Den dekadente svartmetallen

[D]a Zarathustra var alene, talte han slik til sitt hjerte: «Skulde det være mulig? Denne gamle hellige der inne i skogen har enno ikke hørt at gud er død!»

Friedrich Nietzsche, Slik talte Zarathustra (1883–5/1944), s. 25.

Slik talte Friedrich Nietzsche gjennom vismannen Zarathustra i 1883 (Nietzsche, 1883-5/1944, s. 25). Den tyske dikterfilosofen så at det gamle verdigrunnlaget ikke lenger kunne bære det moderne mennesket som vokste frem. De gamle verdiene måtte erstattes av nye som kunne hjelpe det moderne mennesket til å utvikle seg til sitt fulle potensial, uten religionens påbud og forbud.

Det skulle vise seg at en slik verdifrihet ble for grenseløs, og slavemennesket søkte tilbake til gudene. Men, hundre år senere skulle Nietzsches ord hentes frem igjen. Hans radikale tanker ble sentrale da den ekstreme musikksjangeren black metal, eller på norsk svartmetall, bygget seg et filosofisk og ideologisk fundament.

I denne tredje delen av Norsk svartmetall spesial, skal jeg forsøke å utvide vår forståelse av svartmetallen gjennom å analysere den som en dekadent-nihilistisk kulturhistorisk bevegelse, med den tyske 1800-talls-filosofen Friedrich Nietzsche som los. Denne episoden heter «Den dekadente svartmetallen».

I Norsk svartmetall spesial forsøker jeg i en føljetong på fire deler å avdekke noen av bærebjelkene i det ideologiske og filosofiske reisverket den norske svartmetallen er bygget på. Føljetongen ble skrevet til og sendt på NRK P2 rett i etterkant av at NRK-dokumentarserien Helvete gikk på NRK2 i september og oktober 2020. Les også gjerne NRK-artikkelen «Det är jag som är döden» som ble skrevet til dokumentarserien. Om du har tips eller innspill til det jeg har skrevet, ta kontakt på helge@kaasin.no.

Norsk svartmetall spesial

• Del 1: Den levende døde
• Del 2: Maskespill og skog
• Del 3: Den dekadente svartmetallen
• Del 4: Det dekadente overmennesket

Kapitler

• Ideologiske kjennetegn
• Forstadslede
• Dekadansen
• Hvordan leve uten verdier?
• Dekadanseproblemet
• Den aktive nihilist
• Den radikale friheten
• Forakten
• Likfugl

• Artist: Satyricon
• Utgivelse: The Shadowthrone
• År: 1995
• Plateselskap:
• Låt: «Hvite-Krists Død»
• Lengde:
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Ideologiske kjennetegn

Den norske svartmetallen som oppsto på andre halvdel av 1980-tallet, og som Satyricon etterhvert ble en fremtredende del av, er en musikalsk bevegelse i opposisjon til den etterhvert så polerte og kommersialiserte sjangeren death metal.

Samtidig er svartmetallen en filosofisk-ideologisk bevegelse med særlige kjennetegn. Det er tre slike som stadig trekkes frem, også i denne serien, nemlig radikal individualisme, irrasjonalitet, og millenarisme.

Svartmetallen synes i disse tre kjennetegnene å stå i en stadig spenning mellom Apollon og Dionysos i Nietzsches analyse av det apollinske og det dionysiske.

De kreftene i mennesket som setter grenser, individualiserer, maner til selvkontroll og orden, og forherliger illusjonen og skjønnheten, kaller Nietzsche apollinske. I kontrast kaster de dionysiske kreftene oss ut i kaos og beruselse, ut i forherligelse av naturen, instinktene, lyst- og smerteopplevelser, oppløst og tilintetgjort individualitet, eksesser og ødeleggelse.

Svartmetallen synes å ønske å forene disse kreftene på en særegen måte.

I svartmetallen ligger det en iboende spenning mellom radikal individualisme og flokktilhørighet, og et febrilt forsøk på å akseptere begge disse motpolene samtidig. Dette er en spenning som en rekke avvikende subkulturer kjenner på. I kampen for egen særegenhet må de bli sett, og dermed forsøke å få alle til å forstå dem. Men om alle rundt forstår dem, står de ikke lenger ut som noe særegent. Dette gjør at enhver kommersialisering av svartmetallen er et ambivalent foretagende for aktørene. Musikken skal være for de få, samtidig som det er bra at mange liker det, og at det selger godt. 

Svartmetallen feirer det primale og irrasjonelle, noe som samtidig er en kritikk av følelsesløs rasjonalisme og utvannet sekularisert kristendom. Svartmetallen er i opposisjon til småborgerlig konformitet og ufri moralisme. Det frie individet er i konflikt med det indoktrinerende systemet.

Kristendommen ble fra starten av symbolet på denne undertrykkende makten. Den anses å forhindre individets progressive utvikling, og videre individualisering. Kristendommen lyder også verditom og hul, uten kontakt med virkeligheten. Alt i alt et uttrykk for et samfunn i verdimessig forfall.

Knyttet til denne forestillingen om et samfunn i forfall, er forestillingen om at en kommende gullalder skal avløse endetiden, og kutte kristendommens lenker. For svartmetallen var det den før-kristne, norrøne tiden, som ble forbildet for den nye tidsalderen. En slik refortryllende forestilling om verden kalles gjerne «millenarisme».

Eksemplene på millenarisme i norsk svartmetall er talløse. Særlig er det vår hedenske fortid som ønskes gjenopplivet. Innslag av litterære konstruksjoner som Pytheas’ Thule, og H. P. Lovecrafts Cthulu-mytologi er blandet inn i dette.

Bergenske Hades hyller et slikt nordlig refortryllet hedensk krigerunivers på låtene «The Spirit of an Ancient Past», «Glorious Again the Northland Shall Become», og på tittellåten fra 1998-utgivelsen …Again Shall Be.

Og dette har de til felles med sine bergenske kollegaer Immortal, som etablerte sitt eget refortryllede mytiske univers Blashyrkh.

Et tredje eksempel er Sveio-bandet Enslaved som ser med lengsel tilbake til den norrøne tiden på låten «For Lenge Siden» fra 1997-utgivelsen Eld.

• Artist: Enslaved
• Utgivelse: Eld
• År: 1997
• Plateselskap: Osmose Productions
• Låt: «For Lenge Siden»
• Lengde: 08:08
• Sjanger: Black metal
• Sted: Haugesund/Bergen, Norge

Og Oslo-bandet Satyricon ser frem mot en ny tid etter verdens undergang på «The Dawn Of A New Age» fra 1997-utgivelsen Megiddo.

Bergenske Burzum er heller ikke noe unntak. «Ea, Lord of the Depths» fra førsteutgivelsen Burzum fra 1991 henspiller på J. R. R. Tolkiens Eä og hans mytologiske univers. «Budstikken» fra 2011-utgivelsen Fallen gjenoppliver de gamle hedenske gudene.

Slik uttrykker svartmetallens millenarisme et romantisk syn på naturen og en idealisert fortid, en lengsel tilbake til noe egentlig og ekte, som synes å kunne forene radikal individualisme og flokktilhørighet, samtidig som irrasjonaliteten og instinktene settes i et slags inderlig system.

På tittellåten fra 1992-utgivelsen A Blaze In The Northern Sky av Darkthrone, slutter låten med følgende håpefulle profeti og allmaktsfantasi:

We are a Blaze in the Northern Sky
The next thousand Years Are OURS

• Artist: Darkthrone
• Utgivelse: A Blaze in the Northern Sky
• År: 1992
• Plateselskap: Peaceville
• Låt: «A Blaze in the Northern Sky»
• Lengde: 04:57
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Låten er et eksempel på det som kalles millenarisme i svartmetallen, en lengsel tilbake til en fordums tid. Samtidig er låten et eksempel på svartmetallens allmaktsfantasier. I siste strofe synger Ted «Nocturno Culto» Skjellum: «De neste tusen år er VÅRE».

Forstadslede

De tre kjennetegnene radikal individualisme, irrasjonalitet, og millenarisme er en vanlig måte å forklare svartmetallens filosofisk-ideologiske fundament på.

Spørsmålet er om disse tre kjennetegnene er uttømmende for å få en forståelse av det som satte gnisten til granbaret en gang på midten av 1980-tallet, i det sosialdemokratiske post-jappetids-Norge.

Selv om disse egenskapene synes å være nødvendige, så synes de ikke fullt ut å kunne forklare svartmetallens anemiske dødslengsel, maskespill, kristendomshat, allmaktsfantasier, og stadige søken etter et nytt gyldig verdigrunnlag. Hvorfor søker svartmetall-karakteren videre om han har svaret?

Det er lite i svartmetallens uttrykk som tyder på at svartmetall-karakteren egentlig passer til å bo lykkelig i et før-kristent langhus på Jæren. Dyrkende jord, med lekende barn og et brekende mylder av småfe rundt bena, og rosenrøde ferme kvinner i hektisk huslig aktivitet.

Bortsett fra at det vel er noenlunde slik Burzums Varg Vikernes – eller Louis Cachet som han nå kaller seg – har innrettet seg, på et småbruk i Frankrike. Blant fermenterte grønnsaker, kurrende duer og høns, og på et blandingsmål av fransk og norsk, lager Louis Cachet lekevåpen til barna, mens husfruen filmer for sosiale medier.

Samtidig synes det å ligge noe mer under her, også hos den aldrende Louis Cachet.

Det kan synes som om vi trenger å nærme oss svartmetall-karakteren, med andre teoretiske midler for bedre å forstå årsaken til radikal individualisme, irrasjonalitet, og millenarisme, og anemiske dødslengsel, maskespill, kristendomshat, allmaktsfantasier, og stadige søken etter et nytt verdigrunnlag. Kanskje må vi se til mer metafysiske årsaker.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: Deathcrush
• År: 1987
• Plateselskap:
• Låt: «(Weird) Manheim»
• Lengde: 02:57
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Det finnes en serie med ikoniske fotografier av det tidlige norske svartmetallbandet Mayhem, tatt på Langhus stasjon i Akershus, i 1987. De svarthvite fotografiene viser gitarist Øystein Aarseth og bassist Jørn Stubberud, tidvis sittende, og tidvis liggende, på trebenken i venteskuret på den andre siden av sporet for stasjonsbygningen. Kroppspositurene er oppgitte, slappe, som i en dyp tristesse. De ser ut som trette unge menn, uten tiltakslyst, uten fremtid.

Bak dem, spraymalt på den avflassede malte plankeveggen, er det skrevet «MAYHEM» med tynne, store svarte bokstaver. Første og siste M er skrevet slik at de danner to oppned-kors.

«Mayhem» betyr kaos. Men på Langhus stasjon var det en stille ro.

Jeg pleier å bruke begrepet «forstadslede» på det fenomenet disse fotografiene synes å avtegne. Disse gutta trengte en forandring. Og det fort.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: Deathcrush
• År: 1987
• Plateselskap:
• Låt: «Deathcrush»
• Lengde: 03:32
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Dekadansen

I 1987 kom Mayhems debut, EP-en Deathcrush. I november 1987 var det slutt på jappetiden i Norge. Det medførte etterkrigstidens verste nedgangskonjunktur og bankkrise. Norge var blitt et mer klassedelt samfunn i årene med oppgang og jappetid, og de verdiene som var grodd ut av griskheten, falt mange tungt for brystet.

Det påfølgende postmoderne 90-tallets Norge, var en nedgangstid. Og det var knyttet dommedagsprofetier til år 2000-problemet med datasystemer. Alt dette kan leses som slutten av en forfallstid, som sammenfalt med årtusenskiftet.

Hundre år tidligere, på slutten av 1800-tallet, så mange frem mot et nytt århundre med håp og store forventninger. Kapitalismen og kolonialismen blomstret, flere fikk høyere utdanning, middelklassen vokste, og både arbeiderklassen og kvinnene fikk politisk makt gjennom å organisere seg. Nye oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser gjorde livet lettere for flere.

Men, det var noen, gjerne fra det gamle aristokratiet, som motsatte seg disse forandringene, og som tok seg i å se bakover, med nostalgisk lengsel, på de gamle verdiene og det gamle styresettet som nå forfalt. Noen av disse ble kalt «dekadenter».

I dagligtalen maner uttrykket «dekadanse» frem bilder av overflod og ekstravagant utsvevende livsførsel. Uttrykket kommer fra latin og er satt sammen av «de-» som betyr ned, og «cadere» som betyr å falle. En norsk oversettelse kan da være «forfall», eller «nedgang».

Begrepet benyttes om perioder av kulturhistorien som har vært preget av nedgangstider, eller det siste døende stadium av en epoke, og med fatalistisk forbruk som et fremtredende kjennetegn; hvorfor ikke feste i dag når alt likevel er tapt i morgen? Den senromerske keisertiden er et kjent eksempel. Et annet er som nevnt overgangen fra det 19. til det 20. århundre.

Begrepet «dekadanse» er assosiert med begrepet «fin de siècle» som generelt henviser til århundreslutt, men som oftest benyttes som betegnelse på årene fra 1880 til frem til den første verdenskrigen endelig brøt ut i 1914; som tordenvær og regn etter trykkende hete.

Mange, også legestanden, mente at europeiske samfunn ved det 19. århundrets slutt hadde blitt slappe og degenererte, og behovet for en revitaliserende krig var sterkt. I den sykliske kulturhistorietenkningen er dekadansen forstadiet til apokalypsen eller Ragnarok. Og ut av katastrofens aske skulle den nye tiden gjenoppstå som fugl føniks.

Filosofer som Oswald Spengler og Friedrich Nietzsche benyttet seg av dekadanse-begrepet i sin kulturhistorie-tenkning, og Arthur Schopenhauer påvirket det kulturelle uttrykket med sitt pessimistiske tankegods.

Hos Nietzsche er den europeiske kulturen kommet til et veiskille på slutten av 1800-tallet. De gamle verdiene, kristendommens verdier, har snudd seg mot seg selv, avslørt seg selv, og dermed blitt tømt for mening. Blant de intellektuelle sprer pessimisme og meningstomhet seg. Nietzsche lar sin vismann Zarathustra formulere dette i sitt berømte «Gud er død».

Min påstand i denne tredje delen av Norsk svartmetall spesial er at det er likhetstrekk ved den pessimisme og meningstomhet dekadentene på slutten av 1800-tallet kjente på, og den pessimisme og meningstomhet svartmetallen balet med på slutten av 1900-tallet.

I låten «Deconsecrate», som betyr å avvigsle på norsk, kaller det norske svartmetallbandet Mayhem religionen for en «telepatisk illusjon injisert i massepatologi» og befaler følgende:

I order all symbols crumble
I order the consumption of all churches

Låten «Deconsecrate» er fra 2007-utgivelsen Ordo Ad Chao.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: Ordo Ad Chao
• År: 2007
• Plateselskap: Season of Mist
• Låt: «Deconsecrate»
• Lengde: 4:07
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo

Hvordan leve uten verdier?

Dekadansen – slik den ble forstått i 1880-årene – var assosiert med sykdom, degenerering og opprør. Den var ond, fruktbar og sensuell, men også ekstremt intellektuell.

Begrepet «dekadanse» benyttes også om en litterær sjanger i denne perioden, hvor dekadenten har en sentral plass.

Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, Per Thomas Andersen, beskriver i sin omfangsrike bok Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900 fra 1992, den litterære dekadenten som en antihelt; fysisk svak eller degenerert, og mentalt ustabil.

Det er i denne litteraturen en fascinasjon for fysisk og moralsk degenerasjon – gjerne gjennom slekters gang –, forfall og korrupsjon. I kontrast til den romantiske bevegelsen, er det kunstige verdsatt høyere enn det naturlige. Dekadansen fokuserte på eksistensielle temaer, og var samtidig både religiøs og blasfemisk.

På omslaget av førsteutgaven av Per Thomas Andersens bok, er det avbildet et maleri fra 1894, av den finske kunstneren Akseli Gallen-Kallela. Maleriet viser fire velkledde unge menn rundt et feststemt bord. To av mennene stirrer tomt fremfor seg. Bak ses fullmånen og konturene av mørke trær, en meningers viltvoksende skog. Den tredje mannen sover med hodet på bordet, og den fjerde, maleren selv, står halvt oppreist, nær omfavnet av flammende vinger, skapelsens mirakel. Bildet heter Symposium, men i originalskissene til arbeidet skulle bildet hete Problemet.

Disse fire unge finske dekadanse-mennene minner om de to unge mennene på Langhus stasjon, og synes å bale med det samme problemet, den samme leden.

Det er etter min mening visse likhetstrekk mellom dekadanselitteraturens anemiske antihelt, og svartmetall-karakteren. Selv om svartmetall-karakteren på mange måter fremstår som en sterk, kald, individualistisk og ond kriger, så fremstår han samtidig som anemisk og androgyn, malt i liksminke, sykelig degenerert og labil.

Svartmetall-karakteren fremstår på samme måte som dekadanselitteraturens antihelt: nemlig motsetningsfylt sterk-syk, grotesk-sensuell, og styggvakker.

Selv om det er visse fysiske fellestrekk mellom 1880-tallets litterært fremstilte dekadent, og slik 1980-tallets svartmetall-karakter fremstilles, og fremstiller seg selv, så har de to karakterene mer interessante metafysiske fellestrekk.

Ifølge Per Thomas Andersen er det sentrale metafysiske spørsmålet som stilles i dekadanselitteraturen: hvordan leve uten verdier?

Min påstand er at det er det samme spørsmålet svartmetall-karakteren stiller seg. Og som hos flere av de unge dekadanselitteraturforfatterne i 1880-årene – også norske –, så stakk bøker av dikterfilosofen Friedrich Nietzsche opp av baklommen også på svartmetallutøverne hundre år senere.

Men også andre filosofer ble tilsynelatende lest, i alle fall av Solefald med filosof, forfatter og poet Cornelius Jakhelln i spissen. I deres låt «Philosophical Revolt» fra 1997-utgivelsen The Linear Scaffold, lyder deler av teksten slik:

Confucius, Lao-Tse,
Socrates, Plato,
Schopenhauer, Nietzsche,
Sartre & Beauvoir
Defend the name of nobility itself
The art of intellectual reflection

• Artist: Solefald
• Utgivelse: The Linear Scaffold
• År: 1997
• Plateselskap: Avantgarde Music
• Låt: «Philosophical Revolt»
• Lengde: 05:46
• Sjanger: Black metal
• Sted: Kristiansand, Norge

Dekadanseproblemet

Allerede fra 1875 av ble den tyske filosofen Friedrich Nietzsche lest av norske intellektuelle som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne og Hulda Garborg. Nietzsche påvirket dermed fødselen til en av de få norske dekadanse-romanene, nemlig Trætte Mænd av Arne Garborg fra 1891.

Hovedpersonen her er Gabriel Gram, som slites mellom bohemlivet og sine bindinger til borgerlige konvensjoner. Som de to Mayhem-musikerne på Langhus stasjon hundre år senere, så savner Gabriel Gram et fotfeste i livet. Grams lengsel etter kvinnen løper sammen med lengselen etter religion og mystikk. Romanen er et elegant oppgjør med det vi kan kalle dekadanseproblemet, et problem Gabriel Gram i sin dagbok uttrykker slik:

Er der en Gud? –– «Vi véd ikke.» –– Er der en Sjæl? –– «Vi véd ikke.» –– Skal vi leve eller dø? –– «Vi véd ikke.» –– Har Livet en Mening? –– «Vi véd ikke.» –– Hvorfor existerer jeg? –– «Vi véd ikke.» –– Existerer jeg i det hele taget? –– «Vi véd ikke.» –– Kan vi i det hele taget vide noget? –– «Vi véd ikke.»

Arne Garborg, Trætte Mænd (1891), s. 209.

Mange så altså mørkt på fremtiden ved inngangen til det 20. århundre, trass i bedre livsvilkår. De svartsynte la til grunn både at livsmening bare er mulig innenfor en religion, eller ut fra et metafysisk system, og at grunnlaget for alt slikt var forsvunnet for alltid. Dette skriver den norske filosofen Jon Hellesnes i sin bok Meining? Religionskritikk og filosofi hos Nietzsche og Garborg fra 2014.

Før visste man svarene på Gabriel Grams spørsmål, de var selvsagte. Men etter Guds død visste man ikke lenger.

«Dei forventa eit forferdeleg resultat», skriver Hellesnes, og fortsetter: «eit kollektivt tap av livsmeining» (Hellesnes, 2014, s. 23).

Hvordan leve uten verdier? er altså spørsmålet Nietzsche stiller gjennom sin buldrende deklarasjon av Guds død, og som Arne Garborgs Gabriel Gram stiller gjennom sitt «Vi véd ikke».

Svartmetallartisten Sigurd «Satyr» Wongraven stiller det samme spørsmålet gjennom uttrykket «Life is nothing but untimely answers to our existential fear-questions» på bonuslåten «Existential Fear-Questions» fra Satyricons 2002-utgivelsen Volcano.

Og Varg «Greven» Vikernes stiller også spørsmålet i sin evige søken etter den rette nøkkelen til å gjenåpne porten til en svunnen bedre før-kristen tid på låten «Feeble Screams from Forests Unknown» fra Burzums selvtitulerte debutalbum fra 1992.

Further on Lies Eternal Search
For Theories to Lift the Gate
Only Locks Are Made Stronger
And More Keys Lost as Logic Fades
In the Pool of Dreams the Water Darkens
For the Soul That's Tired of Search

• Artist: Burzum
• Utgivelse: Burzum
• År: 1992
• Plateselskap: Deathlike Silence Productions
• Låt: «Feeble Screams from Forests Unknown»
• Lengde: 07:28
• Sjanger: Black metal
• Sted: Bergen, Norge

Den aktive nihilist

Fundamentet under de tradisjonelle kristne verdiene ble rykket vekk med Guds død. Disse verdiene var ikke lenger sanne. Dette beredte grunnen for et filosofisk standpunkt som i sin vanligste eksistensielle form argumenterer for at livet er uten objektiv mening, hensikt eller av vesentlig verdi, såkalt nihilisme – et uttrykk hentet fra det latinske «nihil», som betyr «intet».

Dermed lå det to veier åpne for nihilisten: å de-cadere – falle ned – som dekadenten, sammen med det gamle falske verdigrunnlaget, eller å bygge et nytt fundament. Nietzsche ble en talsmann for det siste. Opp mot den passive nihilismen stilte han den aktive nihilismen, en feiring av at religiøse og moralske livstolkninger gikk i oppløsning.

Filosofen Jon Hellesnes skriver om Nietzsches synspunkt:

Ein aktiv nihilist driv nihilismen til sine ytste grenser for så å få den til å overskride seg sjølv. Han vil vinne over nihilismen ved å fullende den.

Jon Hellesnes, Meining? Religionskritikk og filosofi hos Nietzsche og Garborg (2014), s. 23.

Den moderne kunnskapen om verden har ingen plass for Gud, hevder Nietzsche, og uten Gud, som til nå har vært betingelsen for en meningsfull tilværelse, og for muligheten av en moral i det hele tatt, svinner hele verdigrunnlaget hen. Men, det er ikke tilværelsen som er tømt for verdi, hevder Nietzsche, det er våre kategorier, våre begreper om tilværelsen.

Det finnes ingen gitte verdier, verken gudegitte eller gitt av naturen, og langt mindre noen standard for vurderinger av slike verdier. All verdi tilskrives verden av oss, og som sådan kan, og bør verdiene skiftes ut. For de verdiene vi har basert vår kultur på til nå, har med nødvendighet, og vil med nødvendighet føre oss inn i nihilismen, hevder han.

Ifølge Nietzsche må man ta nihilismen på seg og gjennomleve den, fullende den, for deretter gjennom eksperimentering skape sine egne verdier, verdier som naturlig springer ut av kroppen som en bejaelse av livet. Dette er den aktive nihilismen.

Nietzsche søker sannheten, og finner at sannheten er usann, at sannheten er en illusjon. Sannheten er viljen til virkelighet, at noe skal være sant. Vi har dermed en iboende vilje til illusjon i vår søken etter sannheten. Sannheten inneholder ikke noe sant i seg selv, i betydningen av noe evig og allmenngyldig, den er snarere menneskenes skapte sannhet ut fra seg selv, sin situasjon og sine behov.

Viljen til makt er Nietzsches metafor for livet selv. Alle livsprosesser har en iboende vilje til makt; alt vil seg selv, utbre seg selv, bemektige seg, og øke sin makt.

Men viljen til makt kan også sykeliggjøres, trenges tilbake, vendes mot seg selv, og bli vilje til intet. Denne nedbrutte vilje til liv er det Nietzsche kaller dekadanse.

Kanskje er de to unge Mayhem-musikerne som ligger henslengt på benken på Langhus stasjon dekadenter, lidende av en nedbrutt livsvilje, en vilje til intet, som en del av det norske kristne samfunnets dekadanse. De kjente seg åpenbart kulturelt trangbodde i et verdigrått Norge, og søkte seg ut. Og dermed er de samtidig på vei ut av dekadansen. De er på søken etter et nytt sett med verdier, etter å ha oppdaget hulheten i kristendommen og det norske samfunnets verdier.

Svartmetallen kan kanskje sies å inneha både aktiv nihilisme – som er en ingrediens i det vi har kalt millenarisme – hvor gamle verdisett knuses og erstattes med nye, og sterke elementer av passiv nihilisme som trekker mot dekadent dødslengt, meningstomhet og eksesser.

My icon is the cross of Peter
I turn the aeons
I destroy dead dogmas
And create the paradigms
Of the new order

Slik uttrykker det norske svartmetallbandet 1349 svartmetallens aktive nihilisme i den – ikke tilfeldig – 13 min og 49 sekunder lange tittellåten fra 2005-utgivelsen Hellfire.

• Artist: 1349
• Utgivelse: Hellfire
• År: 2005
• Plateselskap:
• Låt: «Hellfire»
• Lengde: 13:49
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Den radikale friheten

Den gamle moralen var allmenn, demokratisk og nivellerende, skriver Nietzsche. Den behandlet alle likt, og kjente ingen individuelle unntak. Denne standardiseringen mener han er et overgrep mot hvert eneste menneskes enestående muligheter. Nietzsches vismann Zarathustra er talsmann for en fullstendig, moralsk individualisme, og råder mennesket til å finne sin egen dyd. 

Den enkelte må finne sin egen vei, fordi det finnes ingen felles vei for alle.

Man skal henge sin egen vilje som en lov over seg. Om ensomheten utenfor normfellesskapet blir aldri så tung å bære, er dette den eneste veien ut av “masse-egoismen”.

Trond Berg Eriksen, Nietzsche og det moderne (1989), s. .

Dette skriver professor Trond Berg Eriksen i sin bok Nietzsche og det moderne fra 1989.

Her hører vi selvsagt Nietzsches ord, men vi hører også ordene til en annen svartmetall-helt, nemlig esoterikeren Aleister Crowley. Crowley stiftet i 1904 en ny religion ved navn Thelema, tatt fra det greske ordet for «vilje». Han utviklet et eget system for det han mente var religionens formål, nemlig forening med Gud. Dette systemet kalte han «magick», og definerte som kunsten og vitenskapen å skape forandring i samsvar med viljen.

Crowley ønsket gjennom Thelema å bære bud om en revolusjon i menneskets tanker, liv og samfunn, grunnlagt på den ene høyeste lov som lyder: «Gjør hva du vil», altså at man skal opptre i samsvar med viljen, men ikke dermed gjøre som man lyster.

Nietzsche er mye mer radikal og langt dypere i sin tenkning enn Crowley, men den radikale friheten, utenforskapet, og personlige arbeidsomme veien til en slags «frelse» har de i alle fall på overflaten felles. Noe som naturlig har appellert til søkende og avvikende ungdom med lett sosial angst og hormonell hybris. Ungdom som sårt trengte noen åndelige veiledere i sitt opprør.

Han skriver videre:

Gjennom hele 90-tallet var det den ensomme og sinnsyke individualist, det tragiske sammenbrudd og det miskjente geni som sto i sentrum for nysgjerrigheten omkring Nietzsche.

Trond Berg Eriksen, Nietzsche og det moderne (1989), s. .

Og når Berg Eriksen sier 90-tallet, så mener han 1890-tallet. Men jeg mener at utsagnet også har gyldighet for svartmetallens lesningen av Nietzsche på 1990-tallet.

Berg Eriksen nