Fimbulvinter

Skogens alla granar tyngs ner av snön
Vintern har kommit för att stanna
Mörkret omsluter vår snötäckta nord
Natten är evig och kall
Glimrande stjärnors symfoniska glans
Skänker sin avbild i snön

Slik beskrives vinteren av det svenske bandet Skogen, i låta «Vinterriket» fra 2011-utgivelsen Svitjod. Svitjod er et gammelt navn på deler av Sverige, og på islandsk heter Sverige fortsatt Svíþjóð.

Jeg er godt kjent med de nordlige svenske vinterskogene, etter å ha krysset landet på tvers langs polarsirkelen i februar måned. I den årstiden lurer man på om naturen noen gang vil våkne opp igjen fra den kalde, mørke, hvite stillheten.

Jeg husker et stort gnistrende bål inne i det som kalles Granlandet naturreservat, ca. fem dagsmarsjer vestover fra grensen mot Finland, og 66°33′ mot nord. Den kvelden sank temperaturen 13 grader på halvannen time, ned til -32 grader. Vi kunne se kvikksølvet flytte seg på gradestokken. Klærne knitret når vi beveget oss vekk fra bålet, og den allerede stille skogen ble helt tyst. Det var en magisk natt, med en stjernehimmel det ikke er mange forunt å få se. Vi var langt fra folk, og vi hadde bare oss selv og vår erfaring fra liknende forhold å stole på for å overleve. Denne natten var som et fall inn i den kalde evigheten.

Trusselen om den evige vinteren, den vinteren som skal legge alt øde, er en kulturell gjenganger. Mange kjenner vel til uttrykket «winter is coming» fra TV-serien Game of Thrones, om den lange vinteren som bringer de hvite vettene bak den store muren frem igjen for å drepe alt levende. Frem mot den lange vinteren utkjempes det et utall kriger om makten over Jerntronen. Når vinteren og de hvite vettene kommer, så vil alt dø.

Forestillingen om den lange vinteren som ett av flere endetidstegn er ikke ny.

I Snorres lærebok Den yngre Edda fra år 1220 er kong Gylve av Svitjod reist til gudenes hjem Åsgård for å bli kjent med deres makt over naturen. Der finner han en stor borg og blir ført til borgens tre høvdinger Høg, Jevnhøg og Tredje som han innleder en dialog med.

Gylve spør hva de tre kan fortelle om endetiden, ragnarok? Høg svarer:

«–Store ting er å melde om det, og mange òg.

Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter.

Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse

vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar –

utan sommar imellom.»

Snorre Sturlason. Den yngre Edda.

Først kommer tre år med krig, så kommer Fimbulvinteren – den mektige vinteren – som varer i tre år også den. Så skal tre haner gale; én hos æsene i Åsgård, én hos jotnene i Jotunheim og én hos Hel i Niflheim. Det blir oversvømmelse og skipet Naglfar sliter seg løs fra fortøyningen. Heimdall blåser i Gjallarhornet. Fenrisulven kommer med ene kjeften nede ved jorden og med den andre ved himmelen, og sluker Odin hel. Midgardsormen kjemper med Tor, og Tor seirer, men orker bare å ta ni skritt før han segner om. Jotnene og Loke samles for å slåss mot æsene. 

Verdenstreet Yggdrasil og alt annet levende faller, og bare noen få overlever. Menneskene Liv og Livtrase er starten på en ny og bedre verden.

Forestillingen om Fimbulvinteren er knyttet til et merkbart temperaturfall i årene 535–537. Antikke forfattere har beskrevet disse årene som en langvarig solformørkelse med kalde somre som resultat. Trolig var formørkelsen forårsaket av et kraftig vulkanutbrudd, eller et kometnedslag. Dette førte til dårlige avlinger og hungersnød.

Etter hver natt kommer morgen, etter vinteren kommer sommeren, og selv etter at jorden legges øde stiger altså en ny verden frem.

Men selv i den norrøne tiden var man ikke helt sikker på at solen sto opp dagen etter, eller at sommer ville avløse vinter. Den skotske 1700-talls-filosofen David Hume viste at denne skepsisen mot det han kalte induktiv generalisering er sunn. Det er ikke gyldig å trekke en slutning fra det individuelle til det allmenne basert på et begrenset antall observasjoner. Selv om alle svaner du har sett er hvite, kan det en dag dukke opp en svart.

Induksjonens sviktende grunnlag satte fart på den norrøne magiske tenkningen. For å få gudene til å bevirke en ny dag etter natten, og en ny sommer etter vinteren, mente man at ofringer, såkalte blot, ville hjelpe.

Tradisjonelle primstaver deler året i to, og har en sommer- og vinterside, hvor vinteren starter den 14. oktober. Denne dagen er kalt vinterdagen, vinternettene, vinternatt eller høstblot. I England kaller de denne dagen «winterfylleth». «Prim» er det norrøne ordet for nymåne.

Primstaven ble utviklet fra den enda eldre runekalenderen i norsk katolsk tid, dvs. frem til reformasjonen i 1537. Vinterdagen er merket med en vott på primstaven, og er blitt tolket som en fortegnet biskophanske eller bispelue, og ansett som et symbol for pave og senere helgen Calixtus 1 som i den katolske kirkekalenderen blir minnet med en festdag på sin gravferdsdag den 14. oktober i år 222.

Men, vinterdagen var i norrøn tid en hedensk offerfest – et blot.

Det er dokumentert at man på den tiden delte året ikke bare inn i to, men fire såkalte kvartaler: fra vintersolverv til vårjevndøgn, til sommersolverv til høstjev ndøgn. Knyttet til disse, og fire sjudagersuker etter hver av disse merkedagene ble det alltid ofret.

Fire uker etter vintersolverv kom midtvinterblot, fire uker etter vårjevndøgn kom sommermål, fire uker etter sommersolverv kom midtsommerblot og fire uker etter høstjevndøgn kom vinterdagen. Høytidene var altså nært knyttet opp mot solen og bestemte månefaser, og var således bevegelige. På denne måten delte man egentlig året inn i 8 deler.

Vinterdagen den 14. oktober ble i tidligere tider brukt som en merkedato i langt større grad enn den gjør det i dag. Blant annet var dette tidspunktet for landsens tjenestefolk å flytte til en annen arbeidsgiver. Dette gjaldt forøvrig også på sommerdagen, eller sommermål den 14. april. Utenom disse datoene var det ikke lov å flytte eller bytte arbeid for tjenestefolk. Dette var en ordning som varte helt frem til første verdenskrig.

Vinterdagen 14. oktober var også en viktig merkedag for været. «Som vinterdagens vær er, skal vinteren bli», eller «godt vær vinternatt, gjør en god vinter»  heter det i gamle folkelige værvarsler.

Vintersolverv inntreffer hvert år den 21. eller 22. desember når den nordlige halvkule peker aller lengst vekk fra Sola. Denne dagen står Sola på sitt laveste over horisonten og vi må ta til takke med noen få timers dagslys. Dette er årets korteste dag.

For befolkningen i norrøn tid betydde vintersolverv at de kunne starte nedtellingen til sin julefeiring. De feiret nemlig midtvintersblot første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Dette er markert på primstaven den 12. januar, som er halvveis mellom første vinterdag og første sommerdag. Dette var en stor fest med slakting, mye mat og mjød. Høytiden ble også kalt «jól» eller «jólablot», noe som senere har blitt til vår «jul».

Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa, og søkte å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge. Derfor fikk den kristne høytiden overta det gamle navnet «jul». Datoen markerer også starten på torri, eller midtvintermåneden.

Midtvinterdagen ble forøvrig regnet som en av årets 32 «farlige dager», altså dager det var knyttet overtro til. Denne morgenen var det svært viktig at man først kledde på sin høyre side, da dette ville bringe lykke. Skulle man være så uheldig å kle på seg sin venstre side først, betydde dette ulykke.

Forøvrig sa man om været denne dagen at «er midtvinterdagen klar, om ikke lenger enn at en kan sale en hest, så blir det korn om høsten». 

Sommer avløser vinter, selv uten menneskenes påvirkning. Eller er det riktigere å si at sommer avløser vinter om menneskene lar være å påvirke? Kanskje skal vårt moderne offer i vinterblotet være mindre overflod og forbruk, slik at vi unngår en ny Fimbulvinter.

Vi skal høre norske Tusmørke spille «Vinterblot».