Svartmetallpolitiet

I starten så var vi et musikkpoliti. Vi kunne fryse ut band.

Gylve Fenris «Fenriz» Nagell, Lydverket spesial: Black metal, 2003.

Gylve Fenris «Fenriz» Nagell og Ted «Nocturno Culto» Skjellum sitter i hver sin del av den beige hjørnesofaen på en enkel hytte i Trysil. Ted har akkurat fyrt opp sin ferdigsigarett, plukket ut av én av pakkene som ligger foran dem på stuebordet av furu. Gylve ruller sin fra rulletobakk-pakken som også ligger på bordet ved siden av en lighter og et halvfullt askebeger. På de panelte veggene bak sofaen henger et par innrammede malerier.

Darkthrone har reist vekk for å filme en CD-rom til nyutgivelsen av deres fjerde album Transilvanian Hunger (1994), og NRKs musikkprogram Lydverket har hengt seg på for å lage en spesialsending som heter Black metal. Det er vinteren 2003, og TV-bildene viser at gutta også diskuterer omslaget til deres niende album Hate Them (Darkthrone, 2003) som kom ut i mars det året.

Praksisen med å fryse ut band var etter sigende ganske utbredt i de tidlige fasene av svartmetallens historie. Om noen lesere har andre eksempler enn de jeg presenterer her, så gi meg gjerne et tips. Jeg vil løpende innplassere rettelser, innspill og detaljer i artikkelen, merket med dato og navn om ønskelig. Så har noen av dere lesere tips, innspill, innsigelser, spørsmål eller flere detaljer, skriv det inn i kommentarfeltet nederst, eller send meg en e-post på helge@kaasin.no. Og om de omtalte artistene er interessert i å komme med sine tanker så ville ingenting vært bedre.

Kapitler

• Ulver, Mysticum, Fleurety og Wind of Centuries
• Sønner av Satan
• Hvorfor være musikkpoliti?
• Relasjonell aggresjon
• Normativ adferd
• Konklusjon
• Kilder

Nagell fortsetter sin leksjon om svartmetallens røffe begynnelse.

Hvis vi ikke likte noe kunne vi bare ha en generell holdning, for vi var jævlig få. Hvis holdninga var at ett av de banda sugde, så var det bare sånn at da var det vanskelig for det bandet å komme gjennom. Det låter helt fucked up, men det var nå engang sånn.

Gylve Fenris «Fenriz» Nagell, Lydverket spesial: Black metal, 2003.

Ett av de bandene som fikk føle på en slik utstøting i den tidligste tiden var tomanns-bandet Fleurety fra Ytre Enebakk.

Ulver, Mysticum, Fleurety og Wind of Centuries

I mai 1993 begynte demokassetten Black Snow å sirkulere i svartmetallens ivrige kassettbyttesirkler. Black Snow ble spilt inn i Grim Sweeper Studio i mars 1993. Bandmedlemmene i Fleurety kalte seg Varg og Nebiros.

Bak disse pseudonymene skjulte henholdsvis Alexander Nordgaren og Svein Egil Hatlevik seg.

Tilfeldighetene vil ha det til at den famøse Kristian «Count Grishnackh» Vikernes – på folkemunne og i mediene kalt «Greven» etter kirkebranner og drapet på bandkollega Øystein «Euronymous» Aarseth den 10. august 1993 – offisielt byttet navn til Varg Vikernes i mars 1993, altså like før Fleuretys Black Snow kom ut. Etter dette var det nok få gode grunner for Alexander til å beholde artistnavnet Varg. Så da debutlangspilleren Min Tid Skal Komme kom ut i 1995 var ikke bare artistnavnet Varg borte, men også artistnavnet Nebiros var forsvunnet, og bandmedlemmene i Fleurety sto frem under egne navn.

Navnene Nebiros og Fleurety er hentet fra samme kilde, nemlig fra lister over fremtredende demoner i Helvete slik de figurerer i grimoarer – altså bøker som beskriver magisk tro og praktisering av magi – som Grimorium Verum og The Grand Grimoire, begge skrevet en gang på 1800-tallet, men med kilder flere hundre år tilbake i tid. Svartmetallens mest populære magiker, Aleister Crowley var med på å popularisere disse grimoarenes visdom og dets antatte opphavsmann, nemlig kong Salomo.

Ett av de bandene som støtte fra seg Fleurety var Ulver. På omslaget til demokassetten Vargnatt (1993), spilt inn i perioden 15. til 17. oktober 1993, er de tydelige på at de ikke setter pris på bandet.

We do not salute…

Fleurety & Wind of centuries… Guess you’ve not got to the point of understanding…

You will remain nothing until the day you are nothing…

Ulver, Vargnatt (1993).

Nordgaren og Hatlevik ble altså støtt ut av svartmetallens indre mørke sirkel i tiden etter at demokassetten deres Black Snow kom ut. Men hvorfor? Åpenbart fordi de ikke var TRVE nok, ikke ekte svartmetallere nok. De var altså etter sigende ikke innbitte nok i sin hengivenhet til svartmetallens strenge kodeks. En kodeks det paradoksalt nok var lite konsensus rundt.

