven av Mørke meditasjoner skal handle om.

Det overraskende med utgivelsen Consciousness is A Disease er at Lonegoat spiller svartmetall. På klaver. Ikke en gitar i sikte. Ingen blast beats. Ingen djevelsk vokal. Klaver. Og med mørke ambiente musikalske baktepper. Han kaller selv sjangeren neoclassical dark ambient.

Uttrykket «consciousness is a disease» må Lonegoat ha hentet fra en berømt setning i den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskijs bok Opptegnelser fra et kjellerdyp, fra 1864. Her sier fortelleren – det bitre, navnløse og ensomme kjellermennesket – at:

«Jeg sier det med fullt alvor: jeg har mange ganger ønsket å være et kryp. men heller ikke det har jeg vært verdig til. Jeg kan forsikre Dem, min ærede, at for megen innsikt, for megen erkjennelse – er en sykdom, en virkelig, en regulær sykdom. For det menneskelige behov, ville en alminnelig menneskelig erkjennelse være helt tilstrekkelig, det vil altså si – halvdelen eller fjerdedelen av den porsjon som er tildelt et åndelig utviklet menneske i vårt ulykkelige nittende århundre særlig når det har den dobbelte ulykke å bo i Petersborg, den mest gjennomreflekterte og bevisste by på hele jordkloden. […] Helt tilstrekkelig ville den erkjennelse være som de såkalte umiddelbare mennesker lever og virker med. Jeg skal vedde på at De tror jeg skriver dette for å gjøre meg viktig, for å si et åndfullt ord, et skarpsindig ord, om umiddelbare og praktiske mennesker, eller kanskje for å kokettere med min dårlige tone – at jeg med andre ord “rasler med sabelen” slik som min offiser! Men min ærede, hvem ville vel falle på å kjekke seg av sin sykdom, og likefrem skryte av den?» (s. 10–11)

• Band: Philharmonia Orchestra, Libor Pesek (Leos Janácek)
• Utgivelse:
• År:  1992
• Plateselskap: Virgin Classics
• Låt: Fra de Dødes Hus – Ouverture from the House of the Dead – aus Einem Totenhaus
• Lengde: 
• Sjanger: Samtid
• Sted: 

Men pessimismen har også andre, og for oss nærere brødre i livsangsten.

I 1941 fullførte tindebestigeren, juristen og filosofen Peter Wessel Zapffe beskrivelsen av sin nedslående verdensanskuelse i doktoravhandlingen Om det tragiske. Han skrev den i Oslo, byen hvor «black metal» mange år senere ble malt som fanden på veggen nede i en kjeller i Schweigaards gate 56.

Mens Lonegoat bruker det velkjente og eldgamle satanistiske symbolet geita som sin avatar, så er det for Zapffe den utdødde irske kjempehjorten Megaceros euryceros som ikke bare bærer byrden av sine tre meter brede kjempehorn, men også analogien til menneskets overutviklede bevissthet.

Zapffe hevder at mennesket har vokst ut av sitt biologiske opphav. Lik kjempehjorten som i forfengelighet utviklet hornene sine til dødelige proporsjoner, har mennesket overutviklet sin bevissthet i en slik grad at vi er blitt vår egen fiende, i form av et svarløst rop på mening og rettferd ut i det mørke rom.

• Band: Goatcraft
• Utgivelse: All for Naught
• År: 2013
• Plateselskap: 
• Låt: Journey to the Depths
• Lengde: 1:40
• Sjanger: Svartmetall
• Sted: Texas, USA

Menneskets overutviklede bevissthet setter ikke bare spørsmålstegn ved egen eksistensberettigelse. Den setter også spørsmålstegn ved om vi i det hele tatt eksisterer.

Cogito ergo sum; jeg tenker altså er jeg. Denne berømte setningen er den franske filosofen Rene Descartes småfortvilte forsøk på å skaffe et sikkert holdepunkt hvorfra han ikke lenger metodisk kan tvile på egen eksistens.

Sett utenfra kan det synes absurd å tvile på egen eksistens. Likevel synes det som om det er en svært menneskelig ting å gjøre. Og jeg tipper det er en ting bare vi mennesker gjør her på denne kloden. Ingen dyr tviler vel på sin egen eksistens?

