Kategorier
Mørke meditasjoner Norsk svartmetall spesial

Det dekadente overmennesket

Svartmetallen hyller det opphøyde individet over flokken – krigeren. Den hyller irrasjonaliteten over fornuften, og den lengter tilbake til en forgangen storhetstid som refortryllet ligger i fremtiden etter den forhatte kristendommens fall.

Samtidig er svartmetallen paradoksalt nok ridd av nedbrutt livsvilje og anemisk dødslengsel.

I forrige del av Norsk svartmetall spesial, startet jeg med å tolke denne mørke musikksjangerens ideologiske og filosofiske fundament som en dekadent-nihilistisk kulturhistorisk bevegelse, med den tyske 1800-talls-filosofen Friedrich Nietzsche som los. Og Nietzsche skal være med oss videre også i denne delen.

Kategorier
Mørke meditasjoner Norsk svartmetall spesial

Den dekadente svartmetallen

[D]a Zarathustra var alene, talte han slik til sitt hjerte: «Skulde det være mulig? Denne gamle hellige der inne i skogen har enno ikke hørt at gud er død!»

Friedrich Nietzsche, Slik talte Zarathustra (1883–5/1944), s. 25.

Slik talte Friedrich Nietzsche gjennom vismannen Zarathustra i 1883 (Nietzsche, 1883-5/1944, s. 25). Den tyske dikterfilosofen så at det gamle verdigrunnlaget ikke lenger kunne bære det moderne mennesket som vokste frem. De gamle verdiene måtte erstattes av nye som kunne hjelpe det moderne mennesket til å utvikle seg til sitt fulle potensial, uten religionens påbud og forbud.

Det skulle vise seg at en slik verdifrihet ble for grenseløs, og slavemennesket søkte tilbake til gudene. Men, hundre år senere skulle Nietzsches ord hentes frem igjen. Hans radikale tanker ble sentrale da den ekstreme musikksjangeren black metal, eller på norsk svartmetall, bygget seg et filosofisk og ideologisk fundament.

I denne tredje delen av Norsk svartmetall spesial, skal jeg forsøke å utvide vår forståelse av svartmetallen gjennom å analysere den som en dekadent-nihilistisk kulturhistorisk bevegelse, med den tyske 1800-talls-filosofen Friedrich Nietzsche som los. Denne episoden heter «Den dekadente svartmetallen».

Kategorier
Mørke meditasjoner Norsk svartmetall spesial

Maskespill og skog

Den 54 år gamle New York-maleren Russell Nachman lager bilder i vannfarger og akryl, av mennesker, gjerne med et smil, en glorie over hodet i bladgull, en sigarett i munnen, og en flaske eller et glass tett på. Menneskene virker beruset, og situasjonene er komiske. Ikke så unormalt kanskje? Bortsett fra at alle har liksminke på.

I ett av bildene, som treffer meg særlig, vises en middelaldrende manns ansikt i profil, med sitt tynne mørke hår gredd bakover, buskete kinnskjegg, oppnedkors i øret, tatovering på halsen hvor det står «Krieg» og en annen tatovering på skulderen med anarki-symbolet. Han har smilende sammenpressede øyne, og et lurt Mona Lisa-smil på leppene.

Ansiktet er dekket av hvit liksminke, og rundt øynene er det malt svart, som for å forsterke dødningeuttrykket. Det kan se ut som han blåser røyk ut av munnen som blander seg med skyene på aftenhimmelen bak ham. Et fjell kneiser mot horisonten, og et tjern ligger døsig på sletten mot fjellet, i et karrig, vinterlig landskap. Det hviler en opprørsk ro i bildet.

Kategorier
Mørke meditasjoner Norsk svartmetall spesial

Den levende døde

Mayhems debut-EP Deathcrush, utgitt i august 1987, markerer starten på et verdensomspennende musikalsk fenomen som går under sjangerbetegnelsen «black metal», eller «svartmetall» som jeg sier på norsk. Et fenomen som ikke bare ble en musikalsk bevegelse, men som samtidig skapte et stort ideologisk og filosofisk byggverk som man sjelden finner maken til i populærkulturen.

I denne første av fire deler i en føljetong jeg har kalt Norsk svartmetall spesial, forsøker jeg å avdekke noen av bærebjelkene i det ideologiske og filosofiske reisverket den norske svartmetallen er bygget på.