Patterson (2013, s. 417) hevder at det nok også hadde noe med hvordan Fleurety låt på Black Snow:

However, what really sets the demo apart from pretty much anything is the insanely shrill, piercing vocals produced by Alexander. Unsettling, even painful, they make the demo very much an acquired taste. This, coupled with the duo’s distance from the rest of the Norwegian black metal scene, provoked a level of hostility usually reserved for death metal or Christian bands, with criticisms thrown by both Mysticum and fellow envelope-pushers Ulver. As if that wasn’t enough, Svein even ended up being attacked at his home by some disgruntled members of another local black metal band.

Patterson (2013), s. 417.

Som Patterson (2013) nevner så tok også Asker-bandet Mysticum avstand fra Fleurety. Det eneste (sub)offisielle tilfellet jeg har funnet hvor de uttaler seg negativt er i Slayer magazine #10 (1994):

After the tragic death of Euronymous last summer we have been very sorrowful, there has been a lot of thinking after all this and a weaker scene in Norway There is no inner circle anymore. And there are popping out false Black Metal bands everywhere. One of them certainly is FLEURETY.

Intervju med Mysticum i Slayer magazine #10 (1994).

 Selv om truslene var reelle nok for Hatlevik, så avdramatiserer Rygg alvorlighetsgraden bak Ulvers fordømmelse av Fleurety på demoen Vargnatt (1993) i Patterson (2013, s. 401).

”It didn’t take much to fall out with someone,” he admits, “in a weird way it was almost like we were striving for enemies in addition to the obvious common enemy we had in Christianity or society. I have to laugh thinking about all this… it really defied logic, the mindset that most of us adhered to. It was outlined by some sort of feeling or consensus that was absolutely ludicrous, but made perfect sense at the time; the evil thing. There were times when it was uncomfortable and it was also hard to live up to the ideals we set for ourselves. We were young and living at home with our folks so you had this sort of double life, this world with these people on the one hand, then going to school and chasing Christian skirt on the other – not so pure in retrospect. I guess ‘theatrical’ is a key word, staging yourself to a big respect.”

Patterson (2013), s. 401.

Sett opp mot hans egen uttalte dragning mot band som lød annerledes på den tiden, så gir fordømmelsen av Fleurety og Winds of Centuries som han selv sier ingen mening. Dette var band som nettopp var annerledes.

“I was really into bands that sounded different,” comments Kristoffer […], “and I think in those days that was a major criterion; to be a force to be counted on in the scene you had to create your own thing. This latter day perception othat true black metal only sounds like Darkthrone is just fucking silly, it’s a lot of distortion on the original idea wich included stuff like Mercyful Fate, for crying out load. The charisma of the music was really paramount. […].”

Patterson (2013), s. 400.

Winds of Centuries, det andre bandet som fikk gjennomgå på Ulvers demo Vargnatt, var enmannsbandet til Even Hauen som i de siste årene har gjort seg bemerket med podkasten Taakeprat. Wind of Centuries kom ut med sin eneste utgivelse, demoen Promo i 1993, før de gikk inn i historien. Hauen videreførte sine musikalske interesser i Moon Lore.

På mitt spørsmål om det var andre enn Ulver som hyttet neven etter Wind of Centuries så svarer Hauen:

Det var ikke så mye mer etter den hendelsen der, men dette var jo en periode med mye frykt og vold i miljøet generelt.

Even Hauen i Facebook-gruppa Extreme Metal Norway, 28.04.2022.

Og det var altså denne frykten og volden Hatlevik fra Fleurety kjente på den vinteren i 1994 da fire guttunger fra Askim-bandet Strid banket på døra til barndomshjemmet hans i Ytre Enebakk.

Sønner av Satan

I en meget god og innsiktsfull analyse av svartmetallens grunnlag bakt inn i en interessant anmeldelse av Erlend Erichsens roman Nasjonalsatanisten (2005), så gjenforteller Hatlevik opplevelsen med gutta fra Strid. Jeg gjengir her de delene som omhandler selve opplevelsen, men anbefaler å lese hele den opprinnelige teksten. Essayet «Sønner av Satan» ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 09.12.2005, og ble gjengitt i Ballade 16.12.2005 (https://www.ballade.no/populaermusikk/sonner-av-satan/).

For ordens skyld, det å finne ut hvor Hatlevik eller Nordgaren bodde var ikke vanskelig. Begges bostedsadresse var trykket på omslaget til demokassetten slik det var vanlig den gangen.

Det er fredag kveld, klokka er omtrent halv tolv. På MTV går Beavis & Butt-Head, et tegnet humorprogram hvor to taperungdommer fra en amerikansk forstad kommenterer musikkvideoer. Jeg har trukket gardinene foran vinduene i stua; jeg vil ikke at noen skal vite at jeg ser moroprogram på tv – det sømmer seg ikke for en som meg.

