Katarsis

I tiåret mellom 1956 og 1965 improviserte den avdøde italienske avantgarde-komponisten Giachinto Scelsi en rekke stykker på ondiola, en tidlig versjon av et elektronisk keyboard. Noen av disse stykkene ble siden transkriberte og samlet under overskriften Trilogia – Menneskets tre aldre, noe han kalte sin auditive autobiografi.

• Band: Giachinto Scelsi / Frances-Marie Uitti.
• Utgivelse: Trilogia/Ko-Tha
• År: 1982
• Plateselskap: Et’Cetera
• Låt: Ygghur
• Sjanger: Klassisk/kammermusikk
• Sted: Roma, Italia

Trilogia består av Triphon fra 1956 med undertitlene Ungdom – Energi – Bevegelse, Dithome fra 1957 med undertitlene Voksen alder – Energi – Tanke, og tilslutt stykket Ygghur fra 1961 og 1965. Det var dette stykket vi hørte et utdrag fra, og det har undertitlene Alderdom – Minner – Katarsis. Trilogia er spesielt omtalt i boken The Cambridge Companion to the Cello fra 1999, som et særlig komplekst stykke å spille.

Dagens Mørke meditasjoner skal handle om alderdom, minner og katarsis.

Det å skulle være en annen, føle annerledes, og tenke annerledes, synes å være uforenlig med ens følelse av et enhetlig selv over tid. Men, i retrospekt, og om man velger å ha en åpenhet til forandring, opplever man at de tankene man hadde i ungdommen virker underlig – ikke akkurat foreldede – men naive og liksom i et forskrudd vårlig lys. Jegets røde tråd kan synes besynderlig tynn, så tynn at jegets enhet kan være i fare; hvem var egentlig den ungdommelige versjonen av en selv, sett fra den middelaldrendes ståsted?

Ungdommens voldsomme potens og hybris synes i prospekt ikke å skulle avta sett fra ungdommen selv. Uroen, den dirrende og retningsløse energien synes å skulle vare livet ut. Men livet tærer på en. Voksenlivet kommer ikke nødvendigvis som et onde. Det kan komme som en lise og befrielse fra all ungdommelig usikkerhet og forvirring. Den tøylesløse ungdommelige bevegelsen erstattes av det modne menneskets rettede energi og ettertenksomhet.

I alderdommen søker vi å finne fred med oss selv og det livet vi har levd. Å skulle dø er den livsforandring vi frykter mest, og ønsket om å dø i fred synes å være et plaster på livets store åpne banesår.

I alderdommens tilbakeskuen trekkes linjene fra start til slutt. Sammenhenger og valg analyseres. Evner vi å forene oss med det levde livet vårt? Tilfreds med fortellingen om livet kan man kanskje trekke sitt siste sukk i fred med seg selv?

Hva betyr så fred i denne sammenhengen? Det er naturlig å tenke det som en følelsesterskel, som etterfølges av en fornyelse, en lukking eller forsoning. Man kunne med Aristoteles kalle det «katarsis»; fra gresk «renselse», noe nettopp Scelsi gjør. «Ygghur» betyr for øvrig «katarsis» på sanskrit.

Begrepet «katarsis» ble brukt av den klassiske greske filosofen Aristoteles som betegnelse på den renselse av sjelen en tilskuer til en gresk tragedie får gjennom utløsning for vonde følelser.

Katarsis benyttes også i psykoanalysen. Ved å gjenoppleve vanskelige følelser vil pasienten kunne oppnå en forsoning og lukking av disse følelsene.

Katarsis-begrepet er siden benyttet i en rekke sammenhenger, og defineres nå som et plutselige overveldende følelsesmessige klimaks eller sammenbrudd som etterfølges av fornyelse og et nytt liv.

Det nye livet som oppstår i møte med døden er det levde livet i et nytt lys. For oss som alltid lever livet på det fulleste i retrospekt og i prospekt, er dette en trøst på den siste dag. Dette fordrer selvsagt at vi våger å sette søkelyset på eget liv.

Det at Scelsi trekker begrepene «minner» og «katarsis» inn i sin musikalske utlegging av alderdommen, kan tolkes som den muligheten og evnen man som menneske har for å kunne lage en konsistent fortelling om seg selv og sitt liv – trass i livets brudd og sprang – som ved livets slutt kan gi en følelse av renselse.

Det amerikanske progressive svartmetallbandet Krallice fra New York City ga i 2015 ut langspilleren Ygg Huur, inspirert av nettopp Scelsi og hans Ygghur. Men selv om tomannsbandet fra starten i 2008 har økt til fire, har de ikke innlemmet cello i sitt instrument-reportoir. Tremologitarer, rumlende bass, growling og blast beats er fortsatt ingrediensene i dette bandets uttrykk.

• Band: Krallice
• Utgivelse: Ygg Huur
• År: 2015
• Plateselskap: Avantgarde Music
• Låt: Bitter Meditation
• Sjanger: Teknisk avantgarde svartmetall
• Sted: New York, USA

Vi hørte låten Bitter Meditation fra 2015-utgivelsen Ygg Huur av Krallice.

Scelsis tittel «Ygghur» og Krallices tittel «Ygg Huur» er lyder likt, men skrives på ulike måter. Til forskjell fra Scelsi deler Krallice opp ordet i to, og legger til en «u» i «huur». Jeg skal ikke gå for langt i spekulasjoner rundt det etymologiske her, for her står jeg på tynn is. Sikkert er det allikevel at «ygg» eller «yggr» var ett av mange kallenavn på den norrøne guden Odin. Vi finner uttrykket igjen i navnet på verdenstreet i den norrøne mytologien: «Yggdrasil».

«Yggdrasil» kommer av norrønt «ygg» som betyr «skrekkinngytende» og «drasill» som betyr «hest» eller «galge». Navnet «Yggdrasil» betyr «Odins hest» og er en poetisk omskrivning av å ri galgen, det vil si å lide døden ved hengning. Dette henspiller på en myte fra Håvamål hvor Odin hengte seg selv for å erverve seg kunnskap om å skrive og tyde runer.

Siden norrønt og sanskrit etter sigende har felles utspring i urindoeuropeisk, kan det selvsagt være at sanskrit for «katarsis», og norrønt for «fryktinngytende» har felles språklig rot, men det er jeg ikke i stand til å verifisere.

• Band: Forndom
• Utgivelse: Dauðra Dura
• År: 2016
• Plateselskap: 
• Låt: Den grymma hästen
• Sjanger: Folk
• Sted: Sverige

Krallice sier selv at de er inspirert av Scelsis Ygghur, og nevner ikke om de har hatt baktanker ved å dele opp Scelsis «Ygghur» i to til «Ygg Huur», og dermed åpnet opp for norrøne mytologiske konnotasjoner, noe som selvsagt aldri ligger langt unna når man snakker om svartmetall. 

Referansene til Scelsis flyktige og såvidt bølgende cello-droner er presise, og gir en ramme for hva Colin Marston og co. i Krallice undersøker. Og selv om Ygg Huur gror ut av samme muld som svartmetallens tidlige innnovatører la sine frø i, så er dette et godt stykke unna grantrær, forstadslede og ungdomsopprør.

Krallices Ygg Huur er som Scelsis Ygghur et voldsomt tettpakket og vanskelig tilgjengelig skaperverk hvor den musikalske undersøkelsesiveren feier alle sjangre, melodier og riff til side, og konsentrerer seg om evig skiftende rytmer i samklang med små forandringer i tonehøyde. Låtene er så krevende i alle sine musikalske buktninger, at instrumentene glir inn i hverandre, bytter plass og maner lytteren inn i en særegen introvert tilstand.

Musikken til både Scelsi og Krallice improviserer seg frem, og valgene som tas gjøres momentant. Musikken speiler livet i dets abstraherte avbrutte perspektiv, og ikke gjennom dagliglivets repetisjoner, slik vi er vant til gjennom vers og refreng.

Er det én ting denne musikken krever, så er det innlevelse. Uten innlevelse, uten et ønske om å gå musikken i møte på dens egne premisser, så faller man utenfor og gjennomlever en eller annen preferert følelse av forakt eller kjedsomhet.

På samme måte er det når man skal forholde seg til sitt livs vei. Lever man seg inn i sitt eget levde liv, ser forandringene, skiftene, justeringene, samspillet som en del av en større fortelling, noe sammenhengende, noe påbyggende, så ser man kanskje et meningsfullt hele som kan rense en, og gi en ro, gi katarsis, sent i livet.

Men la meg si det med komponistens stemme; etterrasjonalisering er langt enklere når man har hatt en viss grad av rasjonalitet i selve komposisjonen.

• Band: Krallice
• Utgivelse: Ygg Huur
• År: 2015
• Plateselskap: Avantgarde Music
• Låt: Over Spirit
• Sjanger: Teknisk avantgarde svartmetall
• Sted: New York, USA

Vi hørte låten Over Spirit fra 2015-utgivelsen Ygg Huur av Krallice.

Et trekk ved mange av komposisjonene til Krallice, som vi også hørte i låten jeg akkurat spilte, og tidvis hos Scelsi, er bruken av svært hurtig repeterende anslag på samme tone over lengre tid, noe som gir en illusjon av at tonen holdes lenge. 

Tremolo eller tremolo picking, er et særlig kjennetegn ved svartmetallen. Tremolo synes å gi musikken et nervøst og pågående preg som passer sjangeren godt.

En av de tidligste og legendariske norske svartmetallutgivelsene hvor tremolobruken er markant, er tittellåten på Mayhems De Mysteriis Dom Sathanas, fra 1994.

• Band: Mayhem
• Utgivelse: De Mysteriis Dom Sathanas
• År: 1994
• Plateselskap: 
• Låt: De Mysteriis Dom Sathanas
• Sjanger: Black Metal
• Sted: Norge

Tremolo ble første gang dokumentert brukt av den italienske 1600-talls-komponisten Claudio Monteverdi i operaen Il combattimento di Tancredi e Clorinda, komponert i 1628. «Combattimento» betyr kampmusikk.

• Band: Claudio Monteverdi / Jean-Claude Malgoire, La Grande Écurie et la Chambre du Roy & András Laczó
• Utgivelse: Monteverdi: Il combattimento di Tancredi e Clorinda, SV 153
• År: 1988
• Plateselskap: 
• Låt: Il combattimento di Tancredi e Clorinda, SV 153: Torna l’ira ne’ cori e li trasporta
• Sjanger: Klassisk
• Sted: Italia

Tremolo er også svært mye benyttet på strengeinstrumentet balalaika i russisk og annen øst-europeisk folkemusikk. Mandolin- og marimbaspillere benytter seg også av denne teknikken.

På fiolin er tremolo ofte brukt sammen med en annen musikkteknisk finurlighet som heter sul ponticello. Ved å spille nær broen på instrumentet får man et tynt spøkelsesaktig uttrykk, noe som svartmetallen, om ikke nødvendigvis teknisk, men i alle fall stemningsmessig, har tatt til seg.

I noteskrift skrives vanligvis tremolo med tre tverrstreker på notestammene, bortsett fra på åttendelsnoter hvor det er to, eller på sekstendelsnoter hvor det er én strek.

Jeg kan ikke la være å se likhetstrekk med navngivingen av låtene på en tidligere utgivelse av Krallice, nemlig Years Past Matter fra 2012.

Years Past Matter inneholder 6 låter som heter 7, 8, 9, 10, 11 og 12 skrevet med kun streker, eller latinske ettall om man vil. Låtantallet synes dermed å dobles ved navngivingen. Eller peker notasjonen på de låtene som kommer etter de andre seks låtene som skulle vært der?

Tegnene er muligens en allusjon til såkalt fengselsveggnotasjon; et velkjent tallsystem med grunntallet fem og en notasjon basert nettopp på streker. Det er uvisst hvorfor Krallice har utelatt den diagonale femtestreken som ville gjort titlene lesbare, men det har muligens med den manglende digitale støtten av dette rudimentære tallsystemet å gjøre.

Denne opptellingen av årene, dette livets flyt som når sitt klimaks i dødsøyeblikket, synes å passe tremoloens nervøse tonale omgang. Fengselsnotasjonen er i motsetning til dimmelenka retrospektiv, den peker på det som har vært. På Years Past Matter synes opptellingen derimot å være prospektiv, inn i døden. Inn i årene etter at materien har forlatt sjelen.

Mine favoritter på Years Past Matter er episke IIIIIIIIIIII (12) og IIIIIIIII (9). Sistnevnte ender i noe som likner David Bowies Warszawa fra den første skiva i Berlin-trilogien, Low fra 1977.
Her er Krallice med IIIIIIIII (9), fra 2012-utgivelsen Years Past Matter. Og legg merke til tremolo-gitaren.

• Band: Krallice
• Utgivelse: Years Past Matter
• År: 2012
• Plateselskap: Krallice
• Låt: IIIIIIIII (9)
• Sjanger: eksperimentell svartmetall
• Sted: New York City