Det underlige, og akk så menneskelige i denne aktiviteten slo meg da jeg hørte min da fire år gamle datter si noe sånt som at «det kan jo bare være slik at vi drømmer?». Ja, det kan jo bare være slik at vi drømmer hele livet vårt, og en dag vil vi våkne opp og oppdage at alt er annerledes. Eller?

Denne tanken er selvsagt ikke ny, og den flyttet seg tidlig fra barnehoder til filosofenes studerkammer, slik undring ofte gjør. Allerede Platon i dialogen Theaitetos, 369 år før vår tidsregning, engasjerte seg i denne problematikken. Hans etterfølger og elev Aristoteles likeså.

Samme år som dialogen Theaitetos ble skrevet, 369 år før vår tidsregning altså, ble den innflytelsesrike kinesiske filosofen Zhuang Zhou, bedre kjent som Zhuangzi, født. Han balet også med dette problemet, og formulerte det i en historie som er kjent som «sommerfugldrømmen». Historien går slik:

«En gang drømte Zhuang Zhou, og ble en flagrende sommerfugl … Den visste ikke noe om Zhuang Zhou. Da han plutselig våknet, var Zhuang Zhou fullt og helt tilstede. Men nå vet man ikke om en Zhuang Zhou blir til en sommerfugl i drømme, eller om en sommerfugl blir til en Zhuang Zhou. Dersom det finnes en Zhuang Zhou og en sommerfugl, da må det være en forskjell mellom dem. Dette kaller man for tingenes forvandling.»

Bildet Zhuangzi holder opp for oss med denne fortellingen er slående. Er han en mann som drømmer at han er en sommerfugl, eller er han en sommerfugl som drømmer at han er en mann?

Søvnens drømmeaktivitet er naturligvis springbrettet for den menneskelige praksis vi nå kjenner under begrepet å tvile på sin egen eksistens. Allerede i mors mage har vi drømmer. Også dyr har drømmer, men de mangler trolig de høyere mentale evner som skal til for å tenke at det ikke er sikkert at vi våkner opp fra en drøm liggende i vår egen seng. Det kan jo snarere være at vi starter en drøm hvor i vi ligger i vår egen seng?

• Band: Goatcraft
• Utgivelse: Submersion
• År: 2019
• Plateselskap: 
• Låt: Solace In The Self
• Lengde: 3:12
• Sjanger: Svartmetall
• Sted: Texas, USA

Descartes søkte en skillelinje mellom sikker viten og uvisshet. Han startet dette arbeidet ved å betvile absolutt alt. Men han kom raskt til: at å tvile på egen eksistens, mens man tviler, ikke er rasjonelt. Dersom en demon forsøker å få en til å tenke at man eksisterer, så må man eksistere for å bli lurt av demonen. Utsagnet «jeg tenker, altså er jeg» må følgelig være sant.

I denne objektiviseringen av jeget som noe i verden, og som kan tenkes om, som Descartes bedriver, så ligger det et rom som Zapffe undersøker videre. Og det er i dette rommet han finner det tragiske i menneskets natur.

Dette eksistensielle rommet ble introdusert for Zapffe av den svenske filosofisk skolerte biologen Jakob von Uexküll. Uexküll skrev i 1921 den innflytelsesrike boken Umwelt und Innenwelt der Tiere. Denne boken inspirerte også den berømte tyske filosofen Martin Heidegger.

I sin kjente biografi om Heidegger skriver Rüdiger Safranski om Heideggers lesning av Uexküll. «Stenen er verdensløs.», skriver Safranski om Heideggers meditasjon over ordet «til» slik vi finner det i f.eks. «tilværelse». Dette ordet kjenner ikke naturens ting og vesener til, hevder Heidegger med Safranskis ord, for vi mennesker «deler med dem en verden, som de er sunket ned i, og som er ‘til’ for os. For så vidt giver vi dem det ‘til’ som de selv ikke har.» Og det er i et slikt perspektiv at steinen er verdensløs, for den forekommer i verden uten at den kan etablere en reflekterende relasjon til den.

Dyrene kommer i en mellomposisjon, hevder Heidegger. De er verdensfattige «og på en måte omringet og driftsmessig helt oppslukt av sin “funksjons-krets”.» Dyret kan ikke oppleve seg selv adskilt fra denne funksjonsskretsen. Lidelsen, som hos dyret er begrenset til smerten i seg selv, slår for mennesket «huller inn til verdensangsten og livsfortvilelsen», skriver Zapffe.

Heidegger-biografen Safranski skriver videre:

«Dyret har en bestemt åpenhed over for verden, men verden kan ikke blive åpenbar for det som verden. Det sker først i mennesket. Mellem mennesket og dets verden åpner det sig et spillerum.»

«I mennesket slår naturen øynene opp og bemerker at den er til.» skriver filosof Jan Brage Gundersen i sin artikkel om Zapffe «Det tragiske – en grad for mye». «Dette “lysøyeblikket”, eller “åpne sted” (Heidegger), er sentralt for Zapffe.» 

I Om det tragiske (§28) beskriver Zapffe dette lysøyeblikket – det han kaller et metafysisk sjokk – slik:

«Man vaakner om natten og er lysvaaken med ett paa en underlig, gjennemtrængende klar maate man ikke tidligere har kjendt. Alle dagligdagse forhold og ting staar tydelig for en, men uendelig fjerne, som “en fortælling om sig selv”.  To ting opfylder bevisstheten med “absolut” betydning, jeget og et uhyre rum. […] Rummet, hvor dette nakne, levende jeg “befinder sig” […], er øde, koldt, susende og fremmed.» 

• Band: Goatcraft
• Utgivelse: All for Naught
• År: 2013
• Plateselskap: 
• Låt: Laconism of the Cosmos
• Lengde: 1:55
• Sjanger: Svartmetall
• Sted: Texas, USA

Zapffe kaller fødselen en dødsdom, og dåpen en siste olje. Døden er en retroaktiv abort, fordi alle livslengder, korte eller lange liv, er uten betydning i forhold til selve dommen. Vi skal fødes, leve våre liv og dø uten at det har noen mening i det hele tatt, og vi vet det. Dette er det tragiske.

I et forord fra 1988 skriver Zapffe:

«Menneskeslekten kommer fra Intet og går til Intet. Ut over dette er der Intet.»

Likheten med Goatcrafts All for Naught – alt for ingenting – er selvsagt slående.

Zapffe underskriver forordet lakonisk med tittelen «hjemmedøende».

To år senere, i 1990, i kortfilmen Hva betyr det å være menneske av Trond Brede Andersen sier Zapffe: 

«Hva skal det hele tjene til. Alt løper ut i ingenting.»

Og senere, samme år, løp alt ut i ingenting. Zapffe dør i sitt hjem i Nedre Båstads vei 6 i Asker. 

Jeg holdt på å kjøpe det huset da det var til salgs i 2009. Det som møtte oss på visningen var et stort, toetasjes rundtømmerhus, som i sin tid, tidlig på 50-tallet, ble kjøpt som rivningsobjekt i Tynset og satt opp her, vis á vis Hvalstrand bad. Det var omgitt av en overgrodd naturhage som dessverre allerede var delt av og seksjonert ut til en egen tomt på forsiden av huset, mot jordene og sjøen. Inventaret var meget enkelt, og huset sto slik det var ferdig i 50-årene. 4 millioner kroner skulle universitetet i Oslo ha for det. Vi sto over. Men det var med ærefrykt og spenning jeg gikk fra rom til rom, og særlig stoppet jeg opp i Zapffes arbeidsværelse i annen etasje. Nå ribbet for innhold, men med en atmosfære av gammel storhet. Jeg angrer stadig på at jeg ikke kjøpte det.

Lonegoat mener svartmetallen på det nærmeste er død, erstattet av en publikumsfriende imitasjon som ligger langt unna sin opprinnelige mørke visjon. Den har som kjempehjortens horn og menneskets bevissthet vokst ut over sitt eget format og blitt kalkulerende. Lonegoat vil gjenfinne det staffasjeløse nihilistiske fundamentet i svartmetallen. Villskapen. Råskapen.

Her er Lonegoat bak pianoet som artisten Goatcraft på låten «Lux In Tenebris» fra 2019-albumet Submersion.

• Band: Goatcraft
• Utgivelse: Submersion
• År: 2019
• Plateselskap: 
• Låt: Lux In Tenebris
• Lengde: 3:32
• Sjanger: Svartmetall
• Sted: Texas, USA