Dune

Iron Maidens 7 minutter og 28 sekunder lange låt «To Tame a Land» avslutter det kritikerroste albumet Piece of Mind fra 1983. Arbeidstittelen på «To Tame a Land» var «Dune». Og låten er basert på den amerikanske science fiction-forfatteren Frank Herberts kritikerroste roman Dune, som kom i 1965. Dune er den mestselgende science fiction-romanen noensinne, med over 12 millioner solgte eksemplarer.

Men da Iron Maiden spurte seg for om de kunne bruke «Dune» som tittel på låten sin, fikk de blankt avslag, med følgende begrunnelse: «Frank Herbert liker ikke rockeband, spesielt ikke heavy rock-band, og absolutt ikke band som Iron Maiden.»

Teksten på «To Tame a Land» starter slik:

He is the King of all the land
In the Kingdom of the sands
Of a time tomorrow
He rules the sandworms and the Fremen
In a land amongst the stars
Of an age tomorrow
He is destined to be a King
He rules over everything
In the land called planet Dune

• Artist: Iron Maiden
• Utgivelse: Piece of Mind
• År: 1983
• Plateselskap: 
• Låt: To Tame a Land
• Sjanger: Heavy metal
• Sted: England

Selv om Frank Herbert etter sigende ikke likte rockeband, så lot han den eksentriske regissøren David Lynch hyre rockebandet Toto, med hjelp av Brian Eno som produsent, til å lage musikken til filmatiseringen av Dune i 1984.

• Artist: Toto
• Utgivelse: 
• År: 
• Plateselskap: 
• Låt: Dune (Desert Theme)
• Sjanger: 
• Sted: 

Herbert gikk også god for filmen, siden den handlingsmessig la seg tett opp til boken, men den ble ingen suksess, ei heller kritikerrost. Hovedkritikken gikk ut på at handlingen i filmen var rotete og ustrukturert. De dårlige kritikkene og katastrofale besøkstallene gjorde at planene om en oppfølger ble lagt til side. Filmen regnes blant de største høybudsjetts film-fiaskoer i filmhistorien.

Året er 10191. På den golde ørkenplaneten Arrakis, også kjent som Dune, produseres det høyt verdsatte krydderet melange, som universet er helt avhengig av. Krydderet gir noen evnen til fremsynthet, det er livsforlengende, og kan bøye rommet, noe som gjør det mulig å reise i tid, og dermed også over lange avstander.

På Arrakis lever de hardføre innfødte, kalt Fremens. Sentralt i deres religion er spådommen om at en messias, kalt Kwisatz Haderach, vil komme og lede dem på veien til lyset. Klanen Harkonnen, med den onde svevende og fete baron Vladimir Harkonnen i spissen, driver Fremens hardt for å produsere nok melange-krydder.

• Artist: Klaus Schulze
• Utgivelse: Dune
• År: 1979
• Plateselskap: 
• Låt: Dune
• Sjanger: 
• Sted: 

Giedi Prime er hjemplaneten til Harkonnen-klanen, mens planeten Caladan huser Atreides-riket, de gode i fortellingen om Dune, ledet av hertug Leto Atreides. På planeten Kaitain, bor den maktsyke og svikefulle Padishah keiser Shaddam IV. Han har makt over universet.

Alle kongehusene har interesse av å få kontroll over krydderproduksjonen på Arrakis. Slik oppstår konflikten mellom de mektige imperiene.

Keiser Shaddam IV frykter at den populære hertug Leto Atreides vil ta keisertittel fra ham, og legger sammen med baron Harkonnen en felle for ham. Keiseren tildeler Atreides-klanen enerett på høsting av krydder på Arrakis, men planlegger å forråde dem med hjelp av Harkonnen-klanen.

Hertug Leto blir drept, men sønnen, Paul Atreides viser seg å være den messias Fremen-folket har ventet på. Han fører Fremens inn i et blodig og mangeårig opprør mot Harkonnen og keiseren.

I tillegg til Harkonnens soldater og vannmangel, må Paul og Fremens-opprørerne unngå gigantiske, mangfoldige meter lange sandormer, såkalte «Shaï Hulud», som spiser mennesker og ødelegger innhøstingsmaskinene.

Men den unge viljesterke Paul og hans Fremen-krigere vinner til slutt makten over krydderplaneten Arrakis.

Filmen er interessant å se på, og det er en rekke interessante skuespillere med, blant andre flere gjengangere i David Lynch’ filmer, som f.eks. Jack Nance, Kyle MacLachlan, og Brad Dourif. I tillegg finner vi kjente skuespillere som Linda Hunt, Sean Young, og Max von Sydow, samt artisten Sting.

Karakterene i filmen er dog veldig karikerte, og for oss som etterhvert er blitt så godt vant til at store historier spilles ut over mange lange TV-serie-episoder, så virker filmen som et kort synopsis av boken.

Jeg så filmen Dune for første gang i stuen i et nedslitt bofellesskap på en fuktig reise til Bournemouth i 1991, og noen få år etter stiftet jeg bekjentskap med dataspillet Dune II: Battle for Arrakis, noe som skulle bli starten på en lang kjærlighet i studieårene. Dune II er et innflytelsesrikt real time strategispill fra 1992, fundert på Dune-universet.

• Artist: Paul S. Mudra, Frank Klepacki, Dwight K. Okahara
• Utgivelse: Dune 2: The Battle for Arrakis (1992) by Westwood (https://www.youtube.com/watch?v=YeiQmIlsLIM)
• År: 1992
• Plateselskap: 
• Låt: Spice Trip (12:18)
• Sjanger: Elektronika
• Sted:

I spillet må man velge å være ett av tre rivaliserende hus; Atreides, Harkonnen eller Ordos, og forsvare og etablere støttekonstruksjoner og konstruksjoner som forvalter melange-krydder, under stadige angrep av de to andre husene, samt sandormer. Dette enkle spillet står for meg som det beste dataspillet noensinne, og da jeg nylig testet en emulatorversjon av spillet klarte jeg nesten ikke å rive meg løs.

Frank Herbert skrev fem oppfølgere til Dune, og etter forfatterens død i 1986, er det kommet 14 oppfølgere skrevet av Kevin J. Andersen og Herberts sønn Brian.

Det interessante er at populærkulturen i liten grad har fanget hva Herbert egentlig problematiserer i Dune-bøkene.

Både Iron Maidens låt «To Tame a Land» og David Lynchs film Dune dyrker helten Paul Atreides frigjøringskamp. Men Herbert hadde en teori om at superhelter – inkludert religiøse superhelter, eller messiaser – er ødeleggende for menneskeheten. Selv om vi skulle finne en virkelig og ufeilbarlig helt, så vil til slutt feilbarlige dødelige overta og korrumpere maktstrukturene som uvegerlig dannes omkring en slik leder.

Herbert planla opprinnelig en underholdende roman om slike messianske kramper som periodisk overmanner menneskeheten, men følte etterhvert at han trengte en mer seriøs ramme rundt dette tankegodset.

Ideen til en slik ramme ble unnfanget da Herbert som journalist i 1957 skulle skrive en artikkel om landbruksdepartementet i USAs forsøk på å stabilisere de mobile sanddynene i Florence, Oregon. Artikkelen fikk han aldri fullført, men undersøkelsene resulterte i en interesse for økologi som han inkorporerte i sitt forfatterskap, og som noen år senere kulminerte i Dune.

I Dune er det planetologen Liet Kynes som er den mest kunnskapsrike karakteren når det gjelder planeten Arrakis og dens økologi. Han har laget en plan, som støttes av Fremens, om å reetablere store grøntarealer på Arrakis, ved hjelp av vannet Fremens over lang tid og med stor møye har klart å samle i stor magasiner.

• Artist: Bernard Szajner
• Utgivelse: Z (aka Bernard Szajner) Presents Visions of Dune
• År: 1979
• Plateselskap:  
• Låt: Shaï Hulud
• Sjanger: Elektronika
• Sted:

Liets far, Pardot, oppdaget i sin tid at krydderet melange er et biprodukt av sandormenes livssyklus. Krydderet er som tidligere omtalt, essensielt for opprettholdelsen av infrastrukturen i universet, noe som igjen betyr at sandormene for enhver pris må bevares. Vann er giftig for sandormene, så de vil ikke kunne overleve på et revegetert Arrakis. Derfor er store ørkenområder bevart i Liets plan for utviklingen av planeten.

For Herbert var mangfoldet viktig. Og i det ligger også det at de organismene vi synes minst om eller som synes minst viktige, kan spille en avgjørende, om enn ved første øyekast, skjult rolle. Her er vi ved et sentralt og bevisst paradoksalt poeng for Herbert, nemlig at det er det innbyggerne på Arrakis frykter mest som viser seg å være det mest verdifulle for dem.

Innbakt i dette poenget, ligger også et annet av Herberts sentrale poenger, nemlig at han ser med stor mistenksomhet på enkle løsninger på komplekse problemer. Om befolkningen på Arrakis kun hadde fokus på å revegetert planeten på bekostning av sandormene, ville de uforvarende samtidig ødelagt sitt eget livsgrunnlag.

Ifølge kommentatoren Leonard M. Scigaj, anvender Herbert fysikeren Werner Heisenbergs uskarphetsprinsipp for å peke på slik tenkning. Heisenbergs uskarphetsprinsipp uttrykker det faktum at man i kvantemekanikken ikke samtidig presist kan måle både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel. En av målingene må være upresis for at den andre skal være presis.

Herberts sosiologiske anvendelse av dette prinsippet forsøker å sette fingeren på at vi i vår fiksering på enkle løsninger på komplekse problemer overser viktige faktorer som kan kullkaste gjennomføringen av slike løsninger. Fokus på noe vil naturlig gjøre noe annet uskarpt, som et slags politisk tunellsyn.

Jeg skal raskt ta for meg to eksempler på dette, det ene knyttet an til Herberts anti-messianisme, det andre paradoksalt nok i opposisjon til Herberts økologiske ramme rundt fortellingen om Dune, nemlig ørkenspredning. Men begge har felles rot i troen på at en autoritet, et objekt, en måte å tenke på, et system eller en maskin vil være det endelige svaret på de problemene vi har. Dette kan vi kalle absolutisme, eller troen på den endelige løsningen.

• Artist: Kurt Stenzel
• Utgivelse: Jodorowsky’s Dune (Original Motion Picture Soundtrack)
• År: 2015
• Plateselskap: 
• Låt: Arrakis
• Sjanger: Filmmusikk
• Sted:

Da jeg var barn og ungdom på 70- og 80-tallet fikk ørkenspredning stor oppmerksomhet, men stilnet på 90-tallet. Årsaken til det var at forskning etterhvert viste at generell ørkenspredning, slik den ble fremstilt i media og andre steder, verken er et stort eller særlig alvorlig miljøproblem. Det handler ifølge Store Norske leksikon snarere om lokale variasjoner i nedbørsmengder over tid i den tropiske delen av verden. De siste årtusener har det vært flere lengre tørre og våte perioder i verdens ørkenområder.

Det var den franske skogforskeren Lavauden som i 1927 for første gang brukte begrepet «ørkenspredning» om den allerede etablerte ideen om at ørkenområder utvider seg eller blir dannet på grunn av lokal menneskelig aktivitet. Denne ideen hadde sitt utspring i hvordan kolonimakten i Afrika så på afrikanernes forhold til eget naturgrunnlag allerede på starten av 1800-tallet.

Å stoppe ørkenspredningen forårsaket av afrikanernes overdrevne utnyttelse av naturen, ble en del av den såkalte hvite manns byrde. Kampen mot ørkenspredning inngikk dermed som en del av europeernes selvpålagte moralske plikt til å spre europeisk sivilisasjon, vitenskap og fornuft til de såkalte tilbakestående områdene i verden. Mange mener at denne ovenfra og ned-holdningen gikk i arv fra kolonistene til de etterhvert uavhengige statene, FN og mange bistandsorganisasjoner, da kolonitiden var over.

• Artist:  Richard Pinhas
• Utgivelse: Chronolyse
• År: 1978
• Plateselskap: 
• Låt: Paul Atreides
• Sjanger: 
• Sted: 

Ved å påtvinge afrikanerne europeisk tankegods og vaner, trodde europeerne at de kunne redde dem fra dem selv, og også hindre ørkenens fremrykking. Ved å utslette jøder og andre såkalte avvikere kunne Det Tredje Riket endelig få bukt med sine utfordringer. I Trumps Amerika vil harde utenrikspolitiske fronter og proteksjonisme løse alle problemer.

Denne troen på den endelige løsningen knytter an til messiasdyrkingen, nettopp fordi en  messias i sin kjerne er en slik endelig løsning.

I Dune er fremstillingen av en mannlig Kwisatz Haderach, en messias, det endelige målet for søsterskapet Bene Gesserit. Bene Gesserit er en viktig sosial, religiøs og politisk kraft, med overmenneskelige evner, i keiserens tjeneste. Gjennom utallige generasjoner med avl er tiden straks kommet til at en mannlig Kwisatz Haderach blir født. Men Lady Jessica velger å få et guttebarn med hertug Leto, istedenfor det planlagte jentebarnet som skulle bli mor til den neste messias. Dermed blir deres sønn Paul Atreides den mannlig Kwisatz Haderach, født én generasjon for tidlig.

For Fremens er det denne gamle messiaslegenden som går i oppfyllelse når Paul kommer til Arrakis og leder opprøret mot de onde makthaverne. Denne legenden, som andre religiøse legender i Dune-universet, er bevisst plantet hos Fremens gjennom såkalte religiøse teknikker, som legger et solid trosgrunnlag for at en Bene Gesserit senere kan op pfylle en profeti som veileder, beskytter eller på en annen måte komme i posisjon til å manipulere de troende.

Det er Bene Gesserit-fraksjonen Missionaria Protectiva som står ansvarlige for denne typen religiøs ingeniørkunst, og som utnytter den kraften religion kan spille. Disse mytene går under fellesbetegnelsen Panoplia Prophetica. En av de viktigste mytene, og ett av de viktigste arbeidene til Missionaria Protectiva er nettopp å forberede riket på dets Kwisatz Haderach.

• Artist: David Matthews
• Utgivelse: Dune
• År: 1977
• Plateselskap: 
• Låt: Song of the Bene Gesserit
• Sjanger: Jazz
• Sted: 

Man behøver ikke være melange-avhengig for å se parallellene mellom Bene Gesserits arbeid og den russiske troll-fabrikken Internet Research Agency (IRA) som eksponerte millioner av amerikanere for falske nyheter i den hensikt å skape kaos, uro og polarisering, noe som igjen styrket Donald Trumps presidentkandidatur. Vi kan spore noen av de samme mekanismene i den propagandistiske fremveksten av Hitler i mellomkrigstiden, og også i myten om menneskeskapt ørkenspredning.

Dette manipulerende religiøse maskespillet i Dune, og i siste instans troen på den endelige løsningen, er som nevnt et aspekt ved historien som ikke kommer tydelig til overflaten i verken David Lynchs film Dune eller i Iron Maidens låt «To Tame a Land». Til deres forsvar skal det sies at disse aspektene varsles om, men utvikles mer i oppfølgerne til den første boken.

De siste setningene i Iron Maiden-låten uttrykker dog kjernen i alle messiasmyter, nemlig at den som skal komme skal være den som løser alle problemer:

He'll make a stand
Against evil and fire
That spreads through the land
He has the power
To make it all end

Paul Atreides villedede heroisme og misbruk av profetiske visjoner avslører problematiske antagelser i vår vestlige verden. Herbert knytter dette profetisk nok også opp mot vår tids messias, nemlig teknologien.

«Vestlig kultur», hevder han, «er spesielt opptatt av absolutismen gjennom sin innsnevrede forestilling om en lineær pragmatisme knyttet til teknologi.» I det hele tatt hviler vår kultur, hevder han, solid plantet i en falsk «antagelse om at vitenskapen kan gi oss en fremtid for menneskeheten, fri for ubehagelige overraskelser.»

Hundrevis, om ikke tusenvis av artister er blitt inspirert av Frank Herberts Dune. Felles for de fleste er nok fascinasjonen for det landskapet og den stemningen Herbert setter i bokserien, men tematikken og ikke minst uttrykket varierer voldsomt.

Jeg har allerede spilt fra nevnte Iron Maiden, og Toto, men også fra den tyske elektronikapioneren Klaus Schulzes plate Dune fra 1979, fra musikken til dataspillet Dune II, og fra den franske elektronikapioneren Bernard Szajners plate Visions of Dune fra 1979.

Jeg har også spilt fra den amerikanske filmmusikkkomponisten Kurt Stenzels musikk til dokumentaren om den største filmen som aldri er blitt noe av, Jodorowsky’s Dune fra 2013, som er en historie for seg, og en dokumentar jeg på det varmeste anbefaler.

Så har jeg spilt fra den franske filosofen, gitaristen og avantgardisten Richard Pinhas’ utgivelse Chronolyse fra 1978, og fra jazzmusikeren David Matthews konseptalbum Dune fra 1977.

Andre kjente artister og band som Fatboy Slim, Blind Guardian, Fear Factory, og Sleep har arbeidet med Dune-universet som inspirasjon.

Men i tråd med denne spaltens mørke profil, så har jeg valgt meg ett av de tyngre bandene med navnet «Dune», denne gang skrevet med latinsk «v» for «u» som seg hør og bør innen sjangeren. Her er det skotske progressive sludge, stoner metal-bandet Dvne med låta «The Crimson Path» fra 2017-utgivelsen Asheran.

• Artist: Dvne
• Utgivelse: Asheran (https://songs-of-arrakis.bandcamp.com/album/asheran)
• År: 2017
• Plateselskap: 
• Låt: The Crimson Path
• Sjanger: Doom/sludge
• Sted: Edinburgh, UK