Jeg er 16 år gammel, og livet handler om Black Metal. (Vanen med å skrive Black Metal med stor forbokstav tilegnet jeg meg på denne tiden.)

Jeg synes jeg hører noen luske rundt huset. Det ringer på døra. Utenfor står fire unge menn. De ser ut til å være tre–fire år eldre enn meg. De bærer Black Metal-uniform – svarte skinnjakker, tunge støvler og nagler.

— Er det du som er Svein? spør en av dem.

Jeg har aldri sett noen av dem før. «Faen, alle har lenger hår enn meg,» tenker jeg.

De har kjørt fra Askim til Ytre Enebakk, en strekning på to og en halv mil. De fire unge mennene er medlemmer av bandet Strid.

— Det er jeg som er Svein Egil, presiserer jeg.

— Er det du som spiller i Fleurety?

Fleurety er bandet en venn og jeg startet litt over to år tidligere. Fleurety er forresten navnet på en demon; de hallusinogene urtenes herre, som kan utføre enhver arbeidsoppgave i løpet av én natt.

— Ja.

— Dere er herved oppløst.

Jeg tenker meg ikke om før jeg svarer.

— Dra til helvete.

[…]

Han som snakket, løper mot meg, og jeg forsøker å lukke ytterdøren. Men han har allerede satt foten i døråpningen. Hodet mitt smeller i veggpanelet. Den fremmede skriker; jeg husker ikke nøyaktig hva. Hvis det ikke var «Jeg skal faen meg banke deg!», så var det «Jeg skal faen meg drepe deg!».

Så kommer pappa inn i entreen. Han og mamma har selvsagt våknet av at det ringte på. Pappa er iført kun truse, mønstret i blått og oransje, et mønster som minner om rosemaling. Han er skallet, bærer briller, er kompakt og under gjennomsnittlig høy.

Han jager alle de fire fremmede av gårde. De må reise hjem til Askim med uforrettet sak. Knivene de hadde gjemt under jakkene, kom ikke til nytte.

[…]

Handlinger som denne, å banke en normal person, ga prestisje i Black Metal-miljøet. For en Black Metal-er var det sentralt å vise at man ikke var et normalt menneske – man skulle være ekte. Og ingenting var verre enn en falsk Black Metal-er: en posør eller trendnisse.

Grunnen til at fire unge menn reiste fra Askim til Ytre Enebakk en fredagskveld i 1994, var at de hadde hørt noen påstå at vi, medlemmene i Fleurety, ikke var ekte Black Metal-ere. Denne blandingen av musikkpoliti og lynsjemobb var ikke sendt på oppdrag fra noen; de agerte på eget initiativ. Dette var en måte å vise sin hengivenhet til Black Metal-ens ideologi. 

[…]

En kveld noen uker etter at Strid hadde vært på besøk, mottok jeg en telefon. En tilgjort, mørk stemme erklærte: «Du skal dø. Grusomt.» Jeg bestemte meg for å gå en lang tur i skogen for å tenke.

Da jeg kom tilbake, hadde jeg kommet frem til hva som måtte gjøres. Dagen etter gikk jeg på skolen med en kniv med et 20 centimeter langt blad på innsiden av frakken. Jeg skaffet en sprayflaske med tåregass, som jeg oppbevarte i det lille rommet på ryggsekken. Slik var jeg utstyrt hele det neste året.

I mellomtiden lot jeg meg intervjue i utenlandske fanziner, og i likhet med Vinterblod [en av de to hovedpersonene i Erichsens roman Nasjonalsatanisten, red.anm.] trengte jeg min egen spesiallagde isme. Jeg erklærte at jeg var en evilist. Min ideologi skulle være den mest ekstreme av dem alle. Jeg hevdet at jeg dyrket ondskap for ondskapens egen skyld, uten selvisk interesse.

Jeg strevde med å fylle min nye, beinharde ideologi med innhold. Det var ikke så lett. Hvordan kombinerer man en ideologisk forpliktelse om å ønske andre menneskers lidelse med å være en høflig gutt som gjorde alle leksene sine?

Med Fleurety hadde vi spilt inn singelen A Darker Shade of Evil, som skulle gis ut på det tyske selskapet Malicious Records. Men singelen vår ble aldri gitt ut på Malicious Records, og årsaken er etter hva jeg erfarer at eieren av selskapet mottok trusler fra Strid. (Malicious Records ga blant annet ut Strids eneste offisielle utgivelse, en vinylsingel i 1995, og den andre plata til Gorgoroth, Antichrist, i 1996.)

Noen måneder senere kom jeg frem til at jeg ikke klarte å lage noen tilfredsstillende definisjon av begrepet «ondskap», og evilist-prosjektet ble avsluttet. Singelen vår ble gitt ut på det engelske selskapet Aesthetic Death Records, og jeg klarer den dag i dag fortsatt ikke å gi noen tilfredsstillende definisjon av begrepet «ondskap». Egentlig mener jeg (fortsatt) at «ondskap» er et tullete begrep.

