Kategorier
Mørke meditasjoner

Oppi fjellet

Storm, Nordavind (1995). Foto: Discogs.

I februar 1995 kom supergruppen Storm1 Må ikke forveksles med heavy metal-bandet Storm fra Trondheim som var aktive fra 1980–1983. De ga ut et norskspråklig album som het Stille før stormen i 1982. Storm (1982). ut med sitt debutalbum Nordavind,2Storm (1995). en sammensmelting av gamle tradisjonsrike folketoner og svartmetall. Storm startet som en duo bestående av Sigurd «Satyr» Wongraven fra Satyricon, og Gylve Fenris «Fenriz» Nagell fra Darkthrone. Mot slutten av prosessen med å skape Nordavind fikk de med seg vokalist Kari Rueslåtten fra The 3rd and the Mortal.3The 3rd and the Mortals debut, EP-en Sorrow (1994), ble gitt ut på plateselskapet Head Not Found, drevet av Jon «Metallion» Kristiansen som også ga ut blant annet Gehennas First Spell (1994) [EP], og Ulvers Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler (1995) før Voices of Wonder Records tok over. Dette tilførte utgivelsen finesse og musikalsk forøkelse, men førte også til en bitter strid. Mer om det siden.

Helge Kaasin, forfatter Mørke meditasjoner.
Denne artikkelen er spekulativ. Den stiller en del spørsmål som utøverne denne artikkelen omhandler trolig ville kunne svare på om de blir spurt, men stiller også en hel rekke spørsmål og kommer med påstander som de nok ikke ville kunne svare på. Kulturelle strukturer påvirker enkeltpersoner uten at de nødvendigvis er seg selv bevisst det. I tillegg til å være spekulativ ønsker jeg at artikkelen skal leve. Jeg vil løpende innplassere rettelser, innspill og detaljer i artikkelen, merket med dato og navn om ønskelig. Så om noen av dere lesere har innspill, innsigelser, spørsmål eller flere detaljer, skriv det inn i kommentarfeltet nederst, eller send meg en e-post på helge@kaasin.no. Og om de omtalte artistene er interessert i å komme med sine tanker så ville ingenting vært bedre.

Kapitler

Isengard, Høstmørke (1995). Foto: Discogs.
Ulver, Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler (1995). Foto: Discogs.

Nordavind er kanskje høydepunktet for den norske svartmetallens dragning mot den nasjonalromantiske diktningen og de tradisjonelle folketonene, i et år med flere utfordrere. I 1995 ga nemlig Ulver ut Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler (Ulver, 1995), bandet Wongraven – med Sigurd Wongraven i spissen – ga ut Fjelltronen (Wongraven, 1995), og Isengard – Gylve Fenris Nagells soloprosjekt – ga ut Høstmørke (Isengard, 1995). Det er i denne sammenhengen også verdt å nevne Darkthrones Tarjei Vesaas-hyllest på sistelåten «Snø og granskog (Utferd)» på albumet Panzerfaust (Darkthrone, 1995). Vesaas-diktet «Snø og granskog» kan tolkes nasjonalromantisk, selv om det er av en mer modernistisk støpning.

Norrøn ideologi, og nasjonalromantiske tekster og billeduttrykk var selvsagt allerede en integrert del av den norske svartmetallen, men tekstene er som oftest suget fra eget bryst, tungt inspirert av folketro, eventyr og middelalderkultur generelt. Musikken på sin side er sjelden basert, men kun inspirert, av folketoner. Ulver bruker på Bergtatt ikke bare tekster inspirert av den gamle bergtatt-folketroen, skrevet på gammel gotisk dansk-norsk, men bruker mange stilistiske musikalske grep og instrumenter (i hovedsak fløyte, akustisk gitar og flerstemt sang) hentet fra folketonene i senmiddelalderen.

Storm og Isengard tar det hele et musikalske steg lenger mot uttrykket fra den norske folkemusikken, men med en viktig forskjell dem i mellom. For selv om Isengard på Høstmørke benytter seg delvis av tekster fra kjente norske diktere, så er det kun Storm som bruker både tekst og tone fra den norske musikalske folkearven.

Det virker som om dette med å smelte sammen folketoner og svartmetall var noe man liksom måtte få utløp for i sjangeren, som en slags katarsis, en renselse. Hovedaktørene Wongraven og Nagell la i alle fall denne legeringen mer eller mindre til side i årene etter 1995.

Lumsk, Åsmund Frægdejevar (2003). Foto: Discogs.
Windir, Sóknardalr (1997). Foto: Discogs.

Bindingene mellom den nasjonalromantiske folkemusikken og svartmetallen var likevel så tett at det dukket opp andre aktører i kjølvannet av Wongraven og Nagells pionerarbeid med de norske folketonene. Windir kom med Sóknardalr i 1997 (Windir, 1997), Gåte med Jygri i 2002 (Gåte, 2002), Lumsk med Åsmund Frægdejevar (Lumsk, 2003), Glittertind med Evige Asatro, og Ásmegin med Hin vordende sod & sø, alle i 2003, samt Myrkgrav med Trollskau, skrømt og kølabrenning i 2006 (Myrkgrav, 2006),for å liste opp noen av de norske. Ingen av disse nevnte lever nok opp til den standarden Nagell setter for hva som er god folk metall mange år senere i kommentarsporet til Høstmørke:

«Folk metal should in most cases be deleted. I think it’s a horrible form of music actually. And I might have contributed to that. I might also have contributed to […] make decent folk metal songs that aren’t spastic and merry and all that junk that came later on in the nineties.»

Isengard (1995), kommentarsporet til «Over de syngende øde moer».

Nagells uttalelser passer godt overens med den standarden han og Wongraven også setter for hva som er ekte folk metall i heftet som er en del av omslaget til Nordavind:

«Storm ble født av Wongraven’s [sic.] sinn grunnet en sterk nasjonalfølelse og en ivrig hunger etter å spille folketoner fra sitt staute hjemland. Han fikk med seg Nagell og dermed var slaget i gang. Sammen fikk de smelte den uttrykksformen de til vanlig er vant med inn i gamle folketoner, noe som aldri har blitt gjort på denne måten før og heller ikke kan gjøres på denne måten om det ikke kommer rett fra hjertet. Og det er i høyeste grad tilfelle her. Alle musikalske fremføringer er gjort med fullt overlegg. Da «Nordavind» var mer eller mindre ferdig fikk Wongraven med seg nok en person som hadde samme bakgrunn for dette som han selv. Denne gang i form av en kvinne. Kari Rueslåtten [sic.] følsomme og vakre stemme sammen med Nagell og Wongraven’s [sic.] grimme og staute vokalmessige uttrykksformer gir en skarp kontrast som utgjør det resultatet Storm ønsket. «Nordavind» er nasjonalromantikk av høyeste grad. Altså en hyllest til Norge. Den må ikke forveksles med noe annet. Som sikkert mange vet har alle tre medlemmene av Storm sine egne grupper. Men kommer likevel til å fortsette å levere denne type musikk for å tenne den nasjonale gløden i deres hjerter. Fremtiden ser norsk ut!»

Storm (1995), s. 5 i CD-heftet.
Satyricon, Dark Medieval Times (1994). Foto: Discogs.
Satyricon, The Shadowthrone (1994). Foto: Discogs.

Kravet til ekte folk metall er at det kommer fra hjertet. På samme måte som svartmetallen selv. Den må være true, som i true Norwegian black metal. Det er flere interessante aspekter ved denne teksten som også ble brukt som promoteringstekst og pressemelding ved lanseringen av Nordavind i februar 1995. Dette skal jeg komme inn på litt senere.

At både Wongraven og Nagell på denne tiden hadde en sterk interesse for folkemusikken er tydelig, også i utgivelsene som fører opp mot Nordavind. Det er merkbart at Wongraven i Satyricon benytter folketonene som inspirasjon både på debuten Dark Medieval Times (Satyricon, 1994a) og på oppfølgeren The Shadowthrone (Satyricon, 1994b), begge fra 1994.

Darkthrone, Total Death (1996). Foto: Discogs.
Isengard, Vinterskugge (1994). Foto: Discogs.

Nagell virker også inspirert av folketonene i det han gjør med Darkthrone, men mest tekstlig på andre- og tredjeutgivelsen Under a Funeral Moon (Darkthrone, 1993) og Transilvanian Hunger (Darkthrone, 1994), og mer både tekstlig og musikalsk på Panzerfaust (Darkthrone, 1995) som tidligere nevnt. Etter dette synes folketonene å avta noe for både Satyricon og Darkthrone med henholdsvis utgivelsene Nemesis Divina (Satyricon, 1996) og Total Death (Darkthrone, 1996a), selv om «Ravnajuv» skulle få bli med på den nasjonalromantiske samleutgivelsen Crusade from the North (Various Artists, 1996) som vi skal se senere.

Både Wongraven og Nagell kanaliserte som regel folketoneinteressen sin inn i andre prosjekter, utenfor hovedbandet sitt, også utenfor deres felles prosjekt Storm.

Gjennom de tre demoene Spectres over Gorgoroth (1989), Horizons (1991) og Vandreren (1993) som til sammen utgjør Isengards førsteutgivelse, samleren Vinterskugge fra 1994 (Isengard, 1994), ser vi utviklingen til Nagell fra røff svartmetall med metallriff til mer folkemusikkpregede låter som instrumentalen «Fanden lokker til stupet» som er basert på en tradisjonslåt.

Uriah Heep, Sweet Freedom (1973). Foto. Discogs.
Dødheinsgard, Kronet til Konge (1995). Foto: Discogs.

Også i sideprosjektet Dødheimsgard, hvor Nagell spiller bass på førsteutgivelsen Kronet til Konge (Dødheimsgard, 1995),4Dødheimsgard (1995). Albumet er innspilt i februar 1995. kommer folketonene til syne på introen til låten «Midnattskogens Sorte Kjerne». Her gjør også Nagell en vokal som likner svært den messende og rene vokalstilen han bruker på Høstmørke, på Nordavind, og på «Snø og granskog (Utferd)» på Panzerfaust. Vi hører også et svært virtuost basspill spesielt på denne låten, trolig inspirert av det samme som han selv forteller at inspirerte han på Høstmørke, særlig på låten «Over de syngende øde moer», nemlig bassist Gary Thains spill på Uriah Heeps album Sweet Freedom fra 1973 (Uriah Heep, 1973).5Uriah Heep (1973). Nagell hevder i flere intervjuer at Sweet Freedom var en viktig inspirasjonskilde for han helt fra han fikk den som fødselsdagsgave som treåring av sin onkel. Se f.eks. https://en.wikipedia.org/wiki/Fenriz. Gary Thain er forøvrig en av de unge døde i rocken. Han døde 27 år gammel av en overdose heroin 8. desember 1975.

Vi ser samtidig en gryende eksperimentering med synthesizer på denne tiden. På Vinterskugge brukes den på instrumentallåtene «In the Halls and Chambers of Stardust the Crystallic Heavens Open» og «Bergtrollets Gravferd». På Isengards andreutgivelse Høstmørke, brukes synthesizer kun på instrumentallåten «I ei Gran borti Nordre Åsen». Det er uklart hvem som spiller synthesizer på «Intro» og «Outro» på Dødheimsgards Kronet til Konge, men verken Bjørn «Aldrahn» Dencker eller Yusaf «Vicotnik» Parvez er oppført på noen utgivelser med å ha bidratt på keyboard. Det er altså trolig at det er Nagell som spiller synthesizer på Kronet til Konge.

Neptune Towers, Transmissions from Empire Algol (1995). Foto: Discogs.
Neptune Towers, Caravans to Empire Algol (1994). Foto: Discogs.

For Nagell nådde bruken av synthesizer sitt høydepunkt på de to utgivelsene Caravans to Empire Algol (1994) og Transmissions from Empire Algol (1995) med mørk ambient-soloprosjektet Neptune Towers, utgitt på Moonfog Productions, Sigurd Wongravens plateselskap.6Moonfog Productions ble stiftet som underselskap av Tatra Productions/Records i 1993, av Tormod Opedal sammen med Sigurd Wongraven, for utgivelse av black metal. I Darkthrone ble ikke synthesizer brukt før på den tidligere omtalte låten «Snø og granskog (Utferd)» fra Panzerfaust (Darkthrone, 1995). Siden ble vel ikke synthesizer brukt på noen Darkthrone-utgivelse før på låten «Lost Arcane City of Uppåkra» som femte og siste låt på Eternal Hails…… (Darkthrone, 2021).7Det virker sannsynlig at bruken av dobbel ellipse (…) etter «Eternal Hails», og uten mellomrom før de doble ellipsene (noe som er feil på norsk og amerikansk engelsk, og delvis feil på britisk engelsk siden det finnes to motstridende praksiser der) peker tilbake på Bathorys andre album The Return…… fra 1985. Thomas Börje «Quorthon» Forsberg forklarer tittelen på albumet på Bathorys offisiell hjemmeside slik: «We wanted people to just read out The Return…… – as in a second album or a follow-up – and then flip the album over to look for a tracking list. Not finding one, what they got was this apocalyptic poem with the song titles woven into it. Only after listening through the album to the end would you get the full title of the album, The Return of the Darkness and Evil». Ifølge Wikipedia har Gylve Fenris Nagell i flere intervjuer hyllet albumet og definert det som «the essence of black metal». Man kan jo tenke seg at sistelåten på Eternal Hails……, «Lost Arcane City of Uppåkra» som refererer til en gammel bosetning fra yngre jernalder som viser spor etter bydannelse i Sverige, nettopp peker henimot Bathory og Quorthon som kom fra Sverige, men altså ikke Uppåkra. Teksten referer til den gode tiden før kristendommen. Det er også visse likhetstrekk mellom omslaget på Bathorys The Return…… og Darkthrones Eternal Hails…… hvor et lysende himmellegeme er sentralt plassert på forsiden. Der bruker Nagell en Moog synthesizer.

Samtidig utforsker også Wongraven synthesizeren og gir ut albumet Fjelltronen (1995) med supergruppen Wongraven på sitt eget selskap Moonfog. Wongraven besto for øvrig av Vegard Sverre «Ihsahn» Tveitan fra Emperor og perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen. Mørk ambient eller dungeon synth er noe Tveitans Emperor-makker Håvard «Mortiis» Ellefsen gjorde til sitt foretrukne uttrykk fra debututgivelsen Født til å herske fra 19948Mortiis (1994). og til dags dato.

Mortiis, Født til å herske (1994). Foto: Discogs.
Wongraven, Fjelltronen (1995). Foto: Discogs.

Synthesizer blir også brukt på Nordavind, men er kun hørbar på «Innferd» og «Utferd», de to korte instrumentallåtene som starter og avslutter albumet. Det er Wongraven som trakterer synthesizeren på Nordavind. Det synes som om både Wongraven og Nagell mener at synthesizer har mest å gjøre som et instrument som setter stemningen i de mer drømmende og rolige musikalske sekvensene enn i selve folketonene. Enten som selvstendige intro- og outro-låter, eller som intro, outro eller broer i andre låter.

Kontroversen

Puls (1995), nr. 7, s. 9.

«Kvalm “nasjonalromantikk”» kalte musikkavisen Puls Nordavind da den kom i februar 1995, og siterer presseskrivet som er identisk med det som står trykket på heftet til utgivelsen, og som jeg siterte over:

«Plateselskapets presseskriv beskriver prosjektet på følgende nasjonalistiske måte: “Storm ble født av Wongravens sinn grunnet en sterk nasjonalfølelse og en ivrig hunger etter å spille folketoner fra sitt staute hjemland… Alle musikalske fremføringer er gjort med fullt overlegg… ‘Nordavind’ er nasjonalromantikk av høyeste grad, altså en hyllest til Norge. Den må ikke forveksles med noe annet. Som sikkert mange vet har alle tre medlemmene av Storm sine egne grupper, men kommer likevel til å fortsette å levere denne type musikk for å tenne den nasjonale gløden i deres hjerter. Fremtiden ser norsk ut!”»

Puls (1995), nr. 7, s. 9.

Puls runder av notisen med følgende lakoniske bemerkning:

«Vi kan vel si det slik at ikke alle de tre medlemmene i framtida ser ut til å ville “levere denne type musikk for å tenne den nasjonale gløden” …»

Puls (1995), nr. 7, s. 9.

Det er altså Storms tredje medlem Kari Rueslåtten som ifølge denne notisen ikke vil være med lenger, og som skapte en av mange kontroverser i det norske svartmetallmiljøet på 1990-tallet. Men før vi går dypere inn i denne pikante saken skal jeg si litt om musikkavisen Puls’ forhold til svartmetall.

Svartmetallen hadde ganske dårlige kår i den ellers så solide musikkavisen. Puls’ hardrock-orakel Thor-Rune Haugen er ikke nådig når han omtaler death og speed metal i artikkelen «Speed metal under lupen» fra 1987.9Puls (1987), nr. 12, desember 1987, s. 46–47. Han mener Venom burde vært et parodiband, og han «ler 10 ganger så mye av dem som av Bad News og Spinal Tap til sammen».

Puls (1987), nr. 12, desember 1987, s. 46–47.
Venom, Die Hard [Singel] (1983). Foto: Discogs.
Mayhem, Deathcrush (1987). Foto: Discogs.

Første gang han satte på singelen Die Hard (Venom, 1983) skriver han at han lo så han pissa på seg: «Ei smørje av grøtete gitarer og en stemme som hørtes ut som Joe Cocker i ferd med å bli kvalt av en tre meters pyton».

Om Mayhem og deres debututgivelse Deathcrush (1987), som han hevder å like ganske godt fordi de «er så over the top», ber han om at de tar kontakt slik at de kan «fortelle hvilken hastighet dette skal spilles på». Han finner til slutt ut av 33 rpm er den mest sannsynlige hastigheten å spille platen på, men selv på den hastigheten «låt det omtrent som Nancy Reagan i ferd med å bli fingerkjørt av kaptein Krok».10Puls (1987), nr. 12, desember 1987, s. 46–47.

«Black metal» nevnes i det hele tatt kun 38 ganger i avisen Puls’ levetid, fra 1978–1996, og da for det meste i notiser og noen få anmeldelser. Det er litt underlig når dette fenomenet som skulle bli verdensomspennende skjedde rett utenfor vinduene på redaksjonslokalet til Norges mest meritterte musikkavis på den tiden. Jeg vil kalle det en unnlatelsessynd. Det meste som ble skrevet om svartmetall i Puls noensinne, var saken om Kari Rueslåttens oppgjør med de to andre i Storm, Sigurd Wongraven og Gylve Fenris Nagell, våren 1995. Hele to store oppslag fikk denne saken, samt to notiser.

Rueslåtten angrer

Den første saken sto på trykk i nr. 7, som dekker uken fra 24. februar til 3. mars 1995. Under ordspills-overskriften «Storm rundt “Nordavind”» angrer en sønderknust Rueslåtten på at hun har deltatt på Storm-platen Nordavind som ifølge Puls «vekker nasjonalistiske assosiasjoner».11Puls (1995), nr. 7, s. 9. Rueslåtten er redd for at hennes planlagte soloprosjekt etter den nylige avgangen som vokalist i The 3rd and the Mortal skal bli lagt i ruin.

Puls (1995), nr. 7, s. 9.

Hun sier følgende til musikkavisen:

«Jeg forvisset meg på forhånd om at denne platen ikke skulle inneholde noen ekstreme tekster, men så har de i ettertid improvisert en ny slutt på “Oppi fjellet” i studio[.] […] Jeg reagerte kraftig da jeg hørte de hadde forandret teksten, men var dessverre ikke sterk nok til å si nei. Nå vil jeg bare at folk skal glemme det. Jeg føler meg helt knust, føler at jeg har mistet alt. Men folk må godta at jeg har gjort en feil, og se meg som det mennesket jeg er, som den artisten jeg er.»

Puls (1995), nr. 7, s. 9.

Avisen, med journalist Mode Steinkjer bak pennen, skriver videre om «Oppi fjellet» at:

«Teksten inneholder blant annet den nasjonalistisk ladede strofen; “…en grusom død til hver en mann/som ikke hyller vårt faderland” og “… om du noengang lukter kristenmanns blod/oppi fjellet oppi fjellet/så hent øksa og hugg dem ned/oppi fjellet oppi fjellet.»

Puls (1995), nr. 7, s. 9.
Nordic Vision, 1995(3).

I mars samme år kom Sigurd Wongraven med et tilsvar til Puls og Mode Steinkjer i den norske svartmetall-fanzina Nordic Vision. På spørsmål om hvordan reaksjonene på utgivelsen Nordavind har vært i Norge sier Wongraven:

«– The reactions have been very good, and we have got a lot of press coverage. The lefties do of course hate us since we hail our nation. Storm is intelligent, grim music for intelligent Norwegian citizens and everybody else who has some interest in Norway and this type of music. If we were a bit more simplistic and pathetic I guess the rock scene in Trondheim would love us, hah!»

Nordic Vision, 1995(3). Se: https://members.tripod.com/black_metal/satyricon/storm.html.

På spørsmålet om hvordan utgivelsen er blitt mottatt av den norske pressen sier han:

«–It’s a bit early to say anything. The 3rd and the mortal fan from the Norwegian christian music paper «Puls» (ko)Mode Steinkjer has attempted to drag me and Fenriz down in the mud. If I become dictator in Norway one misty morning, people like him will be the first to die.»

Nordic Vision, 1995(3).

Denne drapstrusselen blir referert til i en notis i Puls nr. 14, uken 26. mai til 9. juni 1995, på side 10.

Men før denne notisen kommer i Puls, så følges saken opp videre av Mode Steinkjer i nummeret etter at Kari Rueslåtten sto frem som angrende, altså i Puls nr. 8, 3. til 10. mars 1995. Og denne gangen går Wongraven til et slapt motangrep. Storm (med Wongraven som talsperson) angrer nemlig også!

Wongraven angrer

Wongraven stiller seg uforstående til at Kari Rueslåtten kunne synge inn en plate og bruke tre måneder på et samarbeid uten å vite hva tekstene handler om.

Puls (1995), nr. 8, s. 7.

På spørsmål om han forstår at Storm kan oppfattes som nasjonalistisk svarer Wongraven:

«– Jeg forstår det nå, men angrer på at jeg fremstilte det på en sånn måte[.] […] – Jeg tok utgangspunkt i den norske kulturarven, og ønsket å kle den i metaldrakt. Bare fordi nazister og rasister misbruker det norske flagget og norrøne symboler, er ikke det det samme som at det ikke skal være lov å bruke disse symbolene. Norge hører til folk som er glad i Norge og norsk natur, sier Wongraven.»

Puls (1995), nr. 8, s. 7.

Det er en ting som er underlig med den første setningen i dette sitatet Puls gjengir fra Wongraven. Setningen «Jeg forstår det nå, men angrer på at jeg fremstilte det på en sånn måte» er underlig bygget opp. Det ville gitt mer mening når Mode Steinkjer bruker ordet «men» om det sto «men angrer ikke på at jeg fremstilte det på en sånn måte». Hvis meningen til Wongraven faktisk var at han angret, noe tittelen på saken definitivt slår fast, så burde setningen vært «Jeg forstår det nå, og angrer på at jeg fremstilte det på en sånn måte». Her kan dog sitatstreken hjelpe oss, for om dette er et korrekt sitat, så kan Steinkjer ha gjengitt ordrett hva Wongraven muntlig sa. Om det da ble en pause etter «Jeg forstår det nå,» før «men angrer på at jeg fremstilte det på en sånn måte» så vil det gi mer mening i muntlig tale.

Det skal sies at Wongravens forsvar for sin egen fremstilling på Nordavind i etterkant av denne sentrale setningen, samt tilsvaret til (ko)Mode Steinkjer i fanzinen Nordic Visions trolig i etterkant av dette intervjuet, tyder på at han ikke angrer på hvordan han fremstilte sin egen nasjonalfølelse på Storm-utgivelsen.

I et kort øyeblikk i intervjuet, når han blir spurt om hva Storm mener med tekstlinjene «En grusom død til hver mann/som ikke hyller vårt faderland» og «Om du noengang lukter kristenmanns blod/oppi fjellet oppi fjellet/så hent øksa og hugg dem ned» så svarer først Wongraven litt unnskyldende med at det var Nagell som skrev teksten, men henter seg inn igjen fra entydig å skyve skylden over på sin makker ved å si:

«Det er en ekstrem uttrykksmåte, som jeg har forsterket vokalmessig. Det er et oppgjør mot de kristne. Mot den statlige rasismen som kristendommen er. Den eneste grunnen til at vi har kristendom i Norge er at det kristne høgde den inn. Norge er opprinnelig et hedensk land, røttene våre er 100% pur hedenske. Kristendommen har ingenting med Norge å gjøre. Kristne hyller Israel. Norge er et vikingland.»