[…]

Året er 2000. Jeg sitter på t-banen på vei hjem. En fremmed mann kommer bort til meg rett før banen stopper ved Høyenhall stasjon, den siste før Manglerud, hvor jeg har tenkt meg av.

— Skal du ikke være med og gå av her? spør den fremmede.

— Tja, ja, svarer jeg.

Den fremmede viser seg å være min nabo, og bor 200 meter lenger ned i veien. Han var en av gutta i Strid og har klippet håret siden sist. I løpet av spaserturen hjem blir det tydelig at han er hypp på forsoning.

Svein Egil Hatlevik, utdrag fra essayet «Sønner av Satan» som opprinnelig ble publisert i Morgenbladet 09.12.2005, og senere gjengitt i Ballade 16.12.2005, https://www.ballade.no/populaermusikk/sonner-av-satan/

Dette dobbeltlivet, i balansen mellom å skulle være ond svartmetaller samtidig som man var skoleelev og bodde hjemme hos foreldrene, som både Rygg og Hatlevik kommenterer, er noe også Per Amund Solberg, sessionbassist i Fleurety og NRK-kollega trekker frem når jeg spør han om hvorfor Ulver ikke likte Fleurety:¹En annen NRK-kollega, Tommy Hjelm, spiller i det norske grindcore-bandet Beaten To Death som har laget en låt om feiden mellom Fleurety og Strid, «Dere er herved oppløst» fra utgivelsen Agronomicon (2018). Låten inneholder blant annet ordene «Strid. / Askimbandet Strid / Antakeligvis noe drit» som kan oppfattes som krenkende og i tråd med temaet denne artikkelen diskuterer. Jeg oppfatter derimot låten som humoristisk. Hele teksten er som følger: «Ytre Enebakk / Året er 1994 / Midnatt på vinterstid / Fire nek skal gjøre noe trve / Strid. Askimbandet Strid / Antakeligvis noe drit / Bevæpnet med kniv / Banker de på: / “Ja, god kveld / Er det du som er Svein? / Spiller du i Fleurity? / Dere er herved oppløst!” / Stridgutta vil slåss / Svein Egil prøver å lukke døra / Til slutt jager faren hans dem bort / I bare underbuksa / Dere er herved oppløst / “Hva med å spørre om Svein vil spille trommer?” / “Nå er vi voksne og ikke teite lenger” / “Møtte ham på Manglerud T-bane forleden” / “Hei! Svein! Kom! / Bli med!” / Dere er herved oppløst!» Låten oppsummerer hendelsesforløpet, og det paradoksale faktum at Hatlevik nå spiller i Strid. Den kommer med syrlige kommentarer om at gutta i strid er noen nek og ikke teite lenger, og at de også musikken de spiller er noe drit, som nevnt tidligere, men denne typen antagelser og grunnløs skittkasting setter jo akkurat fingeren på det fenomenet jeg omtaler i denne artikkelen, at det var ungdomsstreker som (trolig) manglet velfunderte og – i en voksenverden – vektige grunner. I så måte tar låten denne artikkelens tema på kornet. Det er verdt å merke seg at denne typen tekstlig skittkasting ikke er å finne i selve låtene til svartmetallbandene på den tiden vi omtaler, i alle fall ikke så langt jeg har klart å finne ut av. Skittkastingen ble forbeholdt omslag og intervjuer.

Dessuten var jeg i periferien av Fleurety – mens Svein Egil og co. ville «kombinere «evilisme» med det å være «en høflig gutt som gjorde alle leksene sine»» var jeg han høflige gutten som gjorde alle leksene sine og i tillegg spilte fotball og hadde kort sveis 😉.

Per Amund Solberg i en e-post til undertegnede 07.03.2022.

Hvorfor være musikkpoliti?

Hva er så beveggrunnene for å være et musikkpoliti slik vi har sett fant sted i alle fall i den tidlige perioden av den norske svartmetallhistorien? Det kan synes som det er to mekanismer som spiller inn samtidig her. For det første en klikk-etablering som gir inngruppe- og utgruppe-konstellasjoner, og som naturlig gir utenforskap for noen individer og grupperinger. For det andre gir denne klikk-etableringen et verdigrunnlag og retningslinjer for hva som er godtatt og faller innenfor klikkens normer, og hva som faller utenfor.

I sitt essay forklarer Hatlevik Strids angrep på han og Fleurety, og videre hele svartmetallens appell, med den tyske teologen Rudolf Ottos begrep om «mysterium tremendum et fascinosum» fra boken Das Heilige (1917). Hatlevik oversetter det med «mysteriet med det som får deg til å skjelve (av redsel) og som samtidig tiltrekker deg», og senere med «skrekkblandet fryd». Otto er ute etter å sirkle inn religionens kjerne som han mener er menneskets møte med det numinøse. Det guddommelige er «das ganz Andere» som både er tiltrekkende og avskrekkende.

Hatlevik synes å mene at denne religiøse opplevelsen kan innby til en følelse av opphøyethet og utvalgthet, og dernest fanatisme, noe som ikke ligger latent i Ottos begrep.

[M]ange av oss som var knyttet til Black Metal-bevegelsen på starten av 90-tallet, var fanatikere. Vi delte i likhet med andre fanatikere verden inn i to: vi og de andre. Troen på Black Metal dominerte tilværelsen, og signaler fra omverdenen som motsa Black Metal, ble avvist. Den fanatiske Black Metal-eren vraket sine streite venner, han ville heller gå turer i skogen om natten enn å gå på fest. Men i motsetning til de fleste andre fanatiske bevegelser krevde ikke Black Metal-en kun konformitet fra sine rettroende, men også individualitet.

Hatlevik (2005).

Denne spissrotgangen mellom individualitet og konformitet innad i gruppa er gjenkjennbar, og nok ikke kun attribuerbar til svartmetallens sosiale omgangsform. I artikkelen «The Individual Within the Group: Balancing the Need to Belong With the Need to Be Different» (Hornsey & Jetten, 2004) diskuterer Matthew J. Hornsey og Jolanda Jetten ulike strategier for å dekke behovet for både å tilhøre og være annerledes. For at dette er to grunnleggende behov er både de og resten av forskningen klar på.

In summary, the literature suggests that people have a fundamental need to belong to social groups and, at the same time, have a fundamental need to defend their individual identities.

Hornsey & Jetten (2004), s. 250.

Det synes allikevel ikke som om den religiøse opplevelsen og den påfølgende fanatismen helt ut kan forklare etableringen av et musikkpoliti innen svartmetallen. Vi må hente inn flere psykologiske mekanismer, og også ta inn over oss det faktum at svartmetallens utøvere på den tiden var ungdom, med alt det det innebærer.

Relasjonell aggresjon

Tove Flack undersøker i sin doktorgrad Relational aggression in adolescents. Exploring the associations with status goals, status stress, perspective taking and empathic concern within the framework of social goal theory (Flack, 2018) om relasjonell aggresjon (relational aggression) kan være en funksjonell, om enn negativ, strategi for å oppnå popularitet blant ungdom.

For å bli selvstendige individer som er i stand til å ta ansvar for seg selv og mestre sosiale livsutfordringer, må ungdom gradvis bli mer uavhengig av foreldrene og etablere sitt eget sosiale nettverk blant jevnaldrende. Å skaffe seg venner, bli akseptert og oppnå støtte blant jevnaldrende er derfor av største betydning for ungdom, skriver Flack i introduksjonen (Flack, 2018, s. 1).

Ungdom, fortsetter hun, må finne ut hvordan de passer inn og hvordan de skal takle utfordringer som oppstår i forholdet til jevnaldrende. Hierarkier dukker alltid opp innenfor slike sosiale systemer. Noen jevnaldrende etablerer høy status, mens andre har gjennomsnittlig eller lav status. I prosessen med å etablere ulike roller, er ikke alle sosial interaksjoner blant jevnaldrende positiv. Selv om mange ungdommer etablerer gode vennskap og opplever sosialt velvære, opplever andre skader og ekskludering fra de jevnaldrende i gruppen.

Relasjonell aggresjon er ifølge Flack (2018, s. 1–2) et velkjent fenomen som involverer atferd som med vilje skader andres mellommenneskelige forhold (ved f.eks. å spre negativ sladder og målrettet ekskludere andre). Relasjonell aggresjon topper seg i ungdomsårene viser mange vitenskapelige undersøkelser. Disse viser også at relasjonell aggressiv atferd kan være svært skadelig for den enkeltes velvære, og den emosjonelle og sosiale utviklingen til både ofre og gjerningspersoner. Men relasjonell aggressiv atferd ser også ut til å gi noen fordeler for gjerningspersonen. Popularitet i gruppen med jevnaldrende er tydelig assosiert med denne typen atferd.

Ifølge Flack (2018, s. 2–3) skiller forskningslitteraturen mellom to distinkte dimensjoner av sosial status. På den ene siden har vi sosiometrisk populær ungdom som er populære i den forstand at de anses som de best likte av andre jevnaldrende, og det fordi de er snille, hjelpsomme og støttende. På den andre siden har vi ungdommer som er populære, ikke fordi de er hyggelige mot andre, men fordi de har status, prestisje og makt innenfor gruppen. Jevnaldrende beskriver dem ofte som «kule» og «dominerende», og mange jevnaldrende beundrer dem, imiterer oppførselen og stilen deres og ønsker å være akkurat som dem. Selv om ungdom i denne gruppen er høyt beundret, er de ofte dårlig likt.

Jevnaldrende anser disse vanligvis som «de mest populære», og i forskningen er de betegnet som opplevd populær ungdom (perceived popular adolescents). Det er viktig å merke seg, skriver Flack, at det kun er opplevd populær ungdom som assosieres med relasjonell aggressiv adferd. Sammenhengen mellom relasjonell aggressiv adferd og opplevd popularitet har fått forskere til å foreslå at relasjonell aggressiv adferd kan brukes til å oppnå sosial status. I følge sosial målteori oppfører folk seg på måter som samsvarer med jakten på sine mål. Folk evaluerer situasjoner og avgjør om disse situasjonene kan hjelpe dem med å nå sine mål.

Spesielt når ungdom har et sterkt ønske om popularitet, skriver Flack, kan relasjonell aggressiv adferd fungere som en strategi for å nå statusmålene deres. Forskning tyder på at allerede populære ungdommer kan opprettholde sin status ved å bruke sin dominerende posisjon til å inkludere og ekskludere jevnaldrende i henhold til deres egen vilje, og forbedre statusen sin ved å engasjere seg i relasjonelt aggressive handlinger. På den andre siden kan upopulære ungdommer engasjere seg i relasjonell aggressiv adferd for å forbedre sin posisjon når gruppens ledere er relasjonelt aggressive.

Ungdom kan også reagere med relasjonell aggressiv adferd når de opplever en trussel mot deres sosiale posisjon i gruppen. Ettersom oppfattet popularitet blir svært viktig i løpet av ungdomsårene og konkurransen om status blant jevnaldrende øker, kan individer utvikle bekymringer eller usikkerhet rundt sin sosiale stilling, noe Flack betegner som statusstress. Muligheten for å bli alene og uten støtte kan være veldig skremmende og ødeleggende for et individs velvære.

Normativ adferd

Sosial identitet, i motsetning til individuell identitet, er en kognitiv mekanisme som har som funksjon å gjøre gruppeadferd, i motsetning individuell adferd, mulig.²Det følgende er basert på Kelly & Setman (2021) og Bicchieri, Muldoon & Sontuoso (2018). Gruppeadferd er karakterisert gjennom opplevd likhet mellom gruppemedlemmer, samhørighet, en tendens til å samarbeide for å oppnå felles mål, delte holdninger eller tro og samsvar med gruppenormer. Straks et individ karakteriserer seg selv som medlem av en gruppe vil han se på seg selv som depersonalisert og lik andre gruppemedlemmer langs de relevante stereotypiske dimensjonene. I denne prosessen vil individet – så sant gruppemedlemmene ser på sine interesser og mål som like – begynne å omfavne slike interesser og mål som sine egne.

Normer er regler innad i en gruppe som setter grenser for hva som er passende, akseptert, påkrevd eller forbudt for ulike medlemmer i ulike sammenhenger. Normene manifesterer seg typisk i vanlige handlinger som holdes på plass av sosiale sanksjoner. Så snart en person adopterer en norm så fungerer den både som en regel som rettleder adferden, og som en standard som adferd evalueres opp mot. Og ikke minst blir individer motivert til å håndheve normene de adopterer, og dermed delta i reguleringspraksiser slik som straff og tildeling av skyld. Slike praksiser bidrar igjen til å stabilisere fellesskapets sosiale ordninger og normene som strukturerer dem.

Slike reguleringspraksiser er responser som synes å være rotfestet i en dedikert psykologisk funksjon – et normsystem – som gjør mennesker følsomme for visse typer sosial stimuli (adferd, kontekst og roller) som pålitelig produserer karakteristiske responser i flere fasetter (fysiologisk, slutningsvis og adferdsmessig) som korresponderer med disse. Forskning viser at barn fra svært tidlig alder av har en slik følsomhet, og lærer seg raskt seg at visse typer adferd, kontekst og roller er styrt av normer.

Håndhevelse og straff inkluderer korrigering, ikke ønske om samarbeid, kommunikasjon av misbilligelse gjennom kroppsspråk eller eksplisitt kritikk, utstøting eller sladder om normbryterne, eller til og med fysisk vold. Dermed blir individer lydhøre overfor normer og det sosiale presset som de blir håndhevet gjennom, og motivert til å bruke sosialt press på andre som overtrer.

Hvor stramt og hvor løst normene etterleves og straffes er det også forsket på, og der er det variasjoner fra kultur til kultur, og nok også fra subkultur til subkultur.

Gruppespesifikke normer knyttet til felles opplevde interesser og mål har blant annet to funksjoner: å minimalisere opplevde forskjeller mellom gruppemedlemmene, og maksimalisere forskjellene mellom gruppen og utenforstående. Straks slike normer er formet vil de være stabile kognitive representasjoner om hva som er korrekt adferd for et gruppemedlem. Gruppeidentitet er bygget rundt gruppekarakteristikker og adferdsstandarder, og derfor vil enhver mangel på konformitet til gruppenormen ses på som en trussel mot legitimiteten til gruppen. Kategorisering av en selv som medlem av gruppen aksentuerer likhetene mellom ens egen adferd og den som er foreskrevet av gruppenormen, noe som skaper konformitet i tillegg til en disposisjon til å kontrollere og straffe overtredere. Innenfor dette skjemaet er det slik at gruppenormer adlydes fordi individet identifiserer seg med gruppen, og konformitet er mediert av kategoriseringen av en selv som et gruppemedlem.

Konklusjon

Vi har nå undersøkt de to mekanismene jeg identifiserte som kan forklare beveggrunnene for å være et musikkpoliti slik vi har sett fant sted i alle fall i den tidlige perioden av den norske svartmetallhistorien. Vi har sett hvordan klikk-etableringen gir inngruppe- og utgruppe-konstellasjoner, noe som naturlig gir utenforskap for noen individer og grupperinger. Vi har også sett hvordan klikk-etableringen etablerer et verdigrunnlag og retningslinjer for hva som er godtatt og faller innenfor klikkens normer, og hva som faller utenfor.

Behovet for å identifisere seg med en gruppe og etablere og kjempe for sin posisjon i gruppa med relasjonell aggressiv adferd er særlig sterk i ungdommen, og sammenfaller med alderen til de som sterkest utøvde denne typen musikkpoliti-adferd på den tiden vi diskuterer. At en så sentral figur i gruppen rundt platebutikken Helvete som Øystein «Euronymous» Aarseth fungerte som en opplevd populær ungdom som selv utøvde og samtidig oppmuntret til relasjonell aggressiv adferd er nærliggende å tenke seg. Og det finnes flere eksempler.

Som gruppe var svartmetallutøverne på denne tiden i sterk opposisjon til samfunnsstrukturer som kuet og holdt nede enkeltindividet i en tilstand av likegyldighet. I og for seg en meget ordinær grunn for et ungdomsopprør. En utvannet, slapp og institusjonalisert søndagsskole-kristendom som i sin tid skilte mellom det profane og det åndelige og derigjennom avmystifiserte verden, samtidig som den frarøvet oss den norrøne gudeverden og et respektbasert verdigrunnlag med krigerkodeks, ble raskt synderen for den tilstanden det norske rockebandet Raga Rockers på samme tid kalte Maskiner i Nirvana (1985), et følelsesmessig avstumpet voksenunivers uten glød og med flokkmentalitet. Musikalsk fant svartmetallutøverne sin motstander i death metal som de mente hadde mistet sin inderlighet da den be kommersialisert. Begge disse perspektivene var noe aktørene hadde vokst opp med og nytt godt av. Begge deler var noe som lå deres hjerte nært, og som de nå identifiserte som en del av et voksenunivers de måtte distansere seg og fri seg fra.

Behovet for å gjøre opprør mot det bestående skapte naturlig nok et ganske stramt norm-regime hvor man gjennom negasjon tydelig tok avstand fra det bestående og skapte klare normative retningslinjer for hva som var innenfor og hva som falt utenfor gruppens verdisett.

I et slikt miljø hvor en ny musikalsk sjanger ble født, og hvor en rekke band samtidig forsøkte å tre frem i rampelyset ble det naturlig nok konkurranse og et sterkt statusstress, med påfølgende økt radikalitet og aggressivitet i sanksjonsadferden.

Man skal heller ikke underslå at det skjedde en kulturell modernisering av Norge på denne tiden, noe som også innebar en utstrakt sekularisering. Thomas Bossius (2003, s. 32–34) har en interessant diskusjon av disse aspektene hvor han benytter seg av sosiologiske analyser av Thomas Ziehe og Thomas Luckman.

Ziehe hevder at i den kulturelle moderniseringsprosessen vil samfunnets tradisjonelle og felles tolkningsmønstre eller verdensanskuelse bryte sammen, miste fotfeste eller bli umuliggjort, og det som før var felles blir individuelt. Denne frikoblingen fra de tradisjonelle tolkningsmønstrene er individuell, og oppgaven med å velge nye legges også på den enkeltes skuldre.Som en følge av dette vokser det frem en kompleks jungel av ulike tolkningsmønstre eller verdensanskuelser.

Oppløsningen av de gamle tolkningsmønstrene og etableringen av et mangfold nye tolkningsmønstre er en utfordring for individet, som må finne en mestringsstrategi. Ifølge Ziehe kan disse kategoriseres i tre ulike typer. For det første kan individet gjennom å aktivt og bevisst motarbeide det moderne, utnytte det og drive det videre. For det andre kan individet fornekte og lukke øynene for det moderne, og hevde at dypt der inne ligger de gamle tolkningsmønstrene intakte. For det tredje, og dette er den mestringsstrategien som Bossius finner mest interessant, kan individet benytte seg av det Ziehe kaller for kulturelle orienteringsforsøk. Disse kan også deles inn i tre typer.

Det første kaller Ziehe for subjektivering, og består av en streben etter nærhet.

Närhet till andra människor, till sig själv, det egna livet, sina egnet känslor och sitt eget sanna jag. I närheten till andra försöker man motverka opersonligheten och alienationen i det moderna samhället.

Lossius (2003), s. 33.

Det andre orienteringsforsøket som Ziehe kaller ontologiseringen preges av en streben etter visshet.

Man söker efter fast mark att stå på i en värd där allting flyter. De som väljer det ontologiserande orienteringsförsöket upplever förlusten av mening som det største hotet. Till den ontologiserande sfären hänför Ziehe sådant som «försök till remystifisering, t ex nyreligiösa grupper och ett växande interesse för andlighet» (Ziehe 1986: 355). Man söker det hela, det äkta och det ursprungliga.

Bossius (2003), s. 33.

Det tredje orienteringsforsøket kaller Ziehe for potensering.

Att potentiera: «betyder att konstgjort ladda något med betydelse. Här söker man inte närhet, inte heller visshet, utan intensitet» (a.a: 356).

Bossius (2003), s. 33.

Thomas Luckmann kritiserer forståelsen av det sekulariserte mennesket som et menneske som har mistet sin religiøsitet, og mener i tråd med Ziehe at en felles religiøs forståelse knyttet opp mot de religiøse institusjonene er tapt, men at individet i sin nyorientering i jungelen av nye tolkningsmønstre bygger sitt eget individuelle verdensbilde og dermed privatiserer religionen.

Luckmanns övertygelse är att allas världsuppfattning innehåller «oartikulerade och ofullgångna, uppfattningar om det som inte kan förstås och som bildar en helig sfär för individen» (Gustafsson 1981: 5). Innehållet i dessa heliga sfärer kallar han för den osynliga religionen, och menar att den i det moderna samhället dominerande religionsformen är en mängd individuella osynliga privatreligioner.

Bossius (2003), s. 34.

Det er liten tvil om at prosesser som dette har spilt en stor rolle i dannelsen av svartmetallens ideologiske fundament, et fundament som samtidig med at det var strengt og normgivende, også var søkende, mangfoldig og privat.

Bossius (2003, s. 137) bekrefter også min overstående analyse av opphavet til svartmetallens musikkpolitivirksomhet, knytter den til moderniteten og sekulariseringens utfordringer, og – som meg – utvider den til å være en viktig drivkraft for hele subkulturens uttrykk.

Drivkraften för religionen i black metal-kulturen står framför alle att finna i den grundläggande problematiken under ungdomstiden. Altså de identitets- och trygghetsbehov som oppstår i samband med att man ska gira sig fri från familien och börja stå på egna ben. Intimt sammanvävt med detta finner man även de problem moderniteten och sekulariseringen ger upphov till.

Bossius (2003), s. 137.

Kilder

Se Kilder.

• 1
  En annen NRK-kollega, Tommy Hjelm, spiller i det norske grindcore-bandet Beaten To Death som har laget en låt om feiden mellom Fleurety og Strid, «Dere er herved oppløst» fra utgivelsen Agronomicon (2018). Låten inneholder blant annet ordene «Strid. / Askimbandet Strid / Antakeligvis noe drit» som kan oppfattes som krenkende og i tråd med temaet denne artikkelen diskuterer. Jeg oppfatter derimot låten som humoristisk. Hele teksten er som følger: «Ytre Enebakk / Året er 1994 / Midnatt på vinterstid / Fire nek skal gjøre noe trve / Strid. Askimbandet Strid / Antakeligvis noe drit / Bevæpnet med kniv / Banker de på: / “Ja, god kveld / Er det du som er Svein? / Spiller du i Fleurity? / Dere er herved oppløst!” / Stridgutta vil slåss / Svein Egil prøver å lukke døra / Til slutt jager faren hans dem bort / I bare underbuksa / Dere er herved oppløst / “Hva med å spørre om Svein vil spille trommer?” / “Nå er vi voksne og ikke teite lenger” / “Møtte ham på Manglerud T-bane forleden” / “Hei! Svein! Kom! / Bli med!” / Dere er herved oppløst!» Låten oppsummerer hendelsesforløpet, og det paradoksale faktum at Hatlevik nå spiller i Strid. Den kommer med syrlige kommentarer om at gutta i strid er noen nek og ikke teite lenger, og at de også musikken de spiller er noe drit, som nevnt tidligere, men denne typen antagelser og grunnløs skittkasting setter jo akkurat fingeren på det fenomenet jeg omtaler i denne artikkelen, at det var ungdomsstreker som (trolig) manglet velfunderte og – i en voksenverden – vektige grunner. I så måte tar låten denne artikkelens tema på kornet. Det er verdt å merke seg at denne typen tekstlig skittkasting ikke er å finne i selve låtene til svartmetallbandene på den tiden vi omtaler, i alle fall ikke så langt jeg har klart å finne ut av. Skittkastingen ble forbeholdt omslag og intervjuer.
• 2
  Det følgende er basert på Kelly & Setman (2021) og Bicchieri, Muldoon & Sontuoso (2018).