Puls (1995), nr. 8, s. 7.

Her er Mode Steinkjer såpass erfaren journalist at han ikke lar invitten til å pense inn på Israel-spørsmålet stå ubenyttet. Han spør om det vil si at Israel er mindre verdt enn Norge, og Wongraven svarer:

«– Ja, det er min personlige mening. Israel er mindre verdt enn Norge. Det er et typisk kristenland.»

Puls (1995), nr. 8, s. 7.

Men på oppfølgingsspørsmålet fra Steinkjer om Wongraven mener at folk fra Israel er mindre verdt enn folk fra Norge, så svarer Wongraven klokt:

«– Nei! Man kan ikke la det gå utover de som bor der. De er like mye verdt som folk i Norge.»

Puls (1995), nr. 8, s. 7.

Fenriz entrer scenen

Uken etter, i Puls nr. 9 entrer Gylve Fenris Nagell scenen. Og han gjør det med en dobbeltside. Altså halvannen gang så stort oppslag som Wongraven fikk. Nagell har sett seg lei på stemplet som rasist og vil snakke ut på det som er det første intervjuet i offentligheten på tre år. Igjen er det Mode Steinkjer som fører det hele i pennen.

Darkthrone, Transilvanian Hunger (1994). Foto: Discogs.

Her kan det være greit å minne om to ting som nok forklarer fraværet av Nagell i offentlighetens lys i disse tre årene. For det første var det mange i svartmetallmiljøet som lå lavt både under og etter rettsprosessene fra 1993 av. Disse endte blant annet med at tidligere Mayhem-bassist og eneste medlem av enmannsbandet Burzum, Varg «Greven» Vikernes ble dømt til 21 års fengsel for drap på Mayhem-kollega Øystein «Euronymous» Aarseth, forsøk på brannstiftelse på Storetveit kirke i Bergen og for flere andre mindre lovbrudd. For det andre var det blitt stor ståhei med et påfølgende rasist- og nazist-stempel på Darkthrone etter kontroversielle uttallelser på og i kjølvannet av utgivelsen Transilvanian Hunger i 1994.

På førsteutgaven av utgivelsen står det bak på omslaget med stor tekststørrelse i gotiske bokstaver helt øverst «True Norwegian Black Metal». Under listen med låter i to kolonner (A- og B-side) står det med like store gotiske bokstaver «Norsk Arisk Black Metal». Rett under i mindre tekststørrelse står det «Darkthrone / Is For All / The Evil / In Man».

Darkthrone, Transilvanian Hunger (1994). Foto: Discogs.

Etter negativ mottakelse og påtrykk fra distributørene ble «Norsk Arisk Black Metal» fjernet på senere utgivelser av Transilvanian Hunger. Men Nagell ønsket også å inkludere en annen kontroversiell uttalelse på omslaget:

«We would like to state that Transilvanian Hunger stands beyond any criticism. If any man should attempt to criticize this LP, he should be thoroughly patronized for his obviously jewish behaviour»

Pressemeldingen er trykket opp i Moynihan & Søderlind (1998/2003), s. 350.

Dette gjorde at det kokte over for Peaceville Records og sjefen Paul «Hammy» Halmshaw. I en pressemelding – hvor også Nagells krav ble gjengitt – gjorde Peaceville det klart at de ikke ønsket å sensurere utgivelsen, men nektet samtidig å promotere den.

Moynihan & Søderlind (1998/2003), s. 350.

Darkthrone utformet deretter en offisiell beklagelse hvor de hevdet at bruken av ordet «jew/jøde» var ment som slang for «idiotisk». I noen miljøer på den tiden og muligens også i dag er nettopp bruken av uttrykket «jøde» ment som nedsettende, om noe som er tåpelig, og egentlig ikke nødvendigvis bærer med seg noen av de gamle konnotasjonene som førte til holocaust. Men det er selvsagt ikke greit å benytte denne typen tungt belastede ord på en nedsettende måte i en offisiell uttalelse.

I tillegg står det i pressemeldingen at vedkommende som brukte ordet «jew/jøde», altså Nagell, ikke leser aviser eller ser på fjernsynsnyheter og derfor «had no idea of the [racism] situation in the rest of Europe» og derfor «couldn’t have had any idea that the word ‘Jew’ would offend anyone». Vel, det er en tynn unnskyldning.

Kilder viser til ulike hendelsesforløp på denne historien. Moynihan & Søderlind (1998/2003), s. 350–351 trykker opp faksimiler av begge presseskrivene både fra Peaceville og det påfølgende fra Darkthrone, men hevder at «no one seemed to take much notice of […] that the album in question still featured the words “NORWEGIAN ARYAN BLACK METAL” prominently printed across the sleeve». Dette betyr at de ikke tolker nettopp den påskriften som starten på kontroversen, men snarere – som pressemeldingen fra Peaceville kan tyde på – bruker uttalelsen om «obviously jewish behaviour» var starten på kontroverset. Jeg har brukt Peacevilles egen forklaring på hendelsen, og de er tydelige på at det var «arisk» og ikke «jødisk» som startet opptrinnet.12Se https://web.archive.org/web/20130112070200/https://peaceville.com/bands/2194/.

Det er fortsatt litt uklart for meg om determinativet «this» i setningen «The drummer insists that this statement be included on the sleeve of the forthcoming album, ‘Transilvanian Hunger’» peker på setningen om «obviously jewish behaviour» eller på setningen om «Arisk Black Metal» (som ikke nevnes) i Peacevilles presseskriv. Det står videre at Peaceville-sjef Hammond har «complying with that request». Om det betyr at han tillot at setningen med «jew» skulle trykkes i tillegg til setningen om «arisk» eller om det bare betydde at setningen med «arisk» skulle få stå er uklart. Dette kan være noe av rotårsaken til at hendelsesforløpet fremstilles ulikt. Det er uansett ikke riktig som Wikipedia (den engelske) hevder, at Darkthrone unnskyldte seg for bruken av «arisk» på utgivelsen i pressemeldingen. De unnskyldte seg kun for bruken av ordet «jøde/jew» i pressemeldingen som ble referert til av Peaceville.13Se https://en.wikipedia.org/wiki/Transilvanian_Hunger, sett 29.12.2021.

Moynihan & Søderlind (1998/2003), s. 351.
Darkthrone, Panzerfaust (1995). Foto: Discogs.

Peaceville fant heller ikke Darkthrones unnskyldning særlig overbevisende. Bandet mente de deretter kun ville jobbe med norske aktører og gikk over til det norske plateselskapet Moonfog, deleid av Sigurd Wongraven.

På deres første utgivelse på Moonfog, Panzerfaust, skrev Darkthrone derfor bak på plateomslaget:

«DARKTHRONE IS CERTAINLY NOT A NAZI-BAND NOR A POLITICAL BAND, THOSE OF YOU WHO STILL MIGHT THINK SO, YOU CAN LICK MOTHER MARY’S ASSHOLE IN ETERNITY.»

Darkthrone, Panzerfaust (1995).
Darkthrone, Panzerfaust (1995). Foto: Discogs.

Gylve Fenris Nagell har siden også vært tydelig på at uttalelsene i kontroversen med Peaceville ikke representerer hans mening og har beskrevet dem som motbydelige.14Black Metal: Evolution of the Cult (2013), s. 202-203.

Uansett, i mars 1995 er Nagell klar for å dementere ryktene om seg selv som rasist i musikkavisen Puls. Artikkelen lover «Fenriz i fri flyt», og det er akkurat det vi får. Det er viktig å huske på at humor har og er utrolig viktig i Nagells liv og virke, og i denne artikkelen er det det som kommer aller tydeligst frem. Som vi har sett kan denne humoren og løsslupne omgangen med ord og uttrykk være direkte skadelig for omdømmet til Nagell og Darkthrone, men i denne artikkelen faller det hele mer positivt ut for Nagell.

Han svinger seg med uttalelser om at han leser tegneserien Bamse, som han hevder også den da allerede avdøde vokalist Per Yngve «Pelle/Dead» Ohlin i Mayhem leste med stor glede. Han omtaler Olav den Hellige som «Olav den Grelle», og mener at Varg Vikernes’ drap på Øystein «Euronymous» Aarseth «kom som ekorn(!) fra klar himmel».

Puls, nr. 9, 1995, s. 20–21.

Mode Steinkjer kommer i løpet av intervjuet inn på tematikken med den allerede siterte meldingen på Panzerfaust-utgivelsen om at Darkthrone ikke er et nazi-band. Nagell sier så følgende:

«– Ja, og på den nye Isengard-skiva har jeg en liten speech som går ut på at jeg driter i farve eller kultur så lenge folk ikke har kristen livsverdi.»

Puls, nr. 9, 1995, s. 20.

Det overraskende her er ikke motstanden mot kristendom naturlig nok, men heller at han etter sigende skal ha noen slik tale på Isengard-utgivelsen Høstmørke. På denne tiden er nemlig ikke Høstmørke ennå lansert. Den kom først ut 3. juli 1995. Er det egentlig noen slik melding på denne utgivelsen? Det ser jeg nøyere på i en artikkelen om Høstmørke som kommer senere.

Nagell gjør ingen flere større forsøk på å dementere ryktene om seg selv som nazist, annet enn å vise til at han har deltatt på en antirasistisk demonstrasjon hvor han ble bøtelagt av politiet, og at de som peker han ut som rasist aldri har snakket med ham. Og så forteller han om hvilken søkende personlighet han er:

«– Selvmotsigende, i konstant forandring. Det eneste som er konstant med meg er at jeg er i konstant forandring. Det er greit at folk kan like det jeg har sagt for et par måneder siden, men det betyr ikke at jeg trenger å stå for det. Egentlig er det jo helt meningsløst å intervjue meg i det hele tatt! Det eneste som betyr noe er humor. Jeg er helt besatt av humor.»

Puls, nr. 9, 1995, s. 21.

La oss komme tilbake til Storm og kontroversen med de tilføyde tekstene på Nordavind. Særlig er det teksten som ble lagt til på slutten av «Oppi fjellet» som har vært tung å svelge for Kari Rueslåtten og for allmuen. Mode Steinkjer oppgir – i tråd med Wongraven – Nagell som opphavsmann til setningen «Død til hver en mann/som ikke hyller vårt faderland». Nagell kommenterer:

«– Jeg var drita, men jeg kan ikke skylde på det heller. Jeg mener ikke at død skal vente hver og en som ikke hyller Norge. Jeg husker ikke hvorfor jeg tok det helt ut. Det kan umulig [ha, sic.] vært for å tekkes noen. Jeg har jo senere hatt heftige diskusjoner med Satyr, men jeg husker fremdeles ikke en dritt av den kvelden. Den kan jo ha noe å gjøre med at jeg ville styrke nasjonalfølelsen, du kan bli revet med. Som nå, når vi var på ferie på Otta, jeg og Tyr [Satyr, sic.]. Det er så sterkt, så far out å bare tasse rundt i tre timer oppi fjellet og skrike ut å få ekko tilbake – som ikke er digital!»

Puls, nr. 9, 1995, s. 21.

Dette er en interessant uttalelse. For det første peker det på turen til Otta og Pillarguritoppen som resulterte i fotografier av Nagell som ble brukt både på heftet til Storms Nordavind, men også som forsiden på omslaget til Isengards Høstmørke. Mer om dette siden. For det andre, og av større betydning er hvordan Nagell rotfester nasjonalfølelsen i nærkontakten med naturen og fjellet, og hvordan en slik overskridende og berusende erfaring kan være med på å fremskaffe et så sterkt uttrykk for en kjærlighet til naturen og en påfølgende nasjonalfølelse. Vi vet at allerede på denne tiden var Nagell opptatt av å være i naturen.

Nagell sier senere i intervjuet, noe som forsterker forståelsen av svartmetallen som en tilbakeskuende og nasjonalromantisk bevegelse, at han gjennom sitt nye meditative space synth-prosjekt forsøker å gjenskape femtitallets lydbilde og den overveldende storhetsfølelsen man i yngre steinalder fikk ved å se opp på stjernehimmelen uten moderne vitenskapelige begreper for å forstå hva det var de egentlig så.

På oppfølgingsspørsmål fra Mode Steinkjer om han er født noen tusen år for sent så svarer Nagell:

«Nja. Jeg trives veldig bra her nå. […] Men siden du nevner dette med noen tusen år tilbake – det skulle vært morsomt å leve på den tiden og spent bein på Jesus.»

Puls, nr. 9, 1995, s. 21.

Etter dette lille sleivsparket mot kristendommen har vi lagt grunnlaget for det som nå kommer, nemlig en analyse av Nordavind med fokus på tekst og melodi. Særlig skal vi dykke ned i spørsmålet som var utgangspunktet for at jeg i det hele tatt startet å befatte meg med Storm-utgivelsen: Nordavind tar utgangspunkt i norske folketoner. Hvilke er dette, og på hvilken måte avviker de tekstlig og musikalsk i Storms versjoner?

Om Nordavind

La oss – før vi går inn i tekstene – se på rammene for Storms Nordavind.

Utgivelsen er spilt inn i Waterfall Studios i november 1994. Spilletiden er på 33 minutter og 20 sekunder. Den er produsert av Sigurd «Satyr» Wongraven, og tekniker er Kenneth Moen.15Lydtekniker Kenneth Moen har gjort rundt regnet 80 norske utgivelser, men kun tre metall-utgivelser, Storms Nordavind, Wongravens Fjelltronen, og Satyricons The Shadowthrone. Se Discogs: https://www.discogs.com/artist/410758. Platen kom ut i februar 1995 på CD og LP, på Moonfog Productions.16Discogs: https://www.discogs.com/release/373477-Storm-Nordavind. Jeg forholder meg til CD-utgivelsen når jeg beskriver omslaget og heftet.

Sigurd «Satyr» Wongraven oppgis å spille alle gitarer, bass, synth og sang. Herr Nagel, som Gylve Fenris Nagell kaller seg på denne utgivelsen, oppgis å spille alt av slagverk, og også sang. Kari Rueslåtten er oppgitt med vokale bidrag, men har som Wongraven og Nagell bidratt med tekster, eller som det står: «Addisjonell lyrikk av Nagell/Wongraven/Rueslåtten».

Storm, Nordavind (1995), s. 7 i CD-heftet. Foto: Discogs.

«Wongraven & Nofagem» står oppført som formgivere av omslaget til Nordavind. Nofagem er en passende omskrivning av designfirmaet Megafon for denne typen mørke oppdrag. Og Nofagem er ett av mange alias for designer Halvor Bodin som har gjort utallige omslagsdesign på mange norske utgivelser. Under aliaset Nofagem har han også gjort Wongravens Fjelltronen (1995), Isengards Høstmørke (1995), Darkthrones Panzerfaust (1995), og Satyricons The Shadowthrone (1995), alle utgitt på Moonfog Productions.

Storm, Nordavind (1995), forsiden, s. 1 i CD-heftet. Foto: Discogs.

Forsiden av omslaget på Nordavind viser de øverste tindene av et snødekket alpint fjell på nattestid med en stor nesten full måne bak. Blåtonene er skrudd mye opp og forsiden fremstår som i hovedsak mørk blå og lilla med en tydelig gul måne. Fjellet på fotografiet er Geitgaljartinden, noe som også står i krediteringen på heftet til Nordavind. Fjellet ligger i Trolltindmassivet innerst i Austnesfjorden på Austvågøy, og rager 1084 meter over havet. I Trolltindmassivet ligger mange av de høyeste fjellene i Lofoten. Nabofjellet til Geitgaljartinden er Higravstind (1146 moh) som er Lofotens høyeste topp. Geitgaljartinden anses som det beste toppturfjellet i Lofoten.

Fotografen av Geitgaljartinden er også kreditert i heftet til Nordavind, og er fotograf Kjell Ove Storvik. Han er oppvokst og bor fortsatt i Lofoten. Han har i sin karriere vært mye på ekspedisjoner som fotograf, blant andre med Børge Ousland i Antarktis.

Jeg kontakter Storvik, og vi har en meget hyggelig e-postutveksling. På mitt spørsmål om han visste at bildet hans er brukt på en norsk svartmetall-utgivelse så svarer han følgende:

«Har aldri hørt om dette bandet, aner ikke hvem de er eller hvor de hører til. Jeg kan heller ikke huske å ha solgt et bilde til dem. Nå skal det sies at i årene 1993–1997 så oppholdt jeg meg svært mye i Antarktis og Sør-Amerika, Canada, Sibir og andre steder langt  hjemmefra. Så det kan ha vært at andre i familien har ordnet dette.

Bildet, og flere som ligner har vært brukt i brosjyrer, så vidt jeg husker for blant annet Nyvågar Rorbuhotell en gang rundt 1990. Brosjyren ble trykket i Tromsø. Den som bestilte bildet mener jeg var Sverri Dahl, (faren var fra Færøyene) han bodde tidligere i Svolvær, og spilte i band her. Kan være at det er en kobling der, men …  🙂»

E-post fra Kjell Ove Storvik, 25.12.2021.

Omslagsdesigner Halvor Bodin forsikrer meg om at fotografiet er betalt for. Han skriver:

«Jeg husker ikke helt detaljert, men Moonfog betalte garantert straight for bruk og det var en skikkelig scan i høy oppløsning. Hvorvidt det kom fra et bildebyrå husker jeg ikke. Vi skrev også full kreditering og forklaring på hvor det var i coveret[.]»

E-post fra Halvor Bodin, 28.12.2021.

Til høyre på forsiden av omslaget står det «STORM» i versaler, i en gotisk utseende skrifttype som designer Bodin informerer meg om på mitt spørsmål:

«Fonten i STORM heter San Marco Roman (en litt kalligrafisk Blackletter-skrift fra Linotype), ikke custom. Designet av nå avdøde kalligraf og typograf Karlgeorg Hoefer.» 

E-post fra Halvor Bodin, 28.12.2021.

Under Storm-logoen står det «Nordavind» i en mer moderne og enkel serif-font. Halvor Bodin informerer meg om hvilken font det er i en senere e-post:

«Navnet på den andre skrifttypen er Pabst, designet av Frederic Goudy i 1902.»17https://www.p22.com/family-Pabst

E-post fra Halvor Bodin, 04.02.2022.

På nest siste side av heftet, etter listen med krediteringer som jeg akkurat har gjennomgått står det:

«Storm er ikke et politisk band/Storm is not a political band exclusively.»

Storm, Nordavind (1995).

Et utsagn som definitivt forsøker å ta brodden av det som skal komme.

Storm, Nordavind (1995), innsiden av omslaget, under CD-platen. Foto: Discogs.

På innsiden av omslaget – under CD-platen – er det et utsnitt av fjellet Geitgaljartinden hentet fra forsiden av omslaget, som viser en mindre del av fjellet og noe himmel. Over bildet står det: «Norsk nasjonalromantisk musikk» i den samme San Marco Roman-fonten som Storm-logoen er skrevet i. Når det i tillegg på selve CD-platen (og på LP-labelen) er trykket et norsk flagg i form av et solkors, så er det selvsagt duket for trøbbel. Og det må Wongraven og Nagell ha visst. Halvor Bodin sier følgende om denne:

«Labelen husker jeg at jeg kanskje angret litt på. Men det er noen nyanser der.»

E-post fra Halvor Bodin, 28.12.2021.

I en senere e-post presiserer han hva han mener med nyanser:

«Det jeg mener er at det å bruke et historisk og veldig interessant symbol som etter hvert ble rimelig belastet var en vanskelig og ambivalent avgjørelse.»

E-post fra Halvor Bodin, 04.02.2022.
Storm, Nordavind (1995), CD-platens forside. Foto: Discogs.

Solkorset, eller hjulkorset som det er riktigere å si, er et likearmet kors innskrevet i en sirkel, hvor endene på korsarmene berører sirkelen. Wikipedia kan fortelle at solkorset er en av de «eldste og mest utbredte grafiske figurene som finnes, og er kjent som magisk-religiøst symbol og dekorelement i alle store kulturer og over hele verden». Vi kjenner symbolet i Norge fra helleristninger, kirkevegger, segl og bumerker fra gammel tid, helt tilbake til bronsealderen, rundt 1500–500 fvt.

Nasjonal Samlings emblem. Foto: Wikipedia.

Men vi kjenner det også fra andre verdenskrig da Vidkun Quisling valgte symbolet som emblem for sitt nasjonalistiske fascistparti Nasjonal Samling. Siden er symbolet ofte assosiert med nazisme og høyreekstremisme.

Det er derfor ikke veldig vanskelig å tenke seg at Storm ønsker å poengtere at bruken av solkorset, den nasjonalromantiske påstanden, samt en del av tekstene på Nordavind ikke er av høyreekstrem karakter, men refererer til noe urnorsk. Da er det interessant å minnes at det før krigen var uenighet i Nasjonal Samling om bruken av solkorset som emblem. «For den hedenske venstrefløyen, anført av Hans S. Jacobsen, var symbolet for kristent, og han skrev i tidsskriftet Ragnarok nr. 3 i 1937 at det var unordisk», skriver Wikipedia.18Se https://no.wikipedia.org/wiki/Solkorset.

Det er ikke nærmere påvist, skriver Wikipedia videre, og i motsetning til Jacobsens påstand, at det «har vært hevdet, at sirkel med kors i gammel tid i Norden skal ha vært oppfattet som en form for «Odinskors». Figuren knyttes på denne måten til både sola og Odin som en himmelgud.»

Wikipedia skriver også:

«Med innføringen av kristendommen fra og med rundt år 1000 e.Kr. fikk sirkel med kors en ny symbolikk. Når en kirke ble innviet, ble former av denne figuren risset, skåret inn, eller malt på kirkeveggen. Figuren kunne da tolkes som et symbol på at kirken var Kristi eiendom. Figuren ble brukt som et innvielsessymbol og kunne tolkes som å skulle holde demoner eller onde makter borte.»

Wikipedia, https://no.wikipedia.org/wiki/Solkorset.

Her mener jeg vi er inne på forklaringen på hvorfor Storm bruker dette forhatte symbolet på Nordavind. Det peker ikke til Quislings nasjonalistiske og fascistiske bruk, men snarere tilbake til den norrøne førkristne tiden, og svartmetall-ideologien mener at symbolet er røvet fra den gyldne vikingtiden av de kristne inntrengerne.19Dette forklarer også delvis Mayhems Legion Norge-skjorte som har armer prydet med det norske riksvåpenet og SS’ Totenkopf-symbol, mens ryggen viser en variant av emblemet til Rikshirden, Nasjonal Samlings politiske soldater. I Mayhems versjon har symbolet inkorporert to omvendte kors i stedet for sverd. Skjorten knytter sammen svartmetallhæren som skal knuse kristendommen. Som sådan er bruken av solkorset både en provokasjon og et historisk poeng på samme tid. Å fremføre denne kritikken er umulig uten å ta tilbake bruken av symbolet med den meningen det nå tillegges. Samtidig blir det dermed også nødvendigvis en provokasjon. Det blir dermed feil og for enkelt å fremme en kritikk av Storms bruk av solkorset som provoserende, når de mener at det nettopp er den senere bruken av symbolet som er provoserende, ikke den opprinnelige som Storm ønsker å hente frem igjen.

Bernhard Ellefsen er inne på noe av den samme argumentasjonen i kritikken av Ottar Grepstads bok Brent ord. Bokbål mot språk i Noreg 1912–2005 (2022) i Morgenbladet nr. 3, 21.–27. januar 2022. Ellefsen er sterkt kritisk til at Grepstad setter likhetstegn mellom nazistenes bokbål i Tyskland og gymnasiaster som brenner nynorskordlister etter gjennomført nynorskeksamen i Norge: «Et bokbål er et bokbål er et bokbål – det er påstanden som ligger til grunn for Grepstads bok».20Morgenbladet nr. 3, 21.–27. januar 2022, s. 42–43. I vårt tilfelle kan man dermed legge følgende påstand i munnen på kritikerne av Storms påståtte nasjonalisme: Et solkors er et solkors er et solkors. Ifølge Ellefsen er Grepstads fordømmelse av de norske målkamps-bokbålene kun berettiget som en estetisk fordømmelse, og ikke som en fordømmelse på samme grunnlag som nazistenes bokbål som en del av et rasistisk motivert folkemord. På spørsmålet om hvorfor de norske gymnasiastene akkurat valgte bokbålet som virkemiddel svarer Ellefsen selv: «Fordi det er fornærmende». På samme måte mener jeg at svartmetallens bruk av betente symboler kan oppsummeres, i noen tilfeller, som med Storm, med et lite tillegg, nemlig at de ønsket å gripe tilbake til en tidligere ikke-kristen eller ikke-fascistisk, urnorsk bruk av symbolene, og hvor bruken av disse symbolene nettopp måtte til for å få gjennom dette poenget. I så måte kan svartmetallen noen ganger sies å være hakket mer elaborert i sin symbolbruk enn den jevne bokbåls-gymnasiast, selv om den estetiske dommen kan ramme like hardt: det er ofte mer usmakelig enn egentlig nødvendig.

Nå kan det selvsagt diskuteres om svartmetallens kamp mot kristendommen er politisk eller ei. Jeg mener jo at den nødvendigvis er det om man benytter et videre politisk begrep. Det kan nok være at svartmetallen ikke ser på seg selv som et politisk våpen, men mer som en bevegelse utenfor politikkens sfære.21Jeg skriver mer om dette i artikkelen «Den levende døde» som kommer snart.

Storm, Nordavind (1995), bakside av CD-omslaget. Foto: Discogs.

På baksiden av omslaget på Nordavind er låtene listet opp i versaler, også i skrifttypen San Marco Roman:

  1. «Innferd
  2. Mellom bakkar og berg
  3. Haavard Hedde
  4. Villemann
  5. Nagellstev
  6. Oppi fjellet
  7. Langt borti lia
  8. Lokk
  9. Noregsgard
  10. Utferd»

Det er ellers listet opp adresser til plateselskap og distributører i samme skrifttype. Alt på en bunn av et utsnitt av fjellet Geitgaljartinden, igjen hentet fra forsiden av omslaget, og som kun viser fjell og snøflekker.

Heftet til Nordavind på i alt åtte sider består selvsagt av en forsiden jeg allerede har omtalt. Side 2 viser et bilde av Sigurd «Satyr» Wongraven stående i en skog med armene i kors. Jeg skal straks si en hel del mer om side 3.

Storm, Nordavind (1995), s. 2 i CD-heftet. Foto: Discogs.

Side 4 viser et bilde av Kari Rueslåtten, også i skogen med granbar som omkranser hennes rødbrune hår og et opplyst ansikt i mørket som omgir henne.

Storm, Nordavind (1995), s. 4 i CD-heftet. Foto: Discogs.

Pillarguritoppen og Folque

Isengard, Høstmørke (1995). Foto: Discogs.

Side 3 viser Gylve Fenris Nagell med armene i kors foran dørene på en gammel seterbygning ved Pillarguritoppen, en høyde like ved tettstedet Otta, nord i Gudbrandsdalen. Bildet er tatt i september 1994 av Wongraven. Det vet vi fordi et bilde i samme serie med fotografier er brukt på forsiden av Isengards Høstmørke, og på baksiden av omslaget til den utgivelsen står det følgende:

«Front cover photo taken by Satyr during Fenriz’ and Satyr’s glorious mountain trip in September 1994. Desolate norwegian [sic.] landscapes rules.»

Isengard, Høstmørke (1995).
Storm, Nordavind (1995), s. 3 i CD-heftet. Foto: Discogs.

At stedet de reiste til var Pillarguritoppen ved Otta kommer frem i kommentarsporet til «Neslepaks» i den utvidede versjonen av Høstmørke:

«The album cover was … photo taken by Satyr on a trip he set up for us in September of ‘94 to go to Pillarguritoppen, also known from the seminal folk album from the Norwegian band Folque from the seventies. And that is really my hard line when it comes to folk rock. It’s absolutely fantastic. Folk rock from the sixties and seventies. Great. Folk rock. Great. Folk metal should in most cases be deleted. I think it’s a horrible form of music actually. And I might have contributed to that. I might also have contributed to […] make decent folk metal songs that aren’t spastic and merry and all that junk that came later on in the nineties.»

Isengard, Høstmørke (1995), kommentarspor til «Neslepaks».
Folque, Folque (1974). Foto: Discogs.

Koblingen til den norske folkrock-gruppen Folque er ganske kompleks, men som vi skal se så tillegger jeg den stor betydning. På deres selvtitulerte debutalbum Folque fra 1974 er det en låt som heter «Sinclairvise».

Teksten referer til en sann historie om kaptein George Sinclair22George Sinclair omtales feilaktig som oberst i visa. og hans kompani av skotske soldater som var leid av svenskekongen for å slåss mot Danmark-Norge i Kalmarkrigen i 1611–1613. Skottetoget som grupperingen ble kalt, ble overfalt av norske bønder i Kringen like sør for Otta i Gudbrandsdalen 26. august 1612, mens de etter landgang ved Åndalsnes var på vei gjennom Romsdalen og Gudbrandsdalen mot Sverige. De fleste av skottene som ble tatt til fange, ble henrettet ved Skottelåven i Kvam, og bare 18 av de mellom 300–400 skotske soldatene overlevde og ble sendt til København.

Adolph Tidemand og Morten Müller, «Sinclairs landgang i Romsdalen» (1876). Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Skottetoget_1612.

Ifølge historien var det en kvinne som hadde som oppgave å gi signal når den norske bondehæren kunne starte angrepet på skottehæren. Dette gjorde hun etter sigende ved å stå på en høyde og blåse i lur. I følge sagnet het hun Pillarguri eller Prillar-Guri. Høyden på 852 moh. som ligger rett ovenfor gården Selsjord på vestsiden av Gudbrandsdalslågen, vis-à-vis Kringen på østsiden, ble frem til inn på 1800-tallet kalt Selsjordkampen. I dag kalles høyden Pillarguritoppen.

Georg Nielsen Strømdal, «Slaget ved Kringen» (1897). Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Skottetoget_1612.

På slutten av visa heter det følgende i Folques versjon av «Sinclairvise»:

Ei noen levende sjel kom hjem,
Som kunne sin landsmann fortelle
Hvor farlig det er at besøke dem
Der bor i blandt Norriges fjelde.23Folque, Folque (1974), «Sinclairvise».
Edvard Storm (1749–1794). Foto: Wikipedia.

Dikteren som opprinnelig skrev visa er Edvard Storm (1749–1794). Edvard STORM. STORM! Dette kan ha vært utslagsgivende for navnet Wongraven og Nagell valgte på bandet sitt etter en forutgående studietur til Pillarguritoppen ved Otta.

Dette slaget ved Kringen hvor inntrengere ble nedkjempet av norske bønder i nasjonalromantiske omgivelser, forsterket av dramatiske malerier av Adolph Tidemand og Morten Müller (1876), og Georg Nielsen Strømdal (1856–1914), samt visas insistering på hvor farlig den norske fjellboeren er, må ha appellert til barrikadestormende svartmetallere som Wongraven og Nagell i kampen mot de kristne inntrengerne som forpurret den norske (norrøne) folkesjelen.

Men ikke bare disse. Slaget ved Kringen inspirerte også Theodor Kittelsen. I 1900 laget han tegningen Op under Fjeldet toner en Lur som avbilder nettopp Pillarguri som blåser i luren.

Kittelsen, T. (1900). Op under Fjeldet toner en Lur.
Burzum, Filosofem (1996). Foto: Discogs.

Slaget ved Kringen og Kittelsens tegning av Pillarguri må også ha inspirert en musikerkollega av Wongraven og Nagell, nemlig Varg Vikernes. 31. januar 1996 utga han under navnet Burzum sitt fjerde studioalbum Filosofem. Og på forsiden av omslaget var det nettopp Kittelsens tegning Op under Fjeldet toner en Lur som ble brukt. Dette er den andre av de tre utgivelsene til Burzum som benytter seg av Kittelsens kunst, og i omslaget til Filosofem brukes det mange av bildene hans.

Edvard Storm skrev «Zinklars vise» i 1781. Storm var utdannet prest, født og oppvokst i Vågå i Gudbrandsdalen. Visa om skottetoget ble snart populær, og bidro til i å oppildne den patriotiske kampen frem mot og i årene etter den norske løsrivelsen fra Danmark i 1814. Henrik Wergeland refererer til «Zinklars vise» et par skriftsteder, og visa er inkludert i skole- og visebøker langt opp i moderne tid.24Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Zinklars_vise. Den er nærmest som en folkevise og regne, og mange folkemusikere har spilt den inn.25I 2008 inkluderte de færøyske viking-metallerne Týr sin egen versjon av Zinklars vise under navnet «Sinklars Vísa» på albumet Land. Den tidligere sangeren i Týr, Pól Arni Holm, er nå vokalist i Hamradun. De spilte også inn «Sinklars Visa» på sitt første album Hamradun (2015). Begge disse versjonene som vel må kalles folk metall vil nok Nagell karakterisere som noe som burde vært slettet. Og jeg må si meg enig med han i det. Det er to forferdelige versjoner.

I Norge er visa kjent med to ulike melodier. Den eldste folketonen finnes fra gammelt av i Gudbrandsdalen, og brukes på strofene i selve visa. Folque bruker en annen melodi enn denne, en som skriver seg fra Færøyene, og som tidligere ikke var kjent i Norge. Folques variant har færøysk danserytme og refreng, et refreng som ikke finnes i Edvard Storms originale tekst, samt at de har kuttet tolv av de opprinnelige versene. Under er forskjellene mellom Folques «Sinclairvise» og originalvisen «Zinklars vise»26Visen er hentet fra Skard, V. (1967) og Holst, H. P., Mellin, G.H. & Munch, A. (1870). skrevet av Edvard Storm uthevet.

«Sinclairvise»
Folque

Herr Sinclair drog over salten hav,
Til Norrig hans kurs monne stande.
Blant Gudbrands klipper han fant sin grav,
Der vanket så blodig en panne.

Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.

Ved Romsdals kyster de styrte til land,
Erklærte seg for en fiende.
Han fulgte fjorten hundrede mann
Som alle hadde ondt i sinne.

Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.

De skjændte og brente hvor de dro frem,
All folkeret monne de krenke
Og oldingens avmakt rørte ei dem,
De spottet den gråtende enke.

Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.

Barnet blev drept i moderens kjød,
Så mildelig det enn smilte.
Men ryktet om denne jammer og nød
Til kjernen av landet ilte.

Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.

Og baunen lyste og budstikken løp
Fra grande til nærmeste grande
Og dalens sønner i skjul ei krøp,
Det måtte herr Sinclair sande.

Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.

De bønder fra Vågå, Lesja og Lom
Med skarpe økser på nakke
I bredebygd tilsammen kom,
Med skotten ville de snakke.

Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.

Frem bønder, frem I norske menn
Slå ned, slå ned for fote!
Da ønsket seg skotten hjem igjen,
Han var ei rett lystig til mote.

Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.

Ei noen levende sjel kom hjem,
Som kunne sin landsmann fortelle
Hvor farlig det er at besøke dem
Der bor i blandt Norriges fjelde.

Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.
«Zinklars vise»
Edvard Storm

Herr Zinklar drog over salten Hav;
Til Norrig hans Cours monne stande;
Blant Guldbrands Klipper han fant sin Grav,
Der vanked så blodig en Pande.

Herr Zinklar drog over Bølgen blaa
For Svenske Penge at stride:
Hjælpe dig Gud du visselig maa
I Græsset for Nordmanden bide.

Maanen skinner om Natten bleg,
De Vover saa sagtelig trille:
En Havfrue op av Vandet steg
Hun spaaede Herr Zinklar ilde.

Vend om, vend om, du Skotske Mand!
Det giælder dit Liv saa fage,
Kommer du til Norrig, jeg siger for sand,
Ret aldrig du kommer tilbage.

Leed er din Sang, du giftige Trold!
Altidens du spaaer om Ulykker,
Fanger jeg dig en gang i Vold
Jeg lader dig hugge i Stykker.

Han seiled i Dage, han seiled i tre
Med alt sit hyrede Følge,
Den fierde Morgen han Norrig mon see,
Jeg vil det ikke fordølge.

Ved Romsdals Kyster han styred til Land
Erklærende sig for en Fiende,
Ham fulgte fiorten hundrede Mand
Som alle havde ondt i Sinde.

De skiendte og brændte hvor de drog frem,
Al Folkeret monne de krænke,
Oldingens Afmagt rørte ei dem,
De spotted den grædende Enke.

Barnet blev dræbt i Moderens Skjød,
Saa mildelig det end smiled;
Men Rygtet om denne Jammer og Nød
Til Kjernen af Landet iled.

Baunen lyste og Budstikken løb
Fra Grande til nærmeste Grande,
Dalens sønner i Skjul ei krøb
Det maatte Hr. Zinklar sande.

Soldaten er ude paa Kongens Tog,
Vi maae selv Landet forsvare;
Forbandet være det Niddings Drog,
Som nu sit Blod vilde spare!

De Bønder av Vaage, Lessøe og Lom,
Med skarpe Øxer paa Nakke,
I Bredebøigd tilsammen kom,
Med Skotten vilde de snakke.

Tæt under Lide der løber en Stie,
Som man monne Kringen kalde,
Laugen skynder sig der forbi,
I den skal Fienderne falde.

Riflen hænger ei meer paa Væg,
Hist sigter graahærdede Skytte,
Nøkken opløfter sit vaade Skieg,
Og venter med Længsel sit Bytte.

Det første Skud Hr. Zinklar gialdt,
Han brøled og opgav sin Aande;
Hver Skotte raabte, da Obersten faldt:
Gud frie os af denne Vaande!

Frem Bønder! Frem, I norske Mænd!
Slaaer ned, slaaer ned for Fode!
Da ønsked sig Skotten hiem igjen,
Han var ei ret lystig til Mode.

Med døde Kroppe blev Kringen strøet,
De Ravne fik nok at æde;
Det Ungdoms Blod, som her udflød,
De Skotske Piger begræde.

Ei nogen levende Siel kom hiem,
Som kunde sin Landsmand fortælle,
Hvor farligt det er at besøge dem,
Der boe blandt Norriges Fielde.

End kneiser en Støtte paa samme Sted,
Som Norges Uvenner mon true.
Vee hver en Nordmand, som ei bliver heed,
Saa tidt hans Øine den skue!

Selv om Folques «Sinclairvise» ikke er inkludert på Storms Nordavind så er det altså mye som tyder på at denne visen kan ha vært utslagsgivende for at Storm skulle begi seg ut på et så risikabelt prosjekt som å lage et folk metall-album. Dette inntrykket forsterkes, som vi skal se senere i artikkelen, av at melodibruddstykker fra Folques Folque er benyttet på Storms Nordavind. Det er dermed liten tvil om at Folque har vært en stor og meget viktig inspirasjonskilde til Nordavind.27Et annet band som heter nesten det samme som Storm, nemlig Stormti, også tydelig inspirert av Edvard Storm, har laget et album i 1993 som heter Edvard Storm – Viso I Gomol Og Ny Drakt hvor «Zinklars Vise» er inkludert i en litt annen versjon enn Folques versjon. I 1996 kom albumet Tidlause Tonar hvor låten «Aagots Fjeldsang» er inkludert. Som vi skal se så er Storms «Nagellstev» bygget på en versjon av denne låten. Jeg vet ingenting om Stormti, og det er heller ikke noe å finne på nett.

Litt mer om skrifttypene

Før vi går til resten av heftet er det ett spor til jeg vil følge opp som jeg mener knytter Storms Nordavind tett på Folque. Da skal vi returnere til skrifttypene som benyttes på omslaget og i heftet til Nordavind. Som vi husker ble jeg fortalt av designer Halvor Bodin at skrifttypen som brukes på bandnavnet «STORM» på forsiden er av typen San Marco Roman av Karlgeorg Hoefer, mens «Nordavind» er skrevet med skrifttypen Pabst, designet av Frederic Goudy. Begge skrifttypene benyttes gjennomgående på hele omslagsdesignet.

Først skal vi til skrifttypen Pabst. Den ser slik ut i versaler:

LTC Pabst Oldstyle Regular skrifttype i versaler, hentet fra fonts.adobe.com/fonts/ltc-pabst-oldstyle.

Og slik i minuskler:

LTC Pabst Oldstyle Regular skrifttype i minuskler, hentet fra fonts.adobe.com/fonts/ltc-pabst-oldstyle.

Ser vi så denne skrifttypen opp mot den skrifttypen som benyttes til logoen «folque» på Folque så avsløres det en besnærende likhet.

Folque, Folque (1974). Foto: Discogs.

Likheten blir tydeligere om vi skriver ut «folque» med Pabst:

LTC Pabst Oldstyle Regular skrifttype i minuskler, hentet fra fonts.adobe.com/fonts/ltc-pabst-oldstyle.

Som vi ser er det ikke full overensstemmelse, men det er såpass likt at man kan mistenke en viss påvirkning på valg av skrifttype på Storms Nordavind. Halvor Bodin, designeren av Nordavind benekter en slik påvirkning i en e-post til meg, i alle fall på han:

«Jeg har sikkert sett den skiva, har ikke noe forhold til bandet, men det er ingen bevisst kobling nei, ikke engang underbevisst tror jeg.»

E-post fra Halvor Bodin, 09.02.2022.

Enda mer interessant blir det om vi går til skrifttypen San Marco Roman som er en mer gotisk utseende skrifttype. Den finner vi ikke brukt på Folques Folque, i alle fall ikke på de utgivelsene som forelå på den tiden da Storm laget Nordavind. Men som vi skal se så bruker Folque en liknende skrifttype på senere utgivelser. Her er først en oversikt over San Marco Roman:

Oversikt over skrifttypen San Marco Roman, hentet fra fontsgeek.com/fonts/SanMarco-Roman.

Vi ser helt klart at det er denne skrifttypen Storm har brukt på egen logo:

«STORM» skrevet i versaler i skrifttypen San Marco Roman, hentet fra fontsgeek.com/fonts/SanMarco-Roman.

Skriver vi ut «Folque» med samme skrifttype får vi dette uttrykket:

«Folque» skrevet i versaler og minuskler i skrifttypen San Marco Roman, hentet fra fontsgeek.com/fonts/SanMarco-Roman.

En liknende skrifttype er nemlig brukt på Folques neste utgivelse Vardøger fra 1977:

Folque, Vardøger (1977). Foto: Discogs.

Disse to skrifttypene er altså absolutt ikke identiske, men det er særlige likheter mellom F-ene i de to. Så kan man innvende at dette er tilfeldig. Det er mulig, men uansett iøynefallende.

På de to neste utgivelsene Dans, Dans, Olav Liljekrans fra 1978 og Fredløs fra 1980 brukte Folque en annen gotisk skrifttype. Begge disse albumene har en estetikk som tilsier at de likeså godt kunne vært svartmetall-utgivelser.

Folque, Dans, Dans, Olav Liljekrans (1978). Foto: Discogs.
Folque, Fredløs (1980). Foto: Discogs.

Resten av heftet

Så tilbake til heftet til CD-versjonen av Storms Nordavind.

Side 5 viser to store tekstblokker i versaler hvorav begge starter med ordet «Storm», på en fotografibakgrunn av tørre trær med utstrakte bare grener mot en himmel i nyanser fra sort, lilla, blått, og til rosa, gult og rødt. Det er en norsk tekst, og en røff oversettelse av denne til engelsk.

Storm, Nordavind (1995), s. 5 i CD-heftet.

Den norske teksten har jeg allerede sitert tidlig i denne teksten. Den engelske lyder slik:

«Storm was created by S. Wongraven because of his love for Norway and a hunger for playing folksongs [sic.] from his own shores. Nagell joined him and together the melted the music style they are used to with old folksongs [sic.]. Right before “Nordavind” was finished Wongraven found Kari Rueslåtten and she he [sic.] had the same feeling for this as they had and she joined. Mixing this [sic.] styles has never been done before in this way, and it can not be done either if it does not come straight from your heart. The musical performances on «Nordavind» comes straight from the heart and and [sic.] there is a lot of feeling in it from the artists side. It was meant to turn out exactly the way it did. «Nordavind» is Storm’s hymn to Norway and must be looked upon in that way. As probably many of you know, all the members have their own bands but will still continue with their crusade for Norway through Storm. The future looks Norse.»

Storm, Nordavind (1995), s. 5 i CD-heftet.

Side 6 lister opp låtene på Nordavind i samme teksttype som «Storm» er skrevet i, nemlig San Marco Roman. Teksten står på en fotografibakgrunn av en dramatisk skyet himmel med Solen som nedadgående stikker frem over et hustak.

Storm, Nordavind (1995), s. 6 i CD-heftet.

Under hver tittel står det hvem som har laget låten i fonten Pabst, og hvem som bidrar på vokal. Jeg går gjennom dette i forbindelse med hver av låtene senere. Men det er verdt å merke seg én overordnet ting. Tekstforfatter ikke er kreditert på Nordavind, nettopp fordi mange av låtene består av tekster lånt fra andre som ikke er kreditert. Dette stemmer også godt overens med noe Nagell sier i kommentarsporet til låten «Over de syngende øde moer» på Isengards album Høstmørke:

«Lyrics again taken from Norwegian poets, so they will not be printed. There is a reason why I chose to just have two lyrics printed on this album. So, you gotta respect that, and I gotta respect my choice from back then too.»

Isengard, Høstmørke (1995), kommentarsporet til «Over de syngende øde moer».

Heller ikke på Høstmørke er tekstforfatterne kreditert, og kun to av tekstene er trykket på omslaget, nemlig de Nagell har skrevet selv. Det er altså overveiende sannsynlig at de samme vurderingene lå til grunn for fraværet av tekster og tekstkrediteringer på Nordavind også.

På side 7 i heftet er det et bilde av en måne eller sol, delvis dekket av skyer med flere grantopper foran. I tekst er det skrevet de krediteringene jeg har gjennomgått tidligere.

Storm, Nordavind (1995), s. 7 i CD-heftet.
Snorre Sturlason (1178/79–1241). Foto: Wikipedia.28Tegning av Christian Krogh fra Heimskringla, 1899-versjonen.

Side 8 viser et utsnitt av en tegning laget av Christian Krogh, hentet fra Håkon den godes saga i Snorre Sturlasons Heimskringla.29Sturlason (1980), s. 91. Tegningen viser Asbjørn fra Medalhus (Melhus) i Gauldalen stå opp foran kong Håkon i Frostating med sine bondekollegaer bak seg. Og igjen skal vi bore litt dypere. For hvorfor valgte Storm å ha en tegning av Asbjørn fra Medalhus, hentet fra Snorre, på siste side av heftet på Nordavind?

Storm, Nordavind (1995), s. 8 i CD-heftet.

Asbjørn fra Medalhus

Som vi allerede har sett så hyller Storm bøndene fra Vågå, Lesja og Lom som reiser seg og står opp mot de skotske inntrengerne. Asbjørn fra Medalhus står også opp, og det mot selveste kongen, Håkon I den gode Adalsteinsfostre (918–961), yngste sønn av Harald Hårfagre og Tora Mosterstong.

Håkon ble fostret opp og gikk i lære i England hos kong Adalstein (Aethelstan). Der ble han døpt, og da han vendte hjem til Norge i femtenårsalderen var det med kristendommen godt plantet i sjelen. Likevel er han fremstilt i ettertiden som en som gikk tilbake til hedendommen. Dette kommer av noen episoder i Trøndelag en gang mellom 950–954, da Håkon besøkte stormannen Sigurd jarl, og det ble satt ting. Kort fortalt blir Håkons kristne tro satt på prøve av de trønderske hedningene.

I sin åpningstale på Frostating sier kong Harald ifølge Snorre:

«at det var hans bud og bønn til bønder og bumenn, storfolk og småfolk, og hele almuen, unge og gamle, rik og fattig, kvinner og karer, at alle mennesker skulle la seg døpe og tro på én gud, Kristus, Marias sønn, og vende seg bort fra all bloting og hedenske guder, holde helg hver sjuende dag fra all slags arbeid og faste hver sjuende dag».

Sturlason (1980), s. 91.

Men da ble det stor uro blant bøndene på tinget. Snorre skriver videre:

«Asbjørn fra Medalhus (Melhus) i Gauldalen sto opp og svarte på talen, han sa: «Vi bønder, kong Håkon, trodde det,» sa han, «dengang du hadde holdt ting første gang her i Trondheimen, og vi hadde tatt deg til konge og fått odelen vår av deg, at vi hadde grepet himmelen med hendene. Men nå vet vi ikke lenger hvordan det er, om vi har fått friheten av deg, eller om du nå har tenkt å trellbinde oss om igjen på denne underlige måten, at vi skulle gå fra den tro som fedrene har hatt før oss og alle våre forfedre, først i brennalderen og nå i haugalderen; de var mye gjevere menn enn vi er, men denne troen har hjulpet oss også. Vi har vist deg så  stor hengivenhet at vi har latt deg få rå med oss i alt som gjelder lover og landsrett. Det er nå vår vilje å holde de lover som du satte for oss her på Frostating, og som vi var enige i, og bøndene samtykker i dette; vi vil alle følge deg og ha deg til konge så lenge det lever én igjen av de bøndene som er her på tinget nå, hvis du, konge, vil fare fram med måte og ikke kreve mer av oss enn det vi kan gjøre for deg, og som ikke er ugjørlig. Men dersom du setter så mye inn på denne saken at du vil bruke vold og makt mot oss, da er vi bønder blitt enige om at vi vil skille oss fra deg alle sammen og en annen høvding, som vil hjelpe oss til å få ha vår tro i fred slik som vi vil. Nå, konge, skal du velge her før tinget er slutt.» Til denne talen ropte bøndene høyt opp og sa at slik skulle det være.»

Sturlason (1980), s. 91–92.

Etter at tinget oppløses med en skjør enighet bruker bøndene høsten og vinteren på å få kong Håkon til å blote – altså ofre på hedensk vis – og spise hestekjøtt. Spising av hestekjøtt var forbudt i den katolske kirke allerede fra første halvdel av 700-tallet fordi det var knyttet til germanernes hedenske ritualer.30Frans-Arne H. Stylegar skriver: «Kirkens kampanje mot hestekjøtt går tilbake til første halvdel av 700-årene, da pave Gregorius den 3. påla St. Bonifatius, Tysklands apostel, å forby hestekjøttspising blant de nyomvendte på grunn av sammenhengen mellom germanernes hedenske ritualer og spising av hestekjøtt. Allerede i senantikken hadde romerne betraktet det å spise hestekjøtt som noe særlig hedensk.» http://arkeologi.blogspot.com/2013/03/smaken-av-hest.html Til slutt åt kongen motvillig noen biter med hestelever og «drakk alle de minner som bøndene skjenket i for ham uten å slå kors over dem».31Sturlason (1980), s. 93. Så reiste kongen forbistret fra Trøndelag.

Sturlason (1980), s. 90–91.

Årsaken til at trønderne med Asbjørn fra Melhus i spissen fikk tvunget kongen i kne var ikke bare Sigurd jarls iherdige diplomati, men også at dette var handlekraftige høvdinger som rundt juletider en gang i årene 950–54 bestemte seg for å ødelegge kristendommen og få kongen til å blote:32Det var de fire uttrønderhøvdingene Kåre fra Gryting, Asbjørn fra Medalhus (Melhus), Torberg fra Værnes, Orm fra Ljoksa (Leksviken), og de fire inntrønderne Blotolf fra Olveshaug (Alstahaug i Skogn), Narve fra Stav i Værdalen, Trånd Haka fra Egge, og Tore Skjegg fra Husabø (Hustad) på Inderøy som slo seg sammen for å ødelegge kristendommen og få kongen til å blote.

«Uttrønderne seilte med fire skip sør til Møre, og der drepte de tre prester og brente tre kirker, og så seilte de hjem.»

Sturlason (1980), s. 93.
Varg «Greven» Vikernes. Foto: burzum.org.

Det er besnærende at denne måten å bekjempe kristendommen på, bortsett fra prestedrapene, er den samme deler av svartmetallmiljøet – men ikke Nagell eller Wongraven vel og merke – valgte seg. Og den som ledet an her var svartmetallens Asbjørn fra Melhus, nemlig Varg «Greven» Vikernes. Han startet nedbrenningen av kirker i Norge den 27. mai 1992 da han forsøkte å brenne ned Storetveit kirke i Bergen. Han lyktes med å brenne ned Holmenkollen kapell i Oslo, Skjold kirke i Vindafjord ved Haugesund, og kronet verket med å brenne ned Åsane kirke i Bergen julaften 1992. Han var mistenkt, men ikke dømt for å ha brent ned Fantoft stavkirke i Bergen. Det var den første kirken som brant ned til grunnen, på den ikke tilfeldig valgte datoen 06.06.92.

Asbjørn fra Melhus står opp mot overmakten og forsvarer den gamle norrøne hedenske troen på vegne av bøndene. Dette er altså grunnen til at han er avbildet på Storms album Nordavind.

Under tegningen av Asbjørn fra Melhus på side 8 i heftet på albumet Nordavind står det «Hans grimme sinn skulle vise dem at norsønn han har nok av tæl» skrevet i versaler på blå bunn i skrifttypen San Marco Roman. Denne setningen er tatt fra låten «Noregsgard» på Nordavind. «Noregsgard» binder sammen Asbjørn fra Melhus’ tale mot kongemakten og kristendommen, bøndene fra Vågå, Lesja og Lom som reiser seg og står opp mot de skotske inntrengerne, og svartmetallens kamp mot følelsesløs rasjonalisme og utvannet sekularisert kristendom, småborgerlig konformitet og ufri moralisme i et samfunn i verdimessig forfall. Mer om «Noregsgard» senere.

Etter denne nitidige gjennomgangen av omslag og hefte på Nordavind, er det på tide å gå gjennom låtene på Storms album Nordavind. Det som mangler på omslaget er tekstene til låtene. Vi vet at flere av låtene er bygget på kjente folketoner, men vi vet også at flere av låtene er avvikende fra originalen, med flere tilføyelser av Storm. Vi vet også at det ofte finnes flere ulike versjoner av folketonene, avhengig av når teksten er hentet fra og fra hvilken utgiver, noe som gjør arbeidet med å lokalisere avvikene større. Men vi får gjøre et forsøk.

Låtene

En av mine motivasjoner for å dykke ned i låtene til Storms Nordavind er som nevnt at det er uklart for de fleste den egentlige miksen av folketoner og eget tillagt materiell fra Storms side som er på utgivelsen. En annen motivasjon er at siden tekstene ikke er trykket på omslaget til Nordavind, så eksisterer det flere feilaktige versjoner av tekstene på Internett. Faktisk er det slik at det ikke eksisterer noen riktige versjoner på nett, og en av grunnene er et feilene kopieres fra tjeneste til tjeneste, en annen er at de som skriver inn tekstene i mange tilfeller ikke kan godt nok norsk. I løpet av det følgende skal jeg i alle fall få rettet opp i de aller fleste av feilene på tekstene. En tredje årsak til at jeg ønsker å dykke ned i tekstene er at det er interessant fra et kulturhistorisk perspektiv hvorfor det akkurat var disse låtene Storm valgte seg ut.

Gjennom arbeidet med denne teksten har jeg hatt en hypotese om at det samlede tekstkorpus har vært å finne samlet i en visebok som Storm har benyttet seg av, enten som noe de har båret med seg fra skolen – viser hadde på den tiden Storms medlemmer vokste opp en stor plass i musikk- og norskundervisningen – eller som noe de har fått tak i og undersøkt senere. Tilgangen på visetekster var på denne tiden utelukkende via bøker – Internett var ennå ikke på plass i utbredt grad – noe som betyr at Storm enten har plukket viser fra et begrenset antall kilder, eller har hatt en større boksamling å plukke fra. Det har ikke lykkes meg å finne – selv etter utallige søk på Nasjonalbibliotekets sider – å finne én kilde som rommer alle låtene på Nordavind, noe som tyder på at de har plukket låtene fra flere kilder, uten at jeg kan peke endelig på hvilke disse er. Men skriveformen på en del av låtene avslører noe om kildene, og det er i stor grad mer moderne visebøker som nok har vært brukt som kilder.

Nordavind er ikke tilgjengelig på verken Spotify eller iTunes, men kan lyttes til på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=EgxxC7DCR2w.

Storm, Nordavind (1995)

#LåtSkrevet av VokalLengde
1InnferdS. WongravenInstrumental1:36
2Mellom Bakkar Og BergS. Wongraven, Ny Trad.Nagell, Rueslåtten, Wongraven2:43
3Haavard HeddeS. Wongraven, Trad.Nagell3:19
4VillemannS. Wongraven, Ny Trad.Nagell, Rueslåtten, Wongraven2:14
5NagellstevHerr NagellNagell1:03
6Oppi FjelletS. Wongraven, Ny Trad.Wongraven4:02
7Langt Borti LiaS. Wongraven, Ny Trad.Nagell, Rueslåtten, Wongraven7:15
8LokkKari RueslåttenKari Rueslåtten0:54
9NoregsgardHerr Nagell, S. WongravenNagell, Rueslåtten, Wongraven8:13
10UtferdS. Wongraven, Ny Trad.Instrumental1:58

Aller først en kort kommentar til tittelen Nordavind. For det første spiller den godt opp mot navnet på bandet, nemlig Storm. For det andre har tittelen det samme siktemålet som Darkthrones tittel A Blaze In The Northern Sky,33Darkthrone (1992). nemlig å fortelle at noe nytt og viktig kommer fra nord; implisitt det norrøne og svartmetallen selv.

Innferd

«Innferd» er den første låten på Nordavind. Den har en lengde på 1:36 minutter, og er en instrumental introduksjon laget av Sigurd «Satyr» Wongraven. Lyden av et sus, en storm, ligger under de enkle tonene laget på synthesizer som utgjør «Innferd». Stormen synes å være i nærheten av havet, men er ellers ubestemmelig. Lyden fra synthesizeren har en klang som er melankolsk, noe som forsterkes av de mellomlange tonene og det rolige tempoet, og likner den klangen som ligger i folketonene, selv om det er tydelig at de er laget på et syntetisk instrument, og ikke er angitt som en opprinnelig folketone.

I det den siste tonen svinner hen starter neste låt rett på med langt mer trøkk.

Mellom bakkar og berg

Tradisjonslåten «Mellom bakkar og berg» er den andre låten på Nordavind. Det er en stolt hyllest til Norge og det tøffe landet som nordmannen har som hjem.

I Storms versjon har låten en lengde på 2:43. Alle tre, Nagell, Rueslåtten og Wongraven er oppført som sangere. Wongraven står oppgitt som komponist, etter uttrykket «Ny Trad.». Dette uttrykket er brukt flere steder på Nordavind og peker muligens på at det er en tradisjonsrik folketone av nyere dato hvor opphavsperson er kjent, i motsetning til «Haavard Hedde» som er merket med «Trad.». Dette skal vise seg ikke å være gjennomført konsekvent. Det er heller ikke slik at de låtene hvor teksten er justert har fått merkelappen «Ny Trad.», mens de som har tekster som ikke er justert har fått merkelappen «Trad.» Det hele virker dermed litt tilfeldig.

Ivar Aasen (1813–1896). Foto: Wikipedia.
Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887). Foto: Wikipedia.

I dette tilfellet er det Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887) som har komponert låten som han kalte «Mellom bakkar og berg» i 1871. Melodien er komponert til diktet «Nordmannen» av Ivar Aasen. Aasen skrev fem versjoner av diktet fra 1863 før det fant sin endelige form i 1875. Aasen ønsket selv at melodien «Dei skal alltid klaga og kyta» skulle akkompagnere diktet. Det tonsatte diktet kalte han for «Nordmannen» etter diktet. Ivar Aasens melodi var den mest vanlige frem til 1960–70-tallet, før Lindemans melodi tok over. Og det var altså den som fant veien inn på Storms album Nordavind 120 år senere. 

Det finnes en rekke ulike versjoner av Ivars Aasens «Nordmannen» som nevnt. En del av versene som ikke kom med i den endelige versjonen fra 1875 har fortsatt å være i bruk. Som Wikipedia skriver:

«Noen av de mindre kjente versene er fremdeles brukt av Sosialistisk Ungdom, Senterungdommen, Norsk Målungdom, Rød Ungdom og Natur og Ungdom. Spesielt den siste av disse strofene ble brukt under folkeavstemningen om medlemskap i EU i 1994.»

Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Nordmannen.

Det finnes også en rekke ulike versjoner med ulike rettskrivningsnormer opp gjennom årene. Jeg har funnet en versjon modernisert av Ivar Grimstad og Terje Aarset34Se https://www.nynorsk.no/ivar-aasen/nordmannen/korrekt-versjon-nordmannen/. som passer godt med det Nagell, Rueslåtten og Wongraven synger.

Vi legger raskt merke til at Storm har forandret det nest siste verset radikalt, og kuttet ut det femte og siste. Det som er forskjellig mellom de to tekstene er markert med uthevet skrift.

«Mellom bakkar og berg»
Storm


Mellom bakkar og berg utmed havet
heve nordmannen fenge sin heim,
der han sjølv heve tuftene grave
og sett sjølv sine hus oppå deim.
 
Han såg ut på dei steinute strender;
det var ingen som der hadde bygt.
”Lat oss rydja og byggja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt.”
 
Han såg ut på det bårute havet,
der var ruskut å leggja utpå;
men der leikade fisk nedi kavet,
og den leiken, den ville han sjå.

Hill nordmann!
Hill nordmann!
Hill nordmann!

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var her til evig tid
Og når nordljoset skinner frå oven
blir hans stålhjerte fylt med grusomt savn.
«Nordmannen» / «Mellom bakkar og berg» 
Ivar Aasen / Ludvig M. Lindeman

Mellom bakkar og berg utmed havet
heve nordmannen fenge sin heim,
der han sjølv heve tuftene grave
og sett sjølv sine hus oppå deim.
 
Han såg ut på dei steinute strender;
det var ingen som der hadde bygt.
”Lat oss rydja og byggja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt.”
 
Han såg ut på det bårute havet,
der var ruskut å leggja utpå;
men der leikade fisk nedi kavet,
og den leiken, den ville han sjå.





Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkane blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.
 
Og når liene grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når netter er ljose som dagar,
kan han ingen stad venare sjå.

Mellom tredje og fjerde vers har Storm lagt inn tre repetisjoner av setningen «Hill normann!». Uttrykket «hill» har samme opprinnelse som «heil» og «hel» som opprinnelig betyr ikke i stykker, uskadd, i stand. Disse uttrykkene kan brukes for å uttrykke en lykkeønskning eller hyllest, som i «hill deg, konge», «heil Hitler» eller «Sieg Heil!» (som betyr «vær hilset, seier!»).

Vidkun Quisling innførte under krigen det som er betegnet som «romersk hilsen», med armen hevet i 45 grader med håndflaten vendt ned, samtidig som man sier «heil og sæl», som betyr «frisk og lykkelig». Det er igjen åpenbart at Storm lefler med farlig ideologisk stoff. Dette forsterkes av at setningen «Hill normann!» repeteres tre ganger, noe som var antallet ganger Hitler krevde at man ropte «Sieg Heil!» på de store nazist-folkemøtene.

Igjen antar jeg at dette utropet er ment som en gammel hyllest fra før den ble tilsmusset av fascistisk tankegods, men jeg kan ikke finne noen bruk av «hill» eller «heil» eller «hail» i Snorres Heimskringla (Kongesagaer). Det finnes dog to instanser av «Hill deg, konge» i Ringenes herre-bindet Atter en konge. Og J. R. R. Tolkien har hatt en stor påvirkningskraft på den norske svartmetallens idéunivers.

Nagells soloprosjekt Isengard er kalt opp etter Tolkiens fiktive sted Isengard, i nyere tid oversatt med «Jarnagard» på norsk, som betyr en innhegning av jern. Isengard ligger i utkanten av Rohan, og består av en stor ring av stein med det høye tårnet Orthanc i sentrum. Her bor trollmannen Sarumann som har gått over til den onde fienden Sauron. Isengard er tolket som et industrialisert helvete for å illustrere det ondes homogenitet i kontrast til de friere natursamfunnene i Midgard.35Se https://en.wikipedia.org/wiki/Isengard og https://no.wikipedia.org/wiki/Jarnagard.

At Storms «Hill nordmann!» er en ærbødig hilsen til nordmannen er hevet over enhver tvil, men at det også er tillagt for å provosere synes nærliggende å tenke.

Storm velger å bruke kun første linjen av Ivar Aasens nest siste vers, den som heter «Fram på vetteren stundom han tenkte:», og hvor «vetteren» betyr «vinteren», før de legger til tre nye egne linjene: «Giv eg var her til evig tid / Og når nordljoset skinner frå oven / blir hans stålhjerte fylt med grusomt savn».

Disse linjene erstatter Aasens lengt mot sydligere strøk og varme, samt det som setter han på andre tanker, nemlig den nordlige vårens lyse dager med blomster og gress som grønnes. Svartmetallerne i Storm kunne jo ikke ha med en lengt mot lyset. Nordlys og kulde er mer enn nok, og passer langt bedre inn i deres ideologiske univers.

Men hvilket savn er det egentlig nordmannens stålhjerte fylles av ifølge Storm? Det synes å være savnet av det egentlige og stolte jordbundne livet forut for kristendommens overtakelse og påfølgende fremmedgjøring av den norrøne tradisjonen. Her dykker vi rett inn i det som er kalt svartmetallens millenarisme, altså en tro på en tidligere gullalder for den ekte hedenske nordmannen som man lengter tilbake til og ønsker å få gjenopprettet.

Glittertind, Evige Asatro (2004). Foto: Discogs.

Bandet Glittertind, som på den tiden var et soloprosjekt, har også spilt inn en folk metall-versjon av «Mellom bakkar og berg». Torbjørn Sandvik benytter seg av Ivar Aasens tekst, men repeterer førsteverset til slutt i låten, og Aasens opprinnelige tittel «Nordmannen» på utgivelsen Evige Asatro (2004). Glittertind benytter seg også av Lindemans melodi, og ikke Aasens foretrukne «Dei skal alltid klaga og kyta».

Vi kan nok med stor sikkerhet si at Glittertinds versjon nok ikke kommer så godt ut gitt Nagells strenge definisjon på hva som er god folk metall og hva som er dårlig folk metall. Glittertinds versjon er en noe sjelløs heavy rock-versjon av folketonen.

Haavard Hedde

«Haavard Hedde» er den tredje låten på Storms Nordavind. Den er i Storms versjon 3:19 lang, og har oppgitt Nagell på vokal. Kilden til musikken er oppgitt som «Trad.» i tillegg til arbeidet Wongraven har gjort med tilpasninger til moderne instrumenter. Denne folkevisen er også viden kjent, og sunget av mange på skolen. Jeg husker selv den gjorde et stort inntrykk på meg. Melodien er en gammel folkemelodi uten oppgitt opphav, men teksten skal muligens være gjort av Håvard Hedde selv, eller Haavard Folkesson Helle som han het. «Helle» uttales «Hedde» på vallemål, det målet de snakket på fødestedet hans i Valle prestegjeld i Setesdal.

Han ble født i 1758 og døde i 1802. Han druknet nord i Bygland da han var på vei for å besøke jenta han en gang fridde til og som valgte en annen over han. Og det er nettopp dette tragiske i livet til Håvard som folkevisen skildrer. Eller som Landstad (1853) skriver:

«Visen beskriver en sand Tildragelse. Håvard Helle, en Sæbygg, tog sig saa nær af at hans Elskede foretrak en Anden for ham, at han siden, som der fortælles, blev et ulykkeligt Menneske.»

Landstad (1853), s. 724.

Det er en ting til som er interessant med hendelser i Haavard Folkesson Helles liv i denne sammenhengen. Han ble innrullert i det 2. råbyggelagske kompani i det 1. vesterlenske infanteriregiment i 1778. Fra samme kilde vet vi at deserterte han 19. september 1788. Etter ti år i tjeneste forlot Haavard altså kompaniet for å drive med skogsarbeid i Kragerø, og dette uten kapteinens tillatelse. Kompaniet skulle akkurat da til å marsjere til Sverige for å delta i den såkalte tyttebærkrigen, det lite flatterende navnet på et felttog der Danmark-Norge forsøkte å invadere Sverige i 1788. Det er jo litt interessant at det både i «Sinclairsvise» og i «Håvard Hedde» er et felttog til Sverige involvert.36En annen lite flatterende hendelse i Haavard Folkesson Helles liv var at han som 17-åring så vidt unnslapp en sodomidom for å ha hatt sex med en ku. Se https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Håvard_Hedde.

Det finnes en hel rekke versjoner av denne visen med vekslende antall vers, samt ulike versjoner skrevet under ulike rettskrivningsnormer. Flere steder heter den også «E heiter Håvard Hedde» og ikke kun «Håvard Hedde». Den versjonen som ligger tettest opp til den versjonen Storm har brukt er å finne i Askeland, Askeland & Knudsen (1986), s. 148. Særlig siste linje i siste refreng er verdt å merke seg her, siden det avviker fra siste linje i de andre refrengene i denne versjonen: «ho sveik meg likevel». Storm gjentar denne linjen én gang til på slutten av sin versjon. Ellers er Storms versjon helt lik referanseversjonen.

«Haavard Hedde»
Storm

Eg heiter Håvard Hedde og er so ven ein kar; no vil eg bort og gifta meg og rydja meg ein gard.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Eg heiter Håvard Hedde og bur oppunder nut; no vil eg bort og gifta meg, eg vil kje ganga gut.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.
 
Garden den er liten, men skogen, den er god; der heve eg to furer, og dei skal stå i ro.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Når borni dei vert mange, og skuldi aukar på, so høgg eg ned den eine, den andre ho lyt stå.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Men når me verte gamle, og kvar skal hava sitt,
så høgg eg ned den andre, og då er skogen kvitt.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Det var no ikkje undrands at Håvard totte vondt. Han reiste ifrå Lanjei den mørke haustenott.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Han reiste ifrå Lanjei, og då var jenta fest,
men det var med ein annan, det hev han trega mest.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova – ho sveik meg likevel.

Ho sveik meg likevel.
«Håvard Hedde»
Folkevise

Eg heiter Håvard Hedde og er so ven ein kar; no vil eg bort og gifta meg og rydja meg ein gard.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Eg heiter Håvard Hedde og bur oppunder nut; no vil eg bort og gifta meg, eg vil kje ganga gut.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.
 
Garden den er liten, men skogen, den er god; der heve eg to furer, og dei skal stå i ro.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Når borni dei vert mange, og skuldi aukar på, so høgg eg ned den eine, den andre ho lyt stå.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Men når me verte gamle, og kvar skal hava sitt,
så høgg eg ned den andre, og då er skogen kvitt.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Det var no ikkje undrands at Håvard totte vondt. Han reiste ifrå Lanjei den mørke haustenott.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova, eg svik ho ikkje hell.

Han reiste ifrå Lanjei, og då var jenta fest,
men det var med ein annan, det hev han trega mest.
– Eg bur oppunder fjell, og jenta hev eg lova – ho sveik meg likevel.

Det er vanskelig å si hvorfor Storm valgte å ha med seg denne folkevisen på Nordavind. Trolig legger de mer vekt på det faktum at Håvard Hedde bodde oppunder fjell, enn at han ble sviktet av kjæresten sin. Den drømmen han bærer på er igjen jordnær og rotnorsk, samtidig som det er en beskrivelse av livets gang. Så blir han likevel sveket.

Samtidig er det jo mulig å trekke tolkningen lenger og se på denne svikefulle jenta som en personifisering av kristendommen. I denne tolkningen er det kristendommen som sviker nordmannen som klorer seg fast opp under nut, og som ikke får det livet han drømmer om. Kristendommen tar fra ham det livet han ønsket seg.

SunnO))), White1 (2003). Foto: Discogs.

«Håvard Hedde» er blitt spilt inn også av det eksperimentelle metall- og elektronikabandet SunnO))) under tittelen «The Gates of Ballard» på utgivelsen White1 fra 2003.37«38Ballard»39 i «The Gates of Ballard» refererer trolig til science fiction-forfatteren J. G. Ballard. Men hva denne Ballard har å gjøre med Håvard Heddes skjebne får bli tema for en senere artikkel. Det er interessant at SunnO))) uttaler både «heiter» og «ven» på samme avvikende måte som Nagell gjør på Storms versjon. Han uttaler det feilaktig «heitar» og «vein», og det samme gjør SunnO))) selv om teksten de oppgir på Bandcamp-siden til utgivelsen er riktig skrevet.40Se https://sunn.bandcamp.com/track/the-gates-of-ballard. Dette kan tyde på at SunnO))) absolutt har lyttet til og forholder seg til Storms versjon.

Villemann

Fjerde låten på Nordavind er «Villemann», som er 2:14 minutter lang. Nagell, Wongraven og Rueslåtten synger på låten. Den er merket som «Ny Trad.» i Nordavinds hefte, med et tillegg av Wongraven. Så er den også en gammel middelalderballade som går under mange navn og visstnok finnes i over 100 varianter. Merkingen av låten med «Ny Trad.» avviker fra hypotesen om at dette indikerer at låten har en kjent opphavsperson, noe den i dette tilfelle ikke har.

Låten er også kjent under navnene «Gaute og Magnhild», «Gudmund og Signeliti», og «Harpespelet tvingar nykken». Mest går den under navnet «Villemann og Magnhild» eller «Villemann og Magnill», men sjelden bare «Villemann» som på Nordavind.41Det finnes en versjon i Buen, Myhren & Garnås (1978), s. 208–209. Vi kan jo undre oss over om det er med vilje at Storm har fjernet fokuset på kvinnen i denne fortellingen.

«Villemann og Magnhild» er en naturmytisk ballade, kan vi lese i Solberg (1999), s. 201:

«Visa handlar om ungjenta Magnhild som «slår ut sitt hår» og såleis er i ferd med å gifte seg, men som græt fordi lagnaden har dømt henne til å falle i elva og drukne. Festarmannen Villemann, som i nokre variantar av visa blir kalla Gaute, sier at ho kan kjenne seg trygg. Han skal byggje bru på stolpar av bly og stål, og soldatane hans skal vakte henne når dei rir til bryllaupsfesten. Men midt på brua snåvar hesten, og Magnhild fell i elva, som lagnaden spådde. Da sender Villemann bod etter harpa si og spelar så kraftfullt at naturen let seg påvirke, og nøkken må gi frå seg både Magnhild og dei to systrene hennes som tidlegare har drukna.»

Solberg (1999), s. 201–202.

Det skal altså stå et bryllup mellom de to elskende, Magnhild og Villemann, men Magnhild bare gråter. Hun sier hun kommer til å falle i elven og dø, for det er hun blitt spådd.

Sentralt i denne fortellingen står troen på skjebnen. Nøkken representerer den onde skjebnen. Han er kjent for å være særlig farlig for unge mennesker i overgangen fra barn til voksen alder. Ved hjelp av en magisk harpe – et symbol hentet fra det greske sagnet om Orfeus og Evrydike – klarer Villemann å spille kjæresten sin ut av nøkkens armer. «Elva står dessuten for heidendom og død, ein uinnvigd gravplass», skriver Solberg.

Solberg fortsetter med å anvende det litterære begrepet splitting av selvet som han mener skjer i balladen på flere plan. Magnhild har to søstre som nøkken allerede har tatt. Disse kan ses på som to umodne og mislykkede versjoner av henne selv. Samtidig kan vi se på Villemann og nøkken som to versjoner av mannsbildet hennes.

Nøkken uttrykker en type forbudt kjærlighet som må undertrykkes, mens kjærligheten til Villemann er lovlig og sosialt akseptert. Villemann er rik på gods og gull, men det hjelper ikke mot nøkken. Det gjør derimot harpa og musikken, som er et symbol på underkastelse og oppofrende kjærlighet. Broen Magnhild må krysse er et symbol på overgangen fra barndom og løssluppenhet, til bryllup og et stabilt samliv. De to søstrene hennes, altså hennes tidligere selv, lot seg lokke av den forbudte kjærligheten (nøkken), og ville ikke binde seg.

Som alle overgangsriter hvor mye står på spill, så ble overgangen fra ugift til gift kvinne betraktet som en utrygg periode i folketroen, og veien til kirken hvor giftemålet skulle stå var befolket av vesener som kunne skade bruden. I dette tilfellet er det nøkken som utgjør faren. Det er lett å lese inn i Magnhilds gråt frykten hun har for ikke å bli lykkelig og ikke klare bare holde seg til den kommende ektemannen, men falle for fristelsen med andre menn.

Versjonen som Storm har spilt inn skiller seg fra den som er hyppigst trykket i Norge.42Se Buen, Myhren & Garnås (1978), s. 208–209. Særlig annerledes er rollen runene har i denne versjonen. Det står: «For de runerne de lyster han å vinne». Denne linjen fungerer som refreng og gjentas etter hvert vers i denne versjonen, men ikke i den mest vanlige versjonen.

Espeland, Ressem & Prøysen (2010) påpeker at i balladespråket betyr runer trolldomskunster. Villemann ønsker altså å ta over nøkkens forførende trolldomskunster, og han gjør det ved å trollbinde nøkken med musikk.

Ifølge Espeland, Ressem & Prøysen (2010) lagde Grundtvig en restitusjon av denne visa, og diktet et nytt vers, det siste verset. Dette ble så tatt med i Ole Vigs bok Sange og Rim for det norske Folk (1854), og siden da har det vært en del av tradisjonen.

Storm holder seg helt til ordlyden på den versjonen jeg har funnet.

«Villemann»
Storm

Villemann gjekk seg te storan å
Hei fagraste lindelauvi alle
Der han ville gullharpa slå
For de runerne de lyster han å vinne

Villemann gjenge for straumen å stå
Hei fagraste lindelauvi alle
Mesterleg kunne han gullharpa slå
For de runerne de lyster han å vinne

Han leika med lente, han leika med list
Hei fagraste lindelauvi alle
Og fugelen tagna på grønande kvist
For de runerne de lyster han å vinne

Han leika med lente, han leika med gny
Hei fagraste lindelauvi alle
Han leika Magnhild av nykkens arm
For de runerne de lyster han å vinne

Men då steig trolli upp or djupaste sjø
Hei fagraste lindelauvi alle
Det gjalla i berg og det runga i sky
For de runerne de lyster han å vinne

Då slo han si harpe til bonns i sin harm
Hei fagraste lindelauvi alle
Og utvinner krafti av trollenes arm
For de runerne de lyster han å vinne
«Villemann og Magnhild»
Folketone

Villemann gjekk seg te storan å
Hei fagraste lindelauvi alle
Der han ville gullharpa slå
For de runerne de lyster han å vinne

Villemann gjenge for straumen å stå
Hei fagraste lindelauvi alle
Mesterleg kunne han gullharpa slå
For de runerne de lyster han å vinne

Han leika med lente, han leika med list
Hei fagraste lindelauvi alle
Og fugelen tagna på grønande kvist
For de runerne de lyster han å vinne

Han leika med lente, han leika med gny
Hei fagraste lindelauvi alle
Han leika Magnhild av nykkens arm
For de runerne de lyster han å vinne

Men då steig trolli upp or djupaste sjø
Hei fagraste lindelauvi alle
Det gjalla i berg og det runga i sky
For de runerne de lyster han å vinne

Då slo han si harpe til bonns i sin harm
Hei fagraste lindelauvi alle
Og utvinner krafti av trollenes arm
For de runerne de lyster han å vinne

Vi skal huske, som Mentz Schulerud sier i et gammelt radioopptak på NRK, at:

«Naturens store, farlige spillemann, det er hos oss Nøkken – liksom Pan var det for grekerne. I sagnet er det Nøkken som er læremesteren, til ham går spillemannen for å fange tonen, men mange er de som blir forhekset av hans dårende, kallende strengespill og lar seg rive med ned i strømmen, ned i hans våte rike. Men da forteller sagnet om mesterspilleren, han som har avlyttet Nøkkens spill og nå skaper toner, som overgår læremesterens; i folkevisen heter denne mesterspilleren Villemann.»

I radioprogrammet De ni muser – Euterpe. Et program om musikkens og sangens muse. Sendt på NRK radio 03.05.1953.

Nøkken er altså både læremester og den som overvinnes av læregutten. At det er noe særlig erotisk ved dette er det ingen tvil om. Så er det da også besnærende, når vi minner oss selv på at Wongravens artistnavn er Satyr, og at Pan i den greske mytologien ble ledsaget av satyrer. Et ønske om å fortrylle ved hjelp av musikken er altså helt klart tilstede hos Storm.

Likevel synes denne tolkningen av hvorfor Storm har inkludert «Villemann» på Nordavind som noe tynn. Kanskje er det runene, altså trolldomskunstene, og interaksjonen med trollene (nøkken) og deres kunster som appellerte til Nagell og Wongraven, langt mer enn Magnhilds overgangsrituale fra en ugift til gift kvinne. Muligens forklarer det også hvorfor Magnhild i stor grad er tatt ut av fortellingen deres, og kun opptrer som en mindre gevinst i leken med den mytiske naturen.

Nagellstev

Femte låt på Nordavind er den 1:03 minutter lange «Nagellstev». Som tittelen indikerer er dette Gylve Fenris Nagells musikalske verk, og han gjør selv den vokale jobben. Men teksten, den har han ikke suget fra eget bryst. Den kommer fra «Aagots Fjeldsang» som er skrevet av Henrik Anker Bjerregaard (1790–1828).

Waldemar Thrane (1790–1828). Foto: Wikipedia.
Henrik Anker Bjerregaard (1792–1842). Foto: Wikipedia.

«Aagots Fjeldsang» er en del av syngespillet Fjeldeventyret i to akter med musikk av Waldemar Thrane (1792–1842) og tekst av Henrik Anker Bjerregaard. Stykket ble første gang oppført i Oslo i 1825.43Se https://snl.no/Fjeldeventyret.

Handlingen i stykket avslører en klassisk forviklingskomedie. Det er omstreifende tyver i nabolaget, og lensmannsfullmektig Mons Østmoe samler en del bønder for å arrestere disse. Lensmannens datter, Marie, har ikke mye til overs for sin far lensmannen, og mener han er en storskrytende egoistisk feiging. I slutten av første akt er vi på en seter hvor budeien Aagot lokker på sine kyr ved å synge «Aagots fjellsang». Samtidig kommer de tre studentene Albek, Finberg og Hansen ned fra fjellet. De blir angrepet av bøndene som mener dette er de omstreifende tyvene. Da studentene oppdager at de feilaktig blir tatt for tjuvradder, bestemmer de seg for å gjøre komedie av det hele og lar seg arrestere. Sammen med Aagot blir de tatt med til arresten.

I andre akt er lensmannen godt fornøyd med at lensmannsfullmektig Mons har fakket tyvene. Mons’ datter Marie blir imidlertid helt ute av seg over å se studenten Albek som en av de arresterte. Hun er nemlig forelsket i ham. Hun blir innviet i spøken av Albek, og lover ikke å avsløre den. Sorenskriveren i bygda sørger for at det blir foretatt forhør av arrestantene. Først ute er Finberg som forteller at han heter Ole og kommer fra høylandet. Sorenskriverens konklusjon er åpenbar, her handler det om stortyven Ole Høiland! Stor blir imidlertid sorenskriverens forskrekkelse da Albek kommer frem. Albek er nemlig hans egen nevø. Hele spøken blir nå avslørt. Studentene truer så med å anlegge sak mot lensmannen og hans fullmektig, om da ikke Albek får gifte seg med lensmannens datter  Marie. Det får han. Lykken tiltar da lensmannen samtidig forkynner at niesen Ragnhild skal få gifte seg med Mons.44Sammendrag hentet fra https://snl.no/Fjeldeventyret.

Musikken er i hovedsak av internasjonal karakter, og det er først i arien «Aagots Fjeldsang» at det nasjonale blir tydelig.

«Nagellstev»
Storm

Eg steve så

Sole går bak Åse ne
Skuggan blir så lange
Natta kjem snart att
tekje meg i fange
Krøtteret uti kveen står:
eg åt seterstøle går.

Mørkt det er i kvar ei Bygd
i dei djupe daler
her på fjell har sole drygd
med å gå te Gare,
test eg kvile under Tak;
Morgo er ho tidleg vak.

Snart eg gjer ho klar i kveld,
Så går eg til Kvile
«Aagots fjeldsang»
Henrik Anker Bjerregaard 


Sola går bak Åse ne
Skuggan bli så langje.
Notta kjem snart atteve,
tæke meg ti Fangje.
Krytran uti Kvien står:
eg åt Sæter-stuli går.

Myrkt de æ ti kvar ei Bygd,
ti de djupe Dale;
her på Fjeld ha Sola drygd
me å gå tå Gare,
test eg kvile onde Tak;
Morgå æ ho tile vak.

Snart eg æ no klar i Kvæld,
så går e te Kvile,
søv så roleg onde Feld
test i Morgå tile;
når eg da ha somna in,
drøjme eg om Guten min.

Hører man på Kirsten Flagstad synge «Aagots Fjeldsang» på utgivelsen Kirsten Flagstad, Vol. 1: The Early Recordings 1914-1941, så er hennes melodi en helt annen enn den Nagell gjør.45Flagstad (1995).

Nagell kaller sin versjon av «Aagots Fjeldsang» for et stev. Det er den ikke ifølge de kriteriene som er lagt for at noe skal være et stev, verken av gammel eller ny form. Ifølge Store norske leksikon er kriteriene som følger:

«I Norge brukes nå stev helst om en enkelt firelinjet strofe, ofte av lyrisk innhold. Det finnes to slags stev, gamle stev og nye stev. I gamlestevet rimer første og tredje linje; nystevet har lengre linjer, som er parvis forbundet, de to første med et kvinnelig rim, de to siste med et mannlig.»

Store norske leksikon: https://snl.no/stev.

I originalversjonen til Bjerregaard benyttes det enderim, men her rimer første og tredje linje, og andre og fjerde linje, begge kvinnelige rim, før femte og sjette linje rimer i et mannlig rim. Originalen har også seks og ikke fire linjer i hver strofe. Derfor er originalen etter hva jeg kan bedømme ikke et stev, og er nok riktigere betegnet – slik tittelen indikerer – som en sang. I Nagells versjon brytes rimene flere steder fordi uttalen av flere ord ikke følger originalteksten.

Store norske leksikon hevder at den opprinnelige «Aagots Fjeldsang» er en lokk. Det er forøvrig første gang at en norsk komponist benytter seg av en lokk i en klassisk komposisjon. Jeg synes ikke den høres ut som noen klassisk lokk fordi kyrne allerede står i innhegning og ikke skal lokkes noe sted. Lokk er definert som en sang eller rop man lokker på budskap med.46Se https://snl.no/lokk. Det eneste som lokker er nok det enkle seterlivet, og Aagots savn etter kjæresten sin.

Teksten til Nagell avviker noe fra originalen. Bortsett fra at de fire siste linjene er fjernet, så er avvikene for det meste mindre språklige feil. Særlig grov er feilen i andre linje i siste verset hvor originalet sier «Snart eg æ no klar i Kvæld», mens Nagell synger «Snart eg gjer ho klar i kveld». Den originale betydningen er er ment å være at Aagot er klar for kvelden, og ikke sola som «ho» i Nagells versjon må peke tilbake på. Det gir liten mening at Aagot gjør klar sola. Det kan kanskje synes lettere å se meningsinnholdet i visa om jeg moderniserer språket noe.

«Aagots fjeldsang»
Henrik Anker Bjerregaard (modernisert av Helge Kaasin)

Solen går ned bak åsen
Skyggene blir så lange.
Natta kommer snart tilbake,
tar meg til fange.
Kuene står i innhegningen:
jeg går til seteren.

Mørkt er det i hver bygd,
i de dype dalene;
her på fjellet har solen drøyd
med å gå ned,
til jeg hviler under tak;
I morgen er hun tidlig våken.

Snart er jeg klar for kvelden,
så går jeg til hvile,
sover så roleg under fjell
til i morgen tidlig;
når jeg da har sovnet inn,
drømmer jeg om gutten min.

Men etter alt dette må vi spørre oss: Hvorfor i alle verden har «Aagots Fjeldsang» funnet veien til Storms Nordavind?

For det første synes det i Nagells versjon – hvor kvinnen Aagot, samt hennes drøm om kjæresten sin, er fjernet, og fortellerstemmen er erstattet av Nagell selv – som om det er blitt en rendyrket pastorale, altså et hyllingsdikt til det enkle livet oppe i fjellene, der hvor kunnskapens lys er, høyt over de mørke dalene. Slik kan det synes som om «Nagellstev» er et dikt om at den som har steget opp på fjellet finner visdom som de vanlige folkene der ned i dalen ikke har. Lik Nietzsches vismann Zarathustra. Denne tolkningen stemmer godt overens med svartmetallens egenforherligelse og ensomme kunnskap om den rette vei.

Solen – som kunnskapens lys – går senere ned på fjellet enn nede i dalen, og kuene er på plass i innhegningen, når det gode mørket i svartmetallens inverterte verdensbilde igjen returnerer og seterjenta – svartemetall-protagonisten – endelig kan gå til ro.

Kristofer Janson (1841–1917). Foto: Wikipedia.

Oppi fjellet

Så er vi kommet til Nordavinds sjette sang, og stridens kjerne i kontroversen mellom Kari Rueslåtten og Wongraven/Nagell. «Oppi fjellet» er 4:02 lang. Musikken er presentert som «Ny trad.», og er basert på en folketone som var en av de mest populære på 1800-tallet. Det er Wongraven som står for vokalen. Men teksten, den er ikke den samme som den Kristofer Janson (1841–1917) diktet og utga som 20-åring første gang i Studenterblade 20.04.1861. Diktet het dengang «Paa fjellet», og det er det visa vanligvis kalles, bare modernisert til «På fjellet».

«Oppi Fjellet»
Storm

Eg høyrde vindsuset kalle meg
Oppi fjellet oppi fjellet
Den tok meg vekk i fra folksam gard
Oppi fjellet oppi fjellet

Og om dykk ikkje har hørt det før
Eg blir i Norges land eg til eg dør
Oppi fjellet oppi fjellet

Her i vårt rike er alt vårt savn
Oppi fjellet oppi fjellet
Kring masse skoger vi slår vår favn
Oppi fjellet oppi fjellet

Og er det nokon som ikkje ser
Kvifor vi alltid til mor Noreg ber
Oppi fjellet oppi fjellet

Ja, berg og gråstein det eter vi
Oppi fjellet oppi fjellet
Vi skjems av blåmenn, vi går i hi
Oppi fjellet oppi fjellet

Og friske elva den er for oss
Hvis du vil ha den så må du slåss
Oppi fjellet oppi fjellet
Oppi fjellet oppi fjellet

En grusom død venter hver en mann
Oppi fjellet oppi fjellet
Som ikke hyller vårt faderland
Oppi fjellet oppi fjellet

Ja vi er norske og stolte av det
De kristne kjøtere vil jo ikke se
Oppi fjellet oppi fjellet

Nå har vi sagt det vi ville si
Oppi fjellet oppi fjellet
For norske brødre som alt vil gi
Oppi fjellet oppi fjellet

Skogtroll varsler en grusom død
Der Fenrisulven hørte samme glød
Oppi fjellet oppi fjellet
Oppi fjellet oppi fjellet

Hey!
Hey!
Hey!

Kan dere se han?
Kan dere se han?
Se den kristne kjøteren!

Deng ham opp!
Deng ham opp!

Og om du noen gang lukter kristenmanns blod, oppi fjellet. Ja, hent øksa og kutt dem ned!
«På fjellet»47Semb (1922/1991), s. 303. Lett modernisert versjon av Jansons opprinnelige dikt “Paa fjellet”, s. 33–34. Et femte vers er også fjernet. Tonen var en av de mest kjente folketonene på 1800-tallet.
Kristofer Janson

Hu hei! kor er det vel friskt og lett
opp på fjellet!, opp på fjellet!
her leikar vinden i kåte sprett
opp på fjellet! opp på fjellet!
og foten dansar, og auga lær,
og hjarta kveikjande hugnad fær opp på fjellet! opp på fjellet!

Kom opp! kom opp frå den tronge dal
opp på fjellet! opp på fjellet!
her bles ein blåster so frisk og sval opp på fjellet! opp på fjellet!
og lii skin utav blomar full, og soli drys alt sitt fagre gull opp på fjellet! opp på fjellet!

I dalen starvar du tung og heit, kom på fjellet! kom på fjellet! kor fint her er, inkje nokon veit, her på fjellet! her på fjellet!
ditt auga flyg over nut og tind, det er som flyg det i himlen inn opp frå fjellet, opp frå fjellet.

Og når no soli til kvila gjeng
attom fjellet, attom fjellet,
då reia skuggane opp si seng
attmed fjellet, attmed fjellet,
då gidrar alt i ein strålestraum, og hjarta sveiper seg inn i draum opp på fjellet, opp på fjellet.

Salige Kristoffer Janson kan altså ikke klandres for teksten Storm erstattet hans dikt med. Som vi husker fra intervjuet med Puls, så sier Wongraven sier rett ut at «Nagell har skrevet teksten».48Puls (1995), nr. 8, s. 7.

Dermed er det Nagell som etter all sannsynlighet som har skrevet teksten til «Oppi fjellet», selv om Wongraven synger den, noe han både er kreditert for på omslaget, og også sier i intervjuet: «Det er en ekstrem uttrykksmåte, som jeg har forsterket vokalmessig».49Puls (1995), nr. 8, s. 7. 

Siden denne teksten er ansett som den mest kontroversielle, la oss gå gjennom den vers for vers.

1. vers

Eg høyrde vindsuset kalle meg
Oppi fjellet oppi fjellet
Den tok meg vekk i fra folksam gard
Oppi fjellet oppi fjellet

I første vers kjenner protagonisten et kall fra fjellet, vekk fra den folksomme bygda. En tolkning her er at dette kallet også kjennes som frigjørende fra byens ståk og mas, men også som et kall vekk fra nåtiden og tilbake til det enkle norrøne, førkristne livet. Fjellet fungerer på samme måte her som i forrige låt «Nagellstev» som noe opphøyet, et sted man går til for å finne stor visdom, hvor man kan leve i tråd med egne verdier, og hvor man ikke går i flokk som nede i dalen. Dette første verset oppsummerer mer eller mindre hele «Nagellstev», eller i hvert fall det jeg mener Storm ønsker å uttrykke med «Nagellstev».

2. vers

Og om dykk ikkje har hørt det før
Eg blir i Norges land eg til eg dør
Oppi fjellet oppi fjellet

Dette andre verset peker rett tilbake til andrelåten på Nordavind, «Mellom bakkar og berg» hvor Storm har lagt til noen egne linjer på slutten av Ivar Aasens dikt. Der heter det «Giv eg var her til evig tid». Her etableres protagonistens nasjonalfølelse og tilhørighet.

3. vers

Her i vårt rike er alt vårt savn
Oppi fjellet oppi fjellet
Kring masse skoger vi slår vår favn
Oppi fjellet oppi fjellet

Første linje må bety at protagonisten lengter til fjells, og at fjellivet favner skogene, i den betydning at fjellet omkranser skogene. Merk også at teksten i tredje vers går fra personlig pronomen entall «eg» og «meg», til personlig pronomen flertall «vi». Slik fortsetter det resten av låta.

4. vers

Og er det nokon som ikkje ser
Kvifor vi alltid til mor Noreg ber
Oppi fjellet oppi fjellet

Bønnen til mor Norge gjøres fra fjellet. Der er utsynet godt og tanken klar.

5. vers

Ja, berg og gråstein det eter vi
Oppi fjellet oppi fjellet
Vi skjems av blåmenn, vi går i hi
Oppi fjellet oppi fjellet

Dette verset er ganske kryptisk. I en negativ tolkning, siden blåmenn var den norrøne betegnelsen på mørkhudede mennesker,50Wikipedia kan fortelle følgende om blåmenn: «Blåmann (flertall: blåmenn), eller på norrønt blámaðr, var de gamle nordboernes navn på folk med mørk hud, det vil si «negre» og maurere, altså nordafrikanere. Ordet er brukt blant annet i folkeviser fra middelalderen. Blá kunne tidligere bety blå, mørk blå og svart.» https://no.wikipedia.org/wiki/Blåmenn. så kan man tenke seg at protagonisten og vedkommendes kumpaner spiser berg og gråstein, altså klarer seg med lite, mens de skjuler seg på fjellet fordi de skjemmes av mørkhudede mennesker. Men dette er en noe underlig tolkning.

Snorre nevner blåmenn i to sammenhenger, én gang i begynnelsen av Ynglinge-sagaen, og i Magnussønnenes saga flere ganger. Store deler av denne sistnevnte sagaen handler om den ene av Magnussønnene, Kong Sigurd, han som reiste til Jorsal (Jerusalem) og siden ble hetende Sigurd Jorsalfare. En gang på sin Odyssevs-liknende reise seiler han og hans menn på sørsiden av Spania langs Serkeland, altså Marokko, og kom til en liten øy som heter Formentera, som er den sørvestligste av Balearene, i den rekken av øyer som også teller Ibiza og Mallorca. Slik beskriver Snorre hva som møter mennene:

«Der hadde en stor flokk hedenske blåmenn slått seg ned i en heller, og de hadde satt en stor steinvegg for heller-åpningen. De herjet vidt og bredt i landet og førte alt hærfang til helleren.»

Snorre (1980), s. 611.

Kong Sigurd og mennene gjør strandhogg og angriper. Slik kvad Halldor Skvaldre i Snorres penn:51Snorre (1980), s. 611.

Der hær av blåmenn
før bane de fikk
måtte egg
og ild tåle.

Det er litt vanskelig om Storm bruker uttrykket «blåmenn» om mørkhudede nordafrikanere siden de jo var hedninger og ikke kristne i Magnussønnenes saga. Om dette med hi skal stemme, altså det å søke tilflukt på fjellet vekk fra blåmenn så må disse blåmennene være kristne. Wongraven er også tydelig på i intervjuet med Puls fra 1995 at folk er like mye verdt uansett hvor de kommer fra, og at:

«Det er et opprør mot de kristne. Mot den statlige rasismen som kristendommen er.»

Puls (1995), nr. 8, s. 7.

Denne rasismen som Wongraven snakker om må være at i den sosialdemokratiske statskirkelige Norge i 1995 så var det en følelse av at selv med religionsfrihet – noe vi også hadde i 1995, selv om denne i ettertid er blitt ytterligere styrket52Se https://snl.no/religionsfrihet. – så var det egentlig ikke greit å ha et annet verdigrunnlag enn det kristne.

Men hvem er så blåmennene da?

Blåmenn nevnes også i Rolandskvadet, det gammelfranske heltdiktet fra 1100-tallet.

«Kong Karl, vår drott, den store styresmannen, bar hærskjold mot det fagre Spanialandet sju fulle år, og vann det heilt til havet. Med hardhug han mot heidne blåmenn bardest; kvar mur, kvar borg, kvar minste by var fallen, forutan Zaragoza høgt på kampen. Der råder kong Marsile, heidningbranden som ofrar til Apollon og Muhammed. Men alt var fåfengt, både gand og galder.»

Rolandskvadet (1965), s. 17.

Kong Karl og Roland sloss mot saraseneserne i sarasanesernes land, det som på norrønt ble hetende Serkland etter klærne båret av folk i området. Denne betegnelsen dekker flere land, slik som landene ved Eufrat og Tigris, Mesopotamia og Nord-Afrika. Disse kalles hedninger fordi de er ikke-kristne, ikke fordi de tror på norrøne guder, men fordi de er muslimer.

Er det så muslimene som er blåmennene, de Storm skjems over og skjuler seg for oppi fjellet?

De som kjempet mot blåmennene under korstogene på 1000-tallet til 1200-tallet var jo kristne, så konstruksjonen virker litt underlig. Hvorfor i det hele tatt blande inn blåmenn når det er de kristne som er fienden? Om det da ikke er alle religiøse som er fienden her?

Man kan tenke seg blåmenn som en betegnelse på inntrengere og bråkmakere generelt som plager og ødelegger det bestående, i denne sammenhengen den norrøne kulturen. Vi finner en slik sammenheng i eventyrene og folketroen.

Tusser, haugfolk nisser og andre tuftefolk – altså usynlige, sosiale naturvesen som holdt til der det var folk – finner vi mange beretninger om. Også det som kalles blåkall og blåmenn. Folkeminneforskeren Ørnulf Hodne nevner en innpåsliten blåkall som ville opp i senga til ei jente fra Frei på Nordmøre og som hun fysisk måtte dytte unna.53Hodne (1995), s. 29–30.

Hilde Løwe forteller om en mann fra Herøy i Møre og Romsdal som har fortalt hvordan man måtte beskytte seg mot «underjordiske blåmenn» som bare ville vondt for menneskene.54Løwe (2012), s. 86.

Blåmenn er altså små nisser som plager, roter til og ødelegger for menneskene.

Christian Poulsen har også et eventyr i sin bok Nye norske eventyr fra 1931 som heter «Blåmennene». Der hjelper blåmennene et forhekset troll og en prinsesse slik at begge slipper ut av fangenskap, samtidig som blåmennene blir kvitt noen plagsomme troll som bor innerst i hulen deres i fjellet.55Poulsen (1931), s. 43–48.

Så er spørsmålet om det er det disse blåmennene Storm mener når de i dette verset synger om blåmenn?

Ja, berg og gråstein det eter vi
Oppi fjellet oppi fjellet
Vi skjems av blåmenn, vi går i hi
Oppi fjellet oppi fjellet

Det er noe med dette med å spise berg og gråstein som er en litt underlig beskrivelse av gode (hedenske) nordmenn. Og når man i tillegg helt sist i låta får høre følgende, så lurer man litt på hvem som egentlig er protagonisten:

Og om du noen gang lukter kristenmanns blod, oppi fjellet. Ja, hent øksa og kutt dem ned!

Er det et troll som er protagonisten og fortellerstemmen i denne låten? Det er jo gjerne de som lukter kristenmannsblod. Og de eter vel berg og gråstein også? Og er i uvennskap kanskje med tuftefolk (og dermed blåmenn)?

Dette perspektivet vil kanskje også forklare hvorfor et skogtroll plutselig dukker opp i teksten i det siste egentlige verset. Leser vi hele teksten sett fra perspektivet til et norsk troll og dets kumpaner, så kunne det hele gitt mening, i all fall fra vers tre og utover, men det virker usannsynlig at et troll har gitt seg i vei opp til fjellet fra folksomme gårder. Vi må altså forkaste denne tolkningen.

Ser vi bort fra henvisningen til blåmennene i vers fem så er det tydelig at dette er en ganske enkel tekst om kjærlighet til det norske landet, en nasjonalromantisk hyllest som fremhever fjellet og skogene, og som ønsker å skjerme Norge fra inntrengere. Det er Norge som er definert som oppi fjellet, og inntrengerne er de kristne. Denne tolkningen forsterkes fra vers seks.

6. vers

Og friske elva den er for oss
Hvis du vil ha den så må du slåss
Oppi fjellet oppi fjellet
Oppi fjellet oppi fjellet

I vers seks er det tydelig at protagonisten og vedkommendes kumpaner kjenner et eierskap til den norske naturen, og ikke vil dele den med de som ikke kan ta vare på den.

7. vers

En grusom død venter hver en mann
Oppi fjellet oppi fjellet
Som ikke hyller vårt faderland
Oppi fjellet oppi fjellet

I vers sju stadfestes det at den som ikke anerkjenner verdien til våre forfedres land venter en grusom død. Forfedrene det er snakk om her er nok de norrøne.

8. vers

Ja vi er norske og stolte av det
De kristne kjøtere vil jo ikke se
Oppi fjellet oppi fjellet

I vers åtte poengteres det at de kristne ikke anerkjenner Norge slik protagonisten og vedkommendes kumpaner gjør det, og at de ikke hører hjemme i fjellheimen, dvs. Norge.

9. vers

Nå har vi sagt det vi ville si
Oppi fjellet oppi fjellet
For norske brødre som alt vil gi
Oppi fjellet oppi fjellet

I vers ni avsløres det et brorskap mellom protagonisten og vedkommendes kumpaner. Det kan synes som om vedkommende er en han. Mor Norge (vers 4) har gjennom versene blitt til faderland (vers 7), og det er broderskapet som vil gi alt for Norge (vers 9).

10. vers

Skogtroll varsler en grusom død
Der Fenrisulven hørte samme glød
Oppi fjellet oppi fjellet
Oppi fjellet oppi fjellet

Så dukker skogtroll og Fenrisulven opp i vers 10 som er det siste egentlige verset. Resten er rop. Skogtrollet varsler om en grusom død står det, og Fenrisulven hørte samme glød. Hva betyr det? Her tenker jeg at skogtrollet vitner om hvor sterkt folketroen står i kampen mot kristendommen. Trollets tilstedeværelse i skogen er et bevis på noe opprinnelig som må hentes tilbake igjen. Og Fenrisulven likeså som en representant for det norrøne. Gylve Fenris Nagell har tatt mellomnavnet og artistnavnet sitt «Fenriz» fra denne mytologiske ulven.

Den uhyrlige Fenrisulven er sønn av jotnen Loke og jotunkvinnen Angerboda, bror til Midgardsormen og Hel, og halvbror til Sleipner. Den truer æsene, altså gudene, og de lenker han derfor fast. Når ragnarok kommer, altså verdens undergang, bryter Fenrisulven seg løs fra lenkene sine og dreper Odin før han blir drept av Odins sønn Vidar.56Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/Fenrisulven.

Fenrisulven varsler i så måte i teksten til «Oppi fjellet» om en ny ragnarok, den kristne verdens undergang, og gjenfødelsen av den nye verden etter norrønt mønster.

Men vi må dvele litt ved skogtrollet. Theodor Kittelsen har et skriftstykke som heter «Skogtrollet». Det begynner slik:

«Skogen, det ensformige ville i skogen, har satt sitt stempel på oss, vi blev et stykke av samme natur. Vi elsker den, som den er – sterk og tungsindig.

De susende graner og furuer har vi stirret op i som barn. Vi har fulgt de mektige stammer med øine og med sjel, har klatret om mellem de sterke vredne armer og havnet i de høieste topper,  – i de svingende susende topper, der oppe i det deilige blå.

Når solen gikk ned, bredte ensomheten og stillheten sig over de lange moer, tyst og tett. Det var som om de ikke våget å dra ånde, som om skogen lå i stille taus forventning. Da hamret det i vårt hjerte. Vi vilde ha mere – vi tigget og bad om eventyr, sterke ville eventyr, for oss fattige barn. Og skogen ga oss eventyret»

Kittelsen (1945).

I dette tekstutdraget fra Kittelsen ligger kimen til ikke bare svartmetallens identifikasjon og hjemfølelse med skogen, men også den higen etter eventyr som svartmetallen søker. Det er ikke vanskelig å lese den norske 80-talls-ungdommens mette kjedsomhet, kulturfattige og nagende forstadslede inn i Kittelsens setning om at «vi tigget og bad om eventyr, sterke ville eventyr, for oss fattige barn».

Kittelsens setning om at «Når solen gikk ned, bredte ensomheten og stillheten sig over de lange moer, tyst og tett» peker henimot den norske dikteren Hans Børlis dikt «Over de syngende øde moer» fra diktsamlingen Isfuglen (1970). Dette diktet utgjør en del av teksten til Isengards komposisjon «Over de syngende øde moer» fra utgivelsen Høstmørke (1995). Isengard er som tidligere nevnt Gylve Fenris Nagells soloprosjekt.

«Over de syngende øde moer
Stien –

Stor
må ensomheten bli
og stille som himmelrendene
før alle nølende føtter i skogen
slår inn på samme tråkk
og skaper en sti
over de syngende øde moer»57Børli (1970).

Jeg skriver om koblingen mellom Børli og Isengard i en annen artikkel som snart kommer ut.

Både Nagell og Wongraven må ha vært kjent med Kittelsens skriftstykke om skogtrollet. De er i alle fall godt kjent med Kittelsen. Det kan vi tydelig se f.eks. i Darkthrones låt «Inn i de dype skogers favn» fra Under a Funeral Moon (Darkthrone, 1993), hvor svartedauen herjer i tråd med hvordan Kittelsen tegnet og beskrev den.

Sigurd «Satyr» Wongraven uttrykker i et avisintervju med Arbeiderbladet den 26. mars 1994 sin fascinasjon for Kittelsen.

– Nøkken og troll er utrolig fascinerende. Jeg tror på troll og nøkker. De eksisterer kanskje ikke nå, men jeg er overbevist om at de har eksistert. Kittelsen må ha sett troll og nøkker før han laget sine tegninger, sier Satyr som oppgir nettopp Theodor Kittelsen som en av sine store inspirasjonskilder.

Sigurd «Satyr» Wongraven i Svingen (1994), s. 29.

Med kristendommen forsvant trollene og nøkken mer eller mindre.

Siste del

Hey!
Hey!
Hey!

Kan dere se han?
Kan dere se han?
Se den kristne kjøteren!

Deng ham opp!
Deng ham opp!»

Og om du noen gang lukter kristenmanns blod, oppi fjellet. Ja, hent øksa og kutt dem ned!
Satyricon, Nemesis Divina (1996). Foto: Discogs.

Siste delen av Storms «Oppi fjellet» er tilrop fra en mob bestående av protagonisten og hans kumpaner som ser en kristen og vil jule ham opp. Og ja, verset oppmuntrer til vold, og til det endelikt som den kristne skal lide i gjenfødelsen av den nye verden, en verden full av troll og eventyr.

Den samme tematikken er å finne i Satyricons «Mother North» på Nemesis Divina (Satyricon, 1996). Låten er, som platetittelen også indikerer, om tapet av den norrøne kulturen og aksepten for kristendommen, noe som har ødelagt en storslått norrøn kultur.

Langt borti lia

Den sjuende låten på Storms Nordavind er den nest lengste med en lengde på 7:15 minutter. Samtidig har den den korteste teksten. Det er Kari Rueslåtten som har hovedvokal her, mens Nagell og Wongraven korer. Musikken er referert til som «Ny Trad. / S. Wongraven», noe som jeg tidligere har ment at det er en tradisjonsvise av nyere dato med en kjent komponist eller tekstforfatter. I dette tilfellet synes det heller ikke slik.

Tittelen «Langt borti lia» som Storm har døpt sin versjon av denne visa er ikke den originale tittelen, det er «Såg du noko». «Såg du noko» er en norske folkesvise som kommer i litt ulike tekstlige nyanser, men felles for disse er at de begynner med setningen «Såg du noko te kjerringa mi / langt borti lia i lia». I den versjonen Storm har brukt fortsetter teksten med «Svart hatt, raud stakk, og lita, gammal og låghalt», men det finnes alternative avslutninger, slik som «Stutt stakk, svart hatt og noko lite låghalt».

«Langt borti lia»
Storm

Såg du noko te kjerringa mi
langt borti lia i lia

Svart hatt, raud stakk, og lita, gammal og låghalt.

Vegen går heimat
Natta ho er lång
Dyr58Det er uklart om det er «dyr» som er teksten her. kviskrar i mørkret
Eg høyrer ein song

Vegen går heimat
Og natta ho er lång
«Såg du noko»
Folkevise

Såg du noko te kjerringa mi
langt borti lia i lia

Svart hatt, raud stakk, og lita, gammal og låghalt.

Fortsettelsen er ikke fra originalteksten og må være føyd til av Storm. Den er i alle fall ikke å finne publisert noe annet sted.59Generelle søk på Internett er kun én av metodene jeg benytter meg av. Et annet viktig sted å søke er i Nasjonalbibliotekets samlinger. Selv med en rekke søk på ulike fraser og setninger med ulik skriveform har det ikke lykkes meg å finne den resterende teksten noe sted. I tredje linje av den tilføyde teksten høres det ut som Rueslåtten synger «Dyr kviskrar i mørkret». Det er uklart om hun faktisk synger «dyr» eller noe annet som ligner lydmessig. Det virker litt pussig at det skal være dyr som hvisker i mørkret, i alla fall når protagonisten hører en sang. Det har ikke lykkes meg å lytte meg frem til hva hun synger.

Musikalsk er det en interessant låt, men tekstmessig faller den noe gjennom. Sammenhengen mellom originalteksten og den tilføyde teksten virker vaklende. Og beveggrunnen for å ta med låten i det hele tatt, i alle fall med den originale teksten virker noe snodig. Teksten synes ikke å underbygge noen av de klassiske svartmetall-temaene.

Likevel kan vi finne noen spor som setter oss i riktig retning. Hvilken vei hjemover er det snakk om her? Og hvilken natt snakker vi om?

Like etter at svartedauden hadde herjet seg ferdig første gangen i Norge i 1350, politiske tumulter hadde ført Norge inn i interne uroligheter, og det var en felles arving til de tre kongerikene Norge, Sverige og Danmark tilbake etter utallige aliansegiftemål, så gikk Norge i union med Danmark (og i begynnelsen også Sverige) i 1380, en union som i ulike konstellasjoner varte helt frem til frigjøringen fra Danmark og unionen med Sverige i 1814. 

Henrik Ibsen (1828–1906). Foto: Wikipedia.60Av Daniel Georg Nyblin (1826–1910) – Cropped versions of File:Portrett av Henrik Ibsen, 1863-64.jpg, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=92275309

Henrik Ibsen kalte denne perioden – dog ironisk – for «400-årsnatten» i stykket Peer Gynt, skrevet i 1867 – et stykke som er basert på en rekke folkefortellinger om jegeren Per Gynt, som også figurerte i Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn.61Ibsen (1867/1906) og Asbjørnsen (1845). Uttrykket fikk stor utbredelse og fremstår fortsatt i dag som den folkelige sannheten om dansketiden. Sannheten er at Norge opplevde en blomstringstid i denne perioden med både befolkningsvekst og økonomisk vekst, men dette ble ofret for den symbolske effekten i gjenetableringen av Norge frem mot og etter 1814.

Selv om kristningen av Norge var fullført på midten av 1000-tallet, så er det lett å tenke seg at perioden i union med Danmark, kristendommen og svartedauden sammenfaller i tid, og sammen danner en lang natt i kulturhistorien etter at de gloriøse vikingene forsvant ut av tiden. Det er denne natten jeg mener det er mulig at Storm skildrer i «Langt borti lia», altså de undertrykkende og frihetsberøvende kreftene i unioner, kristendom og svartedauden. Og det som ligger langt borti lia er selvsagt Norge.

La oss returnere til det musikalske. Etter at jeg første gangen publiserte denne artikkelen er det blitt påpekt av kyndige lesere at koblingen til folkemusikkgruppa Folque, og særlig deres debutalbum Folque (1974), er sterkere enn jeg først antok, også ut over det rent konseptuelle. Ikke bare er Storm dypt inspirert av Folque, de har sannelig også plukket med seg noen av melodilinjene fra utgivelsen. Dette er særlig tydelig på «Langt borti lia».

Fra 00:41 på «Langt borti lia» har Storm brukt melodien til låten «Reven og bjørnen» fra Folque. Fra 04:44 bruker de melodien fra «Heimat låta», samtidig som andre del av teksten blir sunget, altså fra «Vegen går heimat», noe som nettopp indikerer dette musikalske lånet.

Det er godt mulig det finnes flere slike lån, ikke bare på «Langt borti lia» som består av en rekke ulike musikalske deler, men også på de andre låtene på Nordavind som ikke har et kjent opphav, dvs. «Lokk», «Noregsgard» og «Utferd». Jeg har forsøkt å finne andre lån med mitt begrensede gehør uten hell, men jeg tar gjerne i mot tips.

Jeg tok en telefon til tidligere NRK-kollega Jørn Jensen som spilte gitar og sang på Folque for å høre hvilke tanker han hadde om disse musikalske lånene. Han kunne bekrefte at både «Heimat låta» og «Reven og bjørnen» er brukt som deler av Storms «Langt borti lia». Så sang han hele «Reven og bjørnen» for meg på telefonen slik at jeg fikk en eksklusiv konsert der og da, noe som var meget hyggelig. Han kunne si lite om opphavet til låtene, men han mente at andre fra Folque kunne bringe mer lys over det hvis jeg spurte.

Jørn kunne ellers fortelle at han var kjent med at Folque er i hjertet til mange metallfolk. Han opplevde det særlig tydelig på en reunionkonsert med Folque i 2014 på John Dee i Oslo. Da var det mange metallfolk der med langt hår som både stakk seg visuelt ut i mengden, men som også kunne tekstene til alle låtene og sang med.

Lokk

Åttende låt «Lokk» er den aller korteste på Nordavind med sine 53 sekunder. Her gjør Kari Rueslåtten både musikken og det vokale arbeidet. Teksten vet vi ikke hvem som har skrevet, annet enn at det må være Storms egenproduserte tekst. Jeg kan ikke finne igjen verken tekstbrokker eller noe annet publisert noe sted fra denne teksten. Men det er selvsagt godt mulig den har en annen tekstforfatter.

«Lokk»
Storm

Eg veit eit sted oppe i mellan åsen
Kor måsen er mjuk og trea kaster skugge
Eg veit ein gut, den stautaste tå alle
Auge ljose i mørket, "Vil du staden sjå?"

Eg ventar til dagen er omme før eg til staden fer
Set meg ned på hella, tru om han kjem?
Eg vert så varm, kjenner kor hjartet banker
Kom, kom hit hjå meg, ta meg i di favn.

Igjen er det en litt atypisk tekst som det er vanskelig å finne noe svartmetall-ideologisk i. Det kan være feiringen av et «sted» man er glad i og som man vil dele med noen. Og denne tilknytningen til steder, særlig knyttet til skogen, er noe svartmetallen stadig peker henimot. Likevel, det er et annet begjær som er hovedtemaet i teksten.

Protagonisten, ei jente, vet om et sted oppe i åsen hvor mosen er myk og trærne lager skygge. Hun forteller om stedet til en gutt hun har et godt øye til og spør lokkende om han vil se stedet. Neste dag går hun opp til stedet for å vente på han. Hun er seksuelt opphisset og lokker gutten til seg slik at hun kan ligge i hans favn.

Svartmetallens refortryllende ambisjoner kan lede oss til å se på dette pastorale bildet som noe mer enn to kjærester som sniker seg vekk i hemmelighet. Kanskje er det huldra som lokker gutten til seg med sitt farlige begjær, og gir ham dermed skogens mystikk tilbake? Det er denne romantiske forestillingen om verden, denne eventyrverden, som gutten lokkes til å ta tilbake ved å legge denne hulderjenta i favnen.

Den lokkende tonen – meget godt formidlet av Kari Rueslåttens fantastiske stemme – har nok gitt opphavet til tittelen på låten, nemlig «Lokk». Den har ellers lite til felles med den tradisjonelle lokken som var myntet på husdyr, se kommentarene til «Nagellstev» over.

Noregsgard

Darkthrone, Panzerfaust (1995). Foto: Discogs.

I den niende og siste egentlige låten før utro-låten «Utferd» stifter vi igjen bekjentskap med blåmennene. «Noregsgard» er den lengste låten på Nordavind med sine 8:13 minutter. Både Nagell og Wongraven står oppført som ansvarlige for melodien, så i dette tilfellet har de ikke brukt noen tradisjonsmelodi. Faktisk er det samme melodi som er brukt på Darkthrones låt «Quintessence» fra Panzerfaust (1995). Panzerfaust ble innspilt i februar og april 1994 i Necrohell Studios, men ble ikke sluppet før 6. juni 1995. Som vi husker ble Nordavind spilt inn i november 1994, altså et halvt år etter at Panzerfaust ble spilt inn. Det er derfor ingen tvil om at Nagell har tatt med seg melodien og riffet over fra Darkthrone til Storm.

Noen hevder til og med at «Quintessence»-riffet også er base for melodien til a cappella-låten «Nagelstev».

Alle tre i bandet, Nagell, Wongraven og Rueslåtten er oppført med vokale bidrag på denne låten, men Nagell har hovedstemmen. Tekstlig synes det også som om det hele er egenkomponert.

Ordet «Noregsgard» er meget lite brukt. Så og si alle treff på Internett peker oss til Storms låt. Ordet er å finne publisert tekstlig to andre steder ifølge Nasjonalbibliotekets samling. Den ene gangen som en del av lærer Tomas Hæreids prolog til Indre Sogns krins av Norges bondelags årsmøte i Årdal 15. april 1939, gjengitt i Sogns Avis, tirsdag 2. mai 1939.62Referatet er forfattet av E. H., s. 2. https://www.nb.no/items/514dc27e9822c46e00aebf96e0755154. Den andre gangen i diktet «Triklangen» som er å finne i Hallvard Tveitens diktsyklus Fjellharpa fra 1952.63Tveiten (1952), s. 76.

Søk i Tveitens Fjellharpa etter signalord som «dugal», «staut», «traurig» og «norsønn» gir kun ett treff i diktsamlinga på «staut», uten at sammenhengen avslører at ordet er plukket opp akkurat her og lagt inn i teksten til Storms «Noregsgard».

Særlig ordet «staut» skal vi dvele litt ved. Det nevnes to ganger i heftet til Nordavind: «staute hjemland» og «staute vokalmessige uttrykksform». Ordet nevnes også en gang i låten «Lokk»: «stautaste tå alle», og altså én gang i «Noregsgard»: «staut hans gange var».

Vi finner uttrykket brukt i norrøne skaldekvad som i Tormod Kolbrunarskalds Stiklestad-kvad – Tormod som forøvrig døde i slaget på Stiklestad i 103064Tveiten (1943), s. 134–135. – og i Glyms-dråpa av Torbjørn Hornklove fra rundt år 900.65Tveiten (1943), s. 23–24. Og igjen er det Hallvard Tveiten som står bak, denne gangen ikke som dikter, men oversetter. Hele fire ganger finner vi «staut» eller «staute» nevnt i ulike kvad.

Hamsun bruker det hele 14 ganger i romanen «Men livet lever».

«Staut» kommer fra nederlands «stout» som betyr stolt. På norsk er det kommet til å bety kraftig og høyreist av skikkelse, og med konnotasjonen «stolt» som vedheng. 

Arne Garborg bruker uttrykket tre ganger i diktsyklusen Haugtussa. Her snakket han også om blåmenn. I diktet «I Blåhaug» forviller Veslemøy seg bort på ville heia i tåke og uvær.

Upp or dei djupe hyljar
stig som glidande skuggar
nøkken blå på sin halve hest
og vasstroll med våte luggar.
Dei okar seg fram som dei orkar best.66Garborg (1895/1993), s. 127.

Brått står hun inne på tunet til noe som ser ut som et slott av en kongsgård.

Veslemøy ser den haugkallen blå
konge staut i svalgangen stå.67Garborg (1895/1993), s. 129.

Huldrefolket varter henne opp, og lover at hun skal glemme kjærlighetssorgen. Men så våkner Veslemøy til og river seg ut av sin bergtakning. Hun vil ikke miste evnen til å føle sterkt.

Ingin annan gær meg i famn;
no riv eg meg laus i Jesu namn.
– Alt er burte. I skodda sansar
ho liksom ein skimt av kvervande svansar.68Garborg (1895/1993), s. 130.

Det blå haugfolket lokker Veslemøy til seg når hun er som svakest. Det samme kan ikke sies om den dugale karen som er protagonisten i Storms «Noregsgard». Han er staut og bærer gråstein oppover åsen mot utsiktspunktet han søker. På veien kløyver han inntrengernes blånende skaller og vinner tilbake sitt kjære Norge med kamp.

Snarere enn haugfolk og nord-afrikanere er det mulig at de blånende skallene tilhører skottetoget denne gangen. Som vi ser av kartet under, og av maleriet «Slaget ved Kringen» (1897) av Georg Nielsen Strømdal, så ligger Kringen ca. 150 høydemeter ovenfor Lågen som renner gjennom Gudbrandsdalen. På kartet ser vi også Pillarguritoppen i vest, på andre siden av dalen. Her må det ha vært et fint utsyn rett mot skottehæren som beveget seg oppover lia frem mot de 400 nordmennene som lå i bakhold ved Kringen. Pillarguri selv ville også være vanskelig å få øye på og trygg for skottenes vrede.

Kringen er merket av på kartet, sør for Otta, øst for Lågen. Pillarguritoppen ligger rett vest for Kringen, på vestsiden av Lågen, der det står Knollane.

Teksten til «Noregsgard» – noe som er tilfelle med alle låtene på Nordavind – er feil gjengitt i ulike tekst-kilder på nett, og på flere springende punkter. 

Femte verset er ofte gjengitt feil, eller aller helst er linje to utelatt:

Der blant Norges skog og mark
Var fienden grell og fæl
Hans grimme sinn skulle vise dem
At norsønn han har nok at tæl

Det samme gjelder det sjuende og siste verset. Andre linje er flere steder gjengitt som: «Norsonn tapte noregsgard for ein haer» eller «Norsonn tapte noregsgard for ein han sigers hær» hvor ingen av alternativene gir mening. Jeg har forsøkt å strippe vekk musikken, jeg har forsøkt å lytte til teksten gjentatte ganger, men det synes ikke mulig å finne ut hva som egentlig sies i den linjen. Derfor står det «[…]».

Norsønn tapte Noregsgard
For ein [...] hær
Stolt han var da han kom igjen
For å kløyve dem med sitt sverd

På én måte synes dette som et springende punkt. Hva slags hær er det snakk om? Er det Sinclairs hær, skottetoget? Det sies neppe rett ut. Uansett er jo dette en simile på svartmetallens kamp mot det kristne falske lyset.

Etter at denne artikkelen ble publisert kom så svaret i form av en kommentar fra Jonatan Håbu hvor han mener at det ordet jeg ikke klarer å finne ut av er «landssvikers». Det mener jeg er helt riktig! Håbu poengterer også, igjen korrekt, at siden «Noregsgard» skal være skrevet på nynorsk, så burde det vært sunget «landssvikars», noe det altså ikke gjør. Nå skal det sies, og det gjør Håbu også et poeng av, at nynorsken på langt nær er etter nynorskboka verken på «Noregsgard» eller på de andre låtene på Nordavind.

Der jeg ikke er enig med Håbu er der hvor han påstår at det i første vers, tredje linje ikke skal være «Opp gjennom åsen gråstein han bar», men snarere «Opp gjennom åsen gråstein og bark». Jeg mener det er tydelig at det synges «gråstein han bar», og selv om det kan synes merkelig å bære gråstein på tur – denne dugale karen har jo akkurat reist fra garden sin hvor han sikkert var vant til å bære gråstein ut av åkrene sine – så synes det ikke å gi noen mening at det står «Opp gjennom åsen gråstein og bark». Her tror jeg heller vi skal se på hensikten med denne gråsteinen han bærer. Han skal jo nå sitt mål på høyden, nemlig å nedkjempe denne landssvikerens hær med alle midler, og stein er et mye brukt våpen.

Dermed kan jeg altså med hjelp fra Jonatan Håbu endelig få presentere den komplette teksten til «Noregsgard».

«Noregsgard»
Storm

Ein dugal kar fra garden dro
Han fulgte furuas sus
Opp gjennom åsen gråstein han bar
Staut hans gange var

Svøpt i morgengry
Under ein helnorsk himmel
Hans føtter traurig vandres hen
Mot sitt mål opp på høyden

Ein værbitt hand griper sverdet fatt
Og kløyver den blånende skalle
Hans kjeft den vrir seg i ulmende hat
Ufrender kommer at falle

Så stod han der på utkikkstopp
Hans øyne ei fekk kvile
For han søkte reint eit syn
Men det ble ein grusom pine

Der blant Norges skog og mark
Var fienden grell og fæl
Hans grimme sinn skulle vise dem
At norsønn han har nok at tæl

Ein værbitt hand griper sverdet fatt
Og kløyver den blånende skalle
Hans kjeft den vrir seg i ulmende hat
Ufrender kommer at falle

Norsønn tapte Noregsgard
For ein landssvikers hær
Stolt han var da han kom igjen
For å kløyve dem med sitt sverd

Hvem er det så som er landssvikeren i denne teksten, som med sin hær vinner noregsgard? Det er selvsagt de kristne sagakongene som brakte kristendommen til Norge, eller Noregsgard som Norge kalles i låten. Det er dermed også klart at det er kristendommens blånende skaller som kløyves av Norsønns sverd.

Utferd

Som «Innferd» åpner Storms Nordavind, så lukker den tiende låten «Utferd» albumet. Låten er på 1:58 minutter, den er instrumental med en fingerspilt kassegitar – med nylonstrenger og spilt inn med ekstern mikrofon(?) – på et mykt teppe av lange synthesizertoner. Det er Wongraven som står for justeringen av en gammel melodi merket med «Ny Trad.», og det er han som står for instrumenteringen.

Men hvilken tradisjonslåt er «Utferd» bygget på?

Det finnes det ikke noe svar på på Internett, eller jeg har i alle fall ikke funnet svaret.

Musikkgjenkjenningsappen Shazam gir bare det åpenbare svaret, nemlig «Utferd» av Storm.

Jeg sendte derfor låten til NRK-kollega, folkemusikkhøvding og multiinstrumentalist Leiv Solberg. Leiv har ledet folkemusikkprogrammet Folkemusikktimen69Ifølge Wikipedia er Folkemusikketimen (som startet som Folkemusikkhalvtimen) en av verdens eldste faste programposter og har gått nesten uavbrutt på radio siden 1931. Leiv Solberg er den femte programlederen i programmets historie. i NRK P2 siden 1988, har et hovedfag i musikk, og var med å starte folkemusikkutdanningen ved Universitetet i Sørøst Norge i 1987.70Leiv Solberg fikk i 2021 Kongens fortjenestemedalje. Markeringen gjorde han blant andre med NRK-kollega Jørn Erik Jensen, som i sin tid spilte gitar i Folque, og var med på utgivelsen av debuten Folque (1974). Se https://www.folkemusikk.no/leiv-solberg-kongens-fortenstmedalje/.

Leiv skriver til meg i en e-post:

«Dette er vanskelig å ta i farten, men jeg synes det høres som 2. vending i en visetone, med en avslutningsvending. Regner med at det er den rolige tretaktslåta med gitarmelodi oppå synthen du tenker på. Klar kontrast til det foran altså, nesten som å komme ut fra et heftig festlokale med høy PA, og tusle hjem litt tom. Akkurat den nummenhetsfølelsen blir jo forsterka ved at dette småromantiske temaet gjentas og gjentas uten at du får høre hovedtemaet, altså førstevendinga. Ør i hue altså.  Men akkurat hvor dette temaet kommer fra, ringer det ikke noen bjeller på så langt. Jeg kan lufte det med folk her og der.»

E-post fra Leiv Solberg, 31.01.2022.

Sånn står altså denne saken nå, så får vi se.

Når lyden fra «Utferd» toner ut så er vi egentlig ferdig med Nordavind, og dermed også Storm, for Nordavind var den eneste utgivelsen de gav ut. Eller ikke helt. For det finnes en låt til som er utgitt under navnet Storm. Derfor tar jeg også med historien om denne.

Oppunder skrent og villmark

Den 13. desember 1996, halvannet år etter at Storm kom ut med Nordavind, kom dobbelutgivelsen Crusade from the North ut på Wongravens plateselskap Moonfog. Det er en samleutgivelse med bandene Satyricon, Darkthrone, Storm, Wongraven, Isengard og Neptune Towers representert. Som vi husker fra tidligere er Satyricon og Wongraven Sigurd «Satyr» Wongravens band, sammen med Storm som han deler med Gylve Fenris Nagell. Nagell på sin side er representert med fire band. Først og fremst med Darkthrone og Storm, men også soloprosjektene Isengard og Neptune Towers. Vi husker Neptune Towers nevnt tidligere i artikkelen som et mørk ambient-prosjekt, og Isengard som et folk metall-prosjekt.

Crusade from the North (1996). Foto: Discogs.
Nordic Vision, 1995(3).

I intervjuet med Wongraven i den norske fanzinen Nordic Vision fra våren 1995, så sier han følgende helt sist i intervjuet på spørsmål om Storm kommer til å spille konserter:

«– I don’t think you will see us live. We have received offers but it is not possible to play live since we handle so many instruments at the same time in the studio. Just listen to Nordavind and the upcoming EP instead.»

Sigurd «Satyr» Wongraven, Nordic Vision, 1995(3).

Den EP-en Wongraven nevner her kom aldri. Men det ble sluppet én Storm-låt til, og den kom altså på Crusade from the North i desember 1996. Og den låten heter «Oppunder skrent og villmark». Enten ble den skrevet til Nordavind og ikke tatt med på den utgivelsen, eller så ble den spilt inn til den omtalte EP-en. I og med at Rueslåtten synger på «Oppunder skrent og villmark» og røk uklar med Nagell og Wongraven allerede før utgivelsen av Nordavind, så er det kanskje mest plausibelt å tenke seg at denne låten ble spilt inn til Nordavind. Men det kan allerede under innspillingen av Nordavind vært snakk om å lage en oppfølger-EP, det vet vi ikke.

Crusade from the North (1996). Foto: Discogs.

Crusade from the North (1996)

#BandLåtUtgivelseInformasjonLengde
Disc 1
Side A
1.Darkthrone«Ravnajuv»Total Death (1996)«Taken from Total Death. Differently mastered version exclusively for this compilation»04:21
2.Storm«Oppi fjellet»Nordavind (1995)«Taken from Nordavind» 04:02
3.Storm«Oppunder skrent og villmark»Previously unreleased«Previously unreleased» 05:58
4.Satyricon«Taakeslottet»Dark Medieval Times (1993)«Taken from Dark Medieval Times»05:47
Side B
5.Neptune Towers«To Cold Void Desolation»Transmissions from Empire Algol (1995)«Excerpt from Transmissions from Empire Algol» 05:41
6.Darkthrone«The Hordes of Nebulah»Panzerfaust (1995)«Taken from Panzerfaust» 05:34
7.Satyricon«Born for Burning»Bathory cover, The Return…… (1985)«Music & lyrics Quorthon for Bathory/Black Mark. Previously unreleased.» 05:20
8.Wongraven«Tiden er en stenlagt grav»Fjelltronen (1995)«Excerpt from Fjelltronen»08:07
44:50
Disc 2
Side A
1.Satyricon«The Night of the Triumphator»The Forest is my Throne / Yggdrasill (1995)«Only available on The Forest Is My Throne, Digipak CD)»05:16
2.Isengard«Neslepaks»Høstmørke (1995)«Taken from Høstmørke» 05:32
3.Storm«Noregsgard»Nordavind (1995)«Previously unreleased remix» 06:11
4.Satyricon«Dominions of Satyricon»The Shadowthrone (1994)«Taken from The Shadowthrone» 09:27
Side B
5.Darkthrone«Green Cave Float»Goatlord (1996)«Taken from the yet to be released Goatlord»04:06
6.Neptune Towers«Caravans to Empire Algol»Caravans to Empire Algol (1994)«Excerpt from Caravans to Empire Algol» 06:31
7.Storm«Mellom bakkar og berg»Nordavind (1995)«Recording from the first Storm rehearsal ever, previously unreleased» 03:05
8.Satyricon«Skyggedans»Dark Medieval Times (1993)«Different mix, previously unreleased» 03:54
44:02

Crusade from the North prydes av nok en illustrasjon fra Snorres kongesagaer, på samme måte som på Nordavind, men denne gangen er den plassert på forsiden og ikke nest bakerst i heftet. Illustrasjonen er hentet fra Olav Tryggvasons saga, er tegnet av Erik Werenskiold og har bildeteksten «Seierherrenes skip vender hjem etter slaget ved Svolder». Slaget ved Svolder var et sjøslag som ble utkjempet vest i Østersjøen i september i år 999 eller 1000. 

Sturlason (1220/1980), s. 208–209.

Olav Tryggvason var den første av de to store norske misjonskongene. Hans etterfølger var Olav II Haraldsson, Olav den hellige. I slaget ved Svolder dør kong Olav Tryggvason, noe som satte videreutviklingen av den kristne nasjonen Norge tilbake.71Kunstneren Erik Werenskiold lot kong Olav få portrettlikhet med Fridtjof Nansen i sine illustrasjoner, noe som vel gir et bilde på viktigheten av denne kongen for Norges statsdannelse og identitet. Her er hva Wikipedia sier om slaget: 

«Kong Olav Tryggvason av Norge seilte hjem etter en ekspedisjon til Vendland (Pommern). Han ble overfalt av en allianse mellom Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag. Kong Olav hadde kun 11 skip i slaget mot en overvekt av bortimot 70. Hans skip ble ryddet ett etter ett, og det siste var det berømte «Ormen Lange» som Eirik jarl erobret da Olav i desperasjon kastet seg selv på sjøen. Etter slaget ble Norge delt mellom seierherrene, og samlet igjen ved at det ble styrt av ladejarlene som len gitt tilbake av hhv. danekongen Svein Tjugeskjegg og Olof Skötkonung av Svearike; Danekongen beholdt den direkte kontrollen i Viken, det vil si områdene rundt Oslofjorden, Sverige ved Svein Ladejarl fikk Møre, Ranrike og norske besittelser øst for Trøndelag, mens Eirik jarl styrte Vestlandet, Trøndelag og Hålogaland mer eller mindre selvstendig.»

Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Svolder.

Det var altså Eirik Håkonsson, ladejarlen fra Trøndelag, som var en av seierherrene etter slaget ved Svolder. Det er åpenbart at seieren over den kristne misjonskongen Olav Tryggvason er en viktig drivkraft for Nagell og Wongravens bruk av seierherrenes skip som illustrasjon på utgivelsen Crusade from the North. Men trolig var ikke kampen mot kongen en kamp om kristendommen. Ifølge Snorre Sturlasson var Eirik Håkonsson mer av en realpolitiker enn en dogmatiker, og hadde et pragmatisk syn på religion. Men uansett gir seierherrenes skip som vender hjem etter slaget ved Svolder, hvor den kristne misjonskongen Olav Tryggvason tapte mot overmakten, et fint bilde på svartmetallens misjon og drøm om fremtiden.

Edvard Grieg (1843–1907). Foto: Wikipedia.

Men la oss returnere til låten «Oppunder Skrent og Villmark».72Låten kan lyttes til her: https://youtu.be/g8VG1M2Wsj0. Låten er 5:58 lang, den har bass, trommer, gitar og vokal. Hovedtyngden av vokaloppgavene er på Kari Rueslåtten, men både Nagell og Wongraven bidrar på koring. De siste linjene synges av Nagell. Faktisk er koringen på «Oppunder Skrent og Villmark» mer avansert enn på Nordavind, og låter bra. Musikken er hentet fra Edvard Griegs «Solveigs sang», som er en del av Griegs scenemusikk til oppføringen av Henrik Ibsens stykke Peer Gynt. Musikken ble komponert i 1874–1875.73Se https://snl.no/Solveigs_sang.

Teksten til «Oppunder Skrent og Villmark» er altså hentet fra Ibsens Peer Gynt. Der står det:

(Sommerdag. Høyt oppe mot nord. En hytte i storskogen. Åpen dør med en stor trelås. Rensdyrhorn over døren. En flokk geiter ved husveggen.)
(En middelaldrende kvinne, lys og smukk, sitter og spinner utenfor i solskinnet.)
Kvinnen (kaster et øye ned over veien og synger):

Kanskje vil der gå både vinter og vår,
og neste sommer med, og det hele år; —
men en gang vil du komme, det vet jeg visst;
og jeg skal nok vente, for det lovte jeg sist.
	(lokker på geitene, spinner og synger igjen.)
Gud styrke deg, hvor du i verden går!
Gud glede deg, hvis du for hans fotskammel står!
Her skal jeg vente til du kommer igen;
og venter du hist oppe, vi treffes der, min venn!

Men, det er bare deler av teksten på «Oppunder Skrent og Villmark» som er hentet fra Ibsen. Resten er skrevet av Storm.

«Oppunder Skrent Og Villmark»
Storm

Kanskje vil der gå både vinter og vår, både vinter og vår.
Og neste sommer med og det hele år, og det hele år.
Men en gang vil du komme det vet jeg visst, det vet jeg visst.
For her har du landet og den du har kjær, og den du har kjær

Kanskje vil der gå både vinter og vår, både vinter og vår
Før jeg igjen se det ganske land, det ganske land
Der forfedre kjempet for retten til liv, for retten til liv

Skal jeg atter se utover mektige fjell, og li og dal og skog og fjord

Her vil jeg bo, her skal jeg leve
Oppunder skrent og villmark

Her vil jeg bo, her skal jeg leve
Oppunder skrent og villmark

Her vil jeg bo, her skal jeg leve
Oppunder skrent og villmark

Her vil jeg bo, her skal jeg leve
Oppunder skrent og villmark

Jeg skal atter se utover mektige fjell, og li og dal og skog og fjord
Her i vårt rike stor og høy

"Ja, selv guder må dø, når alteret synker i støv og de som tror på dem er døde."
«Solveigs sang»
Henrik Ibsen / Edvard Grieg

Kanskje vil der gå både vinter og vår, både vinter og vår.
Og neste sommer med og det hele år, og det hele år
Men en gang vil du komme det vet jeg visst, det vet jeg visst, 
og jeg skal nok vente, for det lovte jeg sist, for det lovte jeg sist.

Gud styrke deg hvor du i verden går, i verden går!
Gud glede deg hvis du for hans fotskammel står, for hans fotskammel står!
Her skal jeg vente til du kommer igjen, du kommer igjen, og venter du hist oppe vi treffes der, min venn, vi treffes der, min venn!

Solveig er Peer Gynts trofaste kjærlighet som venter på ham gjennom et helt liv, og i «Solveigs sang» uttrykkes dette savnet og denne trofastheten, mens Peer samtidig er i Egypt.

Som flere ganger før er altså også denne gang Storm ganske så framfuse og med en stor dose selvtillit som utvider og forandrer en klassisk tekst til å støtte deres eget budskap. Det vitner om åpenbart liten respekt for autoriteter, samtidig som bruken av disse gamle tekstene knytter Storms og svartmetallens anliggende tett opptil det nasjonalromantiske prosjektet. Nå skal det sies at Ibsens forhold til nasjonalromantikken ikke er helt avklart, og debatteres fortløpende.

Det er da også et tydelig brudd mellom Ibsens tekst, og den delen som er lagt til av Storm. En ting er at det er kvalitetsforskjeller, men det er også et brudd i perspektiv. Ibsens «men en gang vil du komme det vet jeg visst» uttrykker Solveigs lengten etter Peer, og «du» i setningen refererer til ham. Storm fjerner så Ibsens påfølgende setning «og jeg skal nok vente, for det lovte jeg sist» og erstatter denne med setningen «For her har du landet og den du har kjær». Dermed pekes det langt utover Solveigs lengt, og ut mot landet. Det nasjonalromantiske perspektivet trekkes altså inn via én enkelt setning. Referansen til Peer som «du» i «her har du landet» og til Solveig i «den du har kjær», hvor liksom Solveig fortsatt henvender seg til Peer om at hun venter på han, er det siste vi hører om dette forholdet mellom Solveig og Peer i Storms versjon.

Resten av teksten er en lovprisning til landet, og Peer glemmes i den nasjonalromantiske fortapelsen. Vi forstår at ikke bare Peer, men også Solveig og hennes inderlige savn har forsvunnet fra denne versjonen, og at «du» i Ibsens «men en gang vil du komme det vet jeg visst» ikke refererer til Peer, men til det landet som var før kristningen. I dette lyset står setningen «For her har du landet og den du har kjær» som en underlig anomali mellom Ibsens og Storms perspektiver, en overgangssetning som kunne vært løst mer smidig. Aller helst burde den setningen vært kuttet vekk slik at «du» mer entydig kunne henvist til dette fordums forjettede land. Ellers kunne bisetningen «den du har kjær» vært skrevet som «det du har kjært», noe som ville gitt den rette referansen.

At det er det fordums norrøne Norge som det lengtes etter kommer tydelig frem i de neste av Storm tilføyde tre linjer:

Før jeg igjen se det ganske land, det ganske land
Der forfedre kjempet for retten til liv, for retten til liv
Skal jeg atter se ut over mektige fjell, og li og dal og skog og fjord

Førstelinjen er tydelig på at man venter dette fordums landet tilbake, der hvor man kjempet for livet på en mer ekte måte.

Tredje linje synes meg å være inspirert av et annet dikt tonesatt av Edvard Grieg, nemlig Aasmund Olavsson Vinjes dikt «Ved Rundarne» fra tekstsamlingen Ferdaminni fraa Sumaren 1860.74 Vinje (1861/1996), s. 59. Dette diktet begynner slik:

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar

Eller i Olav Midttuns mer moderne form med tittelen «Ved Rondane»:75Vinje (1864/1948), s. 155.

No ser eg atter slike fjell og dalar

Dette er et dikt som de fleste er kjent med, i alle fall den første linjen, og det er ikke usannsynlig at denne spøkte i bakhodet på utøverne i Storm da de skrev teksten til «Oppunder Skrent og Villmark».

Jeg anser det også for ganske sannsynlig at den setningen som ga navn til låten, «Oppunder skrent og villmark», er inspirert av setningen «Eg bur oppunder fjell» fra låten «Haavard Hedde».

I de påfølgende linjene: «Jeg skal atter se utover mektige fjell, og li og dal og skog og fjord / Her i vårt rike stor og høy» er siste linje litt underlig. Hva er det egentlig «stor og høy» viser til her? Om det var «vårt rike» så skulle det vært bøyd i intetkjønnsform som «stort og høyt». Om man skal ta på alvor det som står, så må det peke tilbake på «jeg» i «Jeg skal atter se». Er dette riktig så bekrefter det igjen svartmetall-protagonistens følelse av å stå over de andre.

«Oppunder Skrent og Villmark» avslutter med ordene: ««Ja, selv guder må dø, når alteret synker i støv og de som tror på dem er døde.»». Disse er satt i anførselstegn i min gjengivelse av teksten fordi setningene kommer som fra et annet perspektiv enn resten av låten, liksom sub specie aeternitatis – fra evighetens synsvinkel. Jeg kan ikke finne setningen gjengitt noe annet sted enn i denne låten, så setningen må være suget fra eget bryst, og det er Nagell som taler den. Det kan minne om Anne Holtsmarks beretning om Volvens syn fra Voluspå, gjengitt i boken Norrøn mytologi. Tro og myter i vikingtiden:76Holtsmark (1970), s. 68.

Ragnarok er guders undergang; vår verden og våre guder må dø og vike plassen for nye:
    Opp ser hun stige     for annen gang
    jord av havet,      eviggrønn
Sønner av de gamle guder skal bo i den nye verden.

Den guden som i Storms tilfelle må dø er den kristne Gud, og det er altere til hans ære, og hans trofaste tilhengerskare som skal gå ut av tiden med denne guden. Opp av støvet skal en ny verden gjenoppstå, med nye verdier og moralkodekser.

Konklusjon

Storms Nordavind er en anerkjent utgivelse. Den er høydepunktet av den norske svartmetallens søken etter nasjonalromantiske røtter den kunne holde seg fast i for å forankre og begrunne sin refortryllende millenarisme, irrasjonalitet og individualisme.

Svartmetallens nasjonalromantikk peker tilbake til en tid hvor det staute individet sto i mot flokkens suggererende kraft, naturkrefter og skjebne – som Norsønn mot skottetoget, som Haavard Hedde i sitt livs skjebnekamp mot natur og svik, som Asbjørn fra Medalhus mot kongemakt og kristendom, som Pillarguris heltemodige angrepssignal mot inntrengerne, som seterjentene som søker vekk fra folksomheten i dalen og kjemper mot inntrengere og kristenmannsblod, og som med kuene endelig i innhegningen kan hvile i den mørke gode natten, i en lang natts ferd mot en ny dag, en ny refortryllet fremtid bygget på den av kristendommens dulgte norrøne fortid.

Svartmetallen peker også vekk fra opplysningstidens rasjonalitet, inn i romantikkens refortryllede skoger hvor tusser og troll igjen vekkes til live – som Villemanns samspill med sin læremester nøkken, som jenta, eller er det huldra, som lokker gutten sin til sitt spesielle mystiske sted der oppe i åsen hvor trærne lager skygge, mosen er myk og der eventyrene fortsatt lever, som nordmannens fascinasjon for den lekende fisken nede i havets kav, og som overmenneskets liv oppunder skrent og villmark som skuer utover guders forgjengelighet.

Den nye refortryllede tiden skal dyrke et menneske som er naturnær, høyreist, dugal og staut, hardt kjempende for urnorsk kjerneverdier, med en solid æreskodeks, inderlighet og ikke minst en sterk motstand mot å følge flokken. Skogene skal igjen romme mystikken og det dype i menneskesjelen, hvor tusser og troll tumler, satyrer lokker, og hvor nøkken spiller deg inn i beruselsen.

Svartmetallen slik den tegner seg i Norge på 1990-tallet er en vending vekk fra moderniteten og tilbake til fordums storhet, men også til en refortryllet verden hvor mystikken og sanseligheten, den før-teoretiske opplevelsen lever, slik politisk filosof Arthur M. Melzer beskriver, dog i en annen sammenheng, hvordan modernitetens tankesett er bygget på en progressiv forståelse av teori som fjerner den fra livets erfaringsrikdom:

«Modern thought is built on the opposite hope that by its success in transforming, enlightening, and disenchanting the world and by its continual progress in explaining the kind of things that it can explain, it will cause all testimony to or experience of the kind of things that it cannot explain to simply wither away. The world of traditional society, with its spirits, gods, and poets, will simply disappear, refuted by history. In short, modern thought hopes to legitimize itself precisely through the obliteration of pretheoretical experience.»

Melzer (2014/2017), s. 366.

Det kanskje mest på et vis apolitiske, nasjonalistiske og dermed forstyrrende ved svartmetallens prosjekt slik det kommer frem i Storms Nordavind og i kontroversen i etterkant, er uviljen mot å gå i diskusjon og dialog om prosjektet. Som med Darkthrones fornektelse av kritikk mot utgivelsen Transilvanian Hunger. Det kan synes som om Drew Daniel (2014) er inne på noe i sin påstand om at svartmetallen er anti-politisk, at den posisjonerer seg så og si i skyggene av den politiske virkeligheten, i obskuritetens natt, og blir vanskelig å få grep om.

Svartmetallen oppfattes mer som en kult med et parallelt virkelighetssyn enn som en reell meningsmotstander. Dette kan være noe av årsaken til at politimyndighetene og pressen ikke klarte å få noe godt grep om svartmetallens ideologi under tiden med kirkebranner og drap på tidlig nittitall, og raskt havnet i et entydig. satanistisk spor.

Drew Daniel benytter den franske filosofen Alain Badious begrep «okkultasjon» for å beskrive det Badiou kaller «en prosess hvori nåtiden trer inn i nattens ikke-eksponering».77Badiou (2009), s. 59. Badiou bruker uttrykket for å beskrive tre mulige måter å møte politiske hendelser på; ved å omfavne dem, benekte dem, eller okkultere dem, det vil si mørklegge dem.

Å møte politiske hendelser med okkultasjon hevder Badiou, betyr å dykke ned i en obskuritetens natt, hvor mulighetene for å oppnå politiske sannheter undertrykkes. Denne obskuritetens natt, mener han, må produseres med helt nye forutsetninger som uttrykkes gjennom opprørernes kropper, og symbolbruk.

For Drew Daniel blir svartmetall-protagonistens liksminke et kraftig symbol på melankoliens okkultasjon, eller altså den formørkningen av melankolien som han mener svartmetallen står for. Svartmetall-protagonisten, hevder Daniel, «velger å drukne det nåtidige i en tåke av svart galle».78Daniel (2014), s. 29.

Å velge melankolien blir dermed hos Daniel en type anti-politisk handling, som et tredje alternativ til å omfavne eller benekte virkeligheten. Daniel beskriver svartmetall-protagonistens tidsmessige «opprør mot å leve i nåtiden som sådan, en flukt ikke bare tilbake i tid, men ut av tiden».79Daniel (2014), s. 29 Gjennom melankoliens formørkning av nåtiden og en nostalgisk tilbakeskuende bevegelse, posisjonerer svartmetall-karakteren seg hinsides virkeligheten.

Jeg er likevel fristet til å si at Storm gjennom Nordavind, på tross av sine voldelige utfall mot kristne, langt på vei tegner et mer positivt bilde av en mulig alternativ virkelighet enn den Drew Daniel sikter til som typisk for svartmetallen. Og det gjennomsyrer egentlig særlig disse to aktørene, Nagell og Wongravens arbeid. Nagell mener humoren er det viktigste i hans liv, sammen med musikken og naturen. Han skifter stadig mening og mener det er viktig å være i prosess. Når han blir spurt av Mode Steinkjer om han kunne tenke seg å leve i en annen tid, så sier han at han trives i den tiden han er i.

Wongraven er som Nagell på denne tiden sterkt i opposisjon, noe han som Nagell har tonet ned i senere år. Han er allerede da en seriøs og hardtarbeidende artist som stadig utfordrer seg selv både musikalsk og på andre arenaer, og med et helt annet kommersielt driv enn Nagell. Han er reflektert og søker seg tilsynelatende ut av de enkle sannhetene som ungdomstiden bærer med seg, men klarer ennå ikke på denne tiden å komme seg ut av opposisjonens tvingende nødvendighet. Han har som Nagell en sterk dragning mot naturen og det mørke i mennesket.

At Nordavind er nasjonalromantisk er hevet over enhver tvil. Det står jo trykket på selve utgivelsen. Spørsmålet er hvor nasjonalistisk den er?

Wongraven er i intervjuet med Mode Steinkjer i Puls80Puls (1995), nr. 8, s. 7. tydelig på at han ikke har noe imot kristne mennesker, men snarere kristendommen som institusjon og maktfaktor som fanger og undertrykker mennesker. Utfallene som Storm har mot kristendom og kristne på Nordavind kan tyde annerledes. Om det er noe Wongraven angrer på, så er det nok i så fall hvordan denne kampen mot kristendommen uttrykkes som en kamp mot kristne mennesker. På ett vis er dette identisk, fordi uten kristne mennesker så finnes ikke kristendommen, men det er mulig å være imot kristendommen uten å være imot utøvere av kristendom. Og det er dette skillet Wongraven gjør i intervjuet med Mode Steinkjer i Puls, i dialogen om Israel og innbyggerne i Israel. I så måte synes ikke Wongraven, og heller ikke Nagell, å være mot avkristnede mennesker. På sett og vis virker svartmetallens ideologi åpen for alle som ønsker å tre inn i den, så sant de legger igjen kristendommen og slavemoralen på utsiden, tenker selv og er inderlig i omfavnelsen.

Nasjonalromantikken er en nasjonalistisk bevegelse, men den er av en moderat type vi alle kjenner igjen fra 17. mai og beskrivelse av norsk natur. En moderat nasjonalisme, ifølge Store norske leksikon: «aksepterer innvandring og opptak av nye statsborgere, men forventer tilpasning til landets språk og skikker».81https://snl.no/nasjonalisme.

En mer alvorlig form for nasjonalisme kalles sjåvinisme eller ytterliggående nasjonalisme. Igjen ifølge Store norske leksikon, insisterer tilhengere av denne form for nasjonalisme på at «statsborgerskap skal reserveres for barn av foreldre med samme statsborgerskap og er imot innvandring fra det de ser som fremmede kulturområder».

En enda mer ekstrem nasjonalisme kan hevde at etnisk ensartethet har en egenverdi, at deres egen form for etnisitet er overlegen andre, og føre til undertrykkelse av minoriteter, etnisk rensning og folkemord.

Nordavind synes i så måte å uttrykke en ganske moderat form for nasjonalisme, altså nasjonalromantikk, med en språkdrakt tidvis influert av mer ekstreme former for nasjonalisme.

Spørsmål

Selv om denne teksten besvarer en del spørsmål, så vil den observante leser ha sett at den også stiller flere spørsmål. Noen av disse er de følgende:

  1. Hvem spiller synthesizer på Dødheimsgards album Kronet til Konge (1995)? Er det Gylve Fenris Nagell?
  2. Angret Sigurd Wongraven egentlig på at Storm fremstilte Nordavind på en måte som kan tolkes nasjonalistisk? (Og her må vi anta at det menes ekstrem nasjonalisme.)
  3. Hva var opptakten til Darkthrones krangel med plateselskapet Peaceville; var det teksten «Norwegian Aryan Black Metal» eller teksten «obviously jewish behaviour»?
  4. Hva er betydningen av påskriftene «Ny Trad.» versus «Trad.» på kildehenvisningene til låtene på Nordavind?
  5. Er dikteren Edvard Storms etternavn opphavet til bandnavnet Storm?
  6. Og er Edvard Storms «Zinklars vise» og Folques «Sinclairvise» årsaken til at Nagell og Wongraven reiste til Otta i september 1994?
  7. Har Nagell og Wongraven unnlatt å lage versjoner av låter spilt inn av Folque av respekt for Folque?
  8. Hvilke skriftlige kilder brukte bandmedlemmene i Storm for å finne de låtene de valgte ut til Nordavind?
  9. Hvorfor valgte Storm å inkludere visa «Haavard Hedde» på Nordavind?
  10. Er Storms versjon av «Haavard Hedde» foranledningen til at SunnO))) spilte inn «The Gates of Ballard» med samme tekst?
  11. Hvorfor valgte Storm å inkludere visa «Villemann» på Nordavind?
  12. Hvilke blåmenn er det Storm skjems av på «Oppi fjellet»?
  13. Hva sies egentlig i linjen «[…] kviskrer i mørkret» hentet fra det av Storm tilføyde tekststykke på «Langt borti lia»?
  14. Og kommer denne tilføyde teksten fra en annen forfatter enn bandmedlemmene i Storm selv?
  15. Er det en annen tekstforfatter av «Lokk» enn bandmedlemmene i Storm selv?
  16. Hvem er blåmennene i låten «Noregsgard»? Er det skottetoget?
  17. Hva er teksten i linjen «For ein […] hær» på «Noregsgard»?
  18. Hvilken folketone er «Utferd» bygget på?
  19. Hvor ble det av Storms oppfølger-EP til Nordavind?
  20. Og kommer låten «Oppunder skrent og villmark» fra denne aldri utgitte EP-en?

Om du vet svaret på ett eller flere av disse spørsmålene, skriv det inn i kommentarfeltet nedenfor. Det samme gjør du om du har andre kommentarer eller innspill til denne teksten. Kommentarer som ikke følger god skikk og bruk eller ikke har noe med saken å gjøre vil bli slettet.

Kilder

Se: Kilder.

  • 1
     Må ikke forveksles med heavy metal-bandet Storm fra Trondheim som var aktive fra 1980–1983. De ga ut et norskspråklig album som het Stille før stormen i 1982. Storm (1982).
  • 2
    Storm (1995).
  • 3
    The 3rd and the Mortals debut, EP-en Sorrow (1994), ble gitt ut på plateselskapet Head Not Found, drevet av Jon «Metallion» Kristiansen som også ga ut blant annet Gehennas First Spell (1994) [EP], og Ulvers Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler (1995) før Voices of Wonder Records tok over.
  • 4
    Dødheimsgard (1995). Albumet er innspilt i februar 1995.
  • 5
    Uriah Heep (1973). Nagell hevder i flere intervjuer at Sweet Freedom var en viktig inspirasjonskilde for han helt fra han fikk den som fødselsdagsgave som treåring av sin onkel. Se f.eks. https://en.wikipedia.org/wiki/Fenriz. Gary Thain er forøvrig en av de unge døde i rocken. Han døde 27 år gammel av en overdose heroin 8. desember 1975.
  • 6
    Moonfog Productions ble stiftet som underselskap av Tatra Productions/Records i 1993, av Tormod Opedal sammen med Sigurd Wongraven, for utgivelse av black metal.
  • 7
    Det virker sannsynlig at bruken av dobbel ellipse (…) etter «Eternal Hails», og uten mellomrom før de doble ellipsene (noe som er feil på norsk og amerikansk engelsk, og delvis feil på britisk engelsk siden det finnes to motstridende praksiser der) peker tilbake på Bathorys andre album The Return…… fra 1985. Thomas Börje «Quorthon» Forsberg forklarer tittelen på albumet på Bathorys offisiell hjemmeside slik: «We wanted people to just read out The Return…… – as in a second album or a follow-up – and then flip the album over to look for a tracking list. Not finding one, what they got was this apocalyptic poem with the song titles woven into it. Only after listening through the album to the end would you get the full title of the album, The Return of the Darkness and Evil». Ifølge Wikipedia har Gylve Fenris Nagell i flere intervjuer hyllet albumet og definert det som «the essence of black metal». Man kan jo tenke seg at sistelåten på Eternal Hails……, «Lost Arcane City of Uppåkra» som refererer til en gammel bosetning fra yngre jernalder som viser spor etter bydannelse i Sverige, nettopp peker henimot Bathory og Quorthon som kom fra Sverige, men altså ikke Uppåkra. Teksten referer til den gode tiden før kristendommen. Det er også visse likhetstrekk mellom omslaget på Bathorys The Return…… og Darkthrones Eternal Hails…… hvor et lysende himmellegeme er sentralt plassert på forsiden.
  • 8
    Mortiis (1994).
  • 9
    Puls (1987), nr. 12, desember 1987, s. 46–47.
  • 10
    Puls (1987), nr. 12, desember 1987, s. 46–47.
  • 11
    Puls (1995), nr. 7, s. 9.
  • 12
  • 13
    Se https://en.wikipedia.org/wiki/Transilvanian_Hunger, sett 29.12.2021.
  • 14
    Black Metal: Evolution of the Cult (2013), s. 202-203.
  • 15
    Lydtekniker Kenneth Moen har gjort rundt regnet 80 norske utgivelser, men kun tre metall-utgivelser, Storms Nordavind, Wongravens Fjelltronen, og Satyricons The Shadowthrone. Se Discogs: https://www.discogs.com/artist/410758.
  • 16
  • 17
  • 18
  • 19
    Dette forklarer også delvis Mayhems Legion Norge-skjorte som har armer prydet med det norske riksvåpenet og SS’ Totenkopf-symbol, mens ryggen viser en variant av emblemet til Rikshirden, Nasjonal Samlings politiske soldater. I Mayhems versjon har symbolet inkorporert to omvendte kors i stedet for sverd. Skjorten knytter sammen svartmetallhæren som skal knuse kristendommen.
  • 20
    Morgenbladet nr. 3, 21.–27. januar 2022, s. 42–43.
  • 21
    Jeg skriver mer om dette i artikkelen «Den levende døde» som kommer snart.
  • 22
    George Sinclair omtales feilaktig som oberst i visa.
  • 23
    Folque, Folque (1974), «Sinclairvise».
  • 24
  • 25
    I 2008 inkluderte de færøyske viking-metallerne Týr sin egen versjon av Zinklars vise under navnet «Sinklars Vísa» på albumet Land. Den tidligere sangeren i Týr, Pól Arni Holm, er nå vokalist i Hamradun. De spilte også inn «Sinklars Visa» på sitt første album Hamradun (2015). Begge disse versjonene som vel må kalles folk metall vil nok Nagell karakterisere som noe som burde vært slettet. Og jeg må si meg enig med han i det. Det er to forferdelige versjoner.
  • 26
    Visen er hentet fra Skard, V. (1967) og Holst, H. P., Mellin, G.H. & Munch, A. (1870).
  • 27
    Et annet band som heter nesten det samme som Storm, nemlig Stormti, også tydelig inspirert av Edvard Storm, har laget et album i 1993 som heter Edvard Storm – Viso I Gomol Og Ny Drakt hvor «Zinklars Vise» er inkludert i en litt annen versjon enn Folques versjon. I 1996 kom albumet Tidlause Tonar hvor låten «Aagots Fjeldsang» er inkludert. Som vi skal se så er Storms «Nagellstev» bygget på en versjon av denne låten. Jeg vet ingenting om Stormti, og det er heller ikke noe å finne på nett.
  • 28
    Tegning av Christian Krogh fra Heimskringla, 1899-versjonen.
  • 29
    Sturlason (1980), s. 91.
  • 30
    Frans-Arne H. Stylegar skriver: «Kirkens kampanje mot hestekjøtt går tilbake til første halvdel av 700-årene, da pave Gregorius den 3. påla St. Bonifatius, Tysklands apostel, å forby hestekjøttspising blant de nyomvendte på grunn av sammenhengen mellom germanernes hedenske ritualer og spising av hestekjøtt. Allerede i senantikken hadde romerne betraktet det å spise hestekjøtt som noe særlig hedensk.» http://arkeologi.blogspot.com/2013/03/smaken-av-hest.html
  • 31
    Sturlason (1980), s. 93.
  • 32
    Det var de fire uttrønderhøvdingene Kåre fra Gryting, Asbjørn fra Medalhus (Melhus), Torberg fra Værnes, Orm fra Ljoksa (Leksviken), og de fire inntrønderne Blotolf fra Olveshaug (Alstahaug i Skogn), Narve fra Stav i Værdalen, Trånd Haka fra Egge, og Tore Skjegg fra Husabø (Hustad) på Inderøy som slo seg sammen for å ødelegge kristendommen og få kongen til å blote.
  • 33
    Darkthrone (1992).
  • 34
  • 35
  • 36
    En annen lite flatterende hendelse i Haavard Folkesson Helles liv var at han som 17-åring så vidt unnslapp en sodomidom for å ha hatt sex med en ku. Se https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Håvard_Hedde.
  • 37
  • 38
    Ballard
  • 39
    i «The Gates of Ballard» refererer trolig til science fiction-forfatteren J. G. Ballard. Men hva denne Ballard har å gjøre med Håvard Heddes skjebne får bli tema for en senere artikkel.
  • 40
  • 41
    Det finnes en versjon i Buen, Myhren & Garnås (1978), s. 208–209.
  • 42
    Se Buen, Myhren & Garnås (1978), s. 208–209.
  • 43
  • 44
    Sammendrag hentet fra https://snl.no/Fjeldeventyret.
  • 45
    Flagstad (1995).
  • 46
  • 47
    Semb (1922/1991), s. 303. Lett modernisert versjon av Jansons opprinnelige dikt “Paa fjellet”, s. 33–34. Et femte vers er også fjernet. Tonen var en av de mest kjente folketonene på 1800-tallet.
  • 48
    Puls (1995), nr. 8, s. 7.
  • 49
    Puls (1995), nr. 8, s. 7.
  • 50
    Wikipedia kan fortelle følgende om blåmenn: «Blåmann (flertall: blåmenn), eller på norrønt blámaðr, var de gamle nordboernes navn på folk med mørk hud, det vil si «negre» og maurere, altså nordafrikanere. Ordet er brukt blant annet i folkeviser fra middelalderen. Blá kunne tidligere bety blå, mørk blå og svart.» https://no.wikipedia.org/wiki/Blåmenn.
  • 51
    Snorre (1980), s. 611.
  • 52
  • 53
    Hodne (1995), s. 29–30.
  • 54
    Løwe (2012), s. 86.
  • 55
    Poulsen (1931), s. 43–48.
  • 56
    Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/Fenrisulven.
  • 57
    Børli (1970).
  • 58
    Det er uklart om det er «dyr» som er teksten her.
  • 59
    Generelle søk på Internett er kun én av metodene jeg benytter meg av. Et annet viktig sted å søke er i Nasjonalbibliotekets samlinger. Selv med en rekke søk på ulike fraser og setninger med ulik skriveform har det ikke lykkes meg å finne den resterende teksten noe sted.
  • 60
    Av Daniel Georg Nyblin (1826–1910) – Cropped versions of File:Portrett av Henrik Ibsen, 1863-64.jpg, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=92275309
  • 61
    Ibsen (1867/1906) og Asbjørnsen (1845).
  • 62
    Referatet er forfattet av E. H., s. 2. https://www.nb.no/items/514dc27e9822c46e00aebf96e0755154.
  • 63
    Tveiten (1952), s. 76.
  • 64
    Tveiten (1943), s. 134–135.
  • 65
    Tveiten (1943), s. 23–24.
  • 66
    Garborg (1895/1993), s. 127.
  • 67
    Garborg (1895/1993), s. 129.
  • 68
    Garborg (1895/1993), s. 130.
  • 69
    Ifølge Wikipedia er Folkemusikketimen (som startet som Folkemusikkhalvtimen) en av verdens eldste faste programposter og har gått nesten uavbrutt på radio siden 1931. Leiv Solberg er den femte programlederen i programmets historie.
  • 70
    Leiv Solberg fikk i 2021 Kongens fortjenestemedalje. Markeringen gjorde han blant andre med NRK-kollega Jørn Erik Jensen, som i sin tid spilte gitar i Folque, og var med på utgivelsen av debuten Folque (1974). Se https://www.folkemusikk.no/leiv-solberg-kongens-fortenstmedalje/.
  • 71
    Kunstneren Erik Werenskiold lot kong Olav få portrettlikhet med Fridtjof Nansen i sine illustrasjoner, noe som vel gir et bilde på viktigheten av denne kongen for Norges statsdannelse og identitet.
  • 72
    Låten kan lyttes til her: https://youtu.be/g8VG1M2Wsj0.
  • 73
  • 74
     Vinje (1861/1996), s. 59.
  • 75
    Vinje (1864/1948), s. 155.
  • 76
    Holtsmark (1970), s. 68.
  • 77
    Badiou (2009), s. 59.
  • 78
    Daniel (2014), s. 29.
  • 79
    Daniel (2014), s. 29
  • 80
    Puls (1995), nr. 8, s. 7.
  • 81

2 svar til “Oppi fjellet”

16. «For ein landssvikers hær» – jeg har alltid hørt ‘landssviker’; dog skulle det vært ‘landssvikars’, all den tid teksten påberoper seg å være på nynorsk. Både Nagells og Wongravens uttale av nynorsk (som jo må uttales på brukerens egen dialekt, men som jeg synes høres blodfattig/NRKsk ut når østlendinger gjør det) er tegn på, om ikke arroganse, så en la-det-swinge-la-det-rock’n’roll-holdning til det hele. Noe jeg synes albumet som sådan vitner om.
Andre ting jeg la merke til da jeg leste gjennom din meget dyptpløyende gjennomgang av ‘Nordavind’:
«Vi skjems så blåmenn de går i hi» og «som ikke hyller vårt fagre land», «opp gjennom åsen, gråstein og bark» (hvorfor bære grus?!) – det mine ører alltid har hørt.
Jeg er spent på din gjennomgang av ‘Høstmørke’; ‘Over de syngende øde moer’ er i mine øyne en av Nagells mest henrykkende låter, og fordi jeg er spent på om du har funnet frem til forfatteren av teksten etter Børlis dikt

Tusen takk Jonatan! Jeg er helt enig med deg angående «For ein landssvikers hær», det kan jeg tydelig høre nå! Jeg har lagt inn dette i artikkelen. Der står det også at jeg ikke er enig med deg i at det skal være «gråstein og bark», det gir ingen mening. Da er endelig teksten til «Noregsgard» komplett. Og til spørsmålet ditt om jeg har funnet ut av den andre forfatteren til teksten «Over de syngende øde moer» ved siden av Hans Børli på Isengards Høstmørke, så er svaret ja, det har jeg. Og artikkelen kommer snart. 🙂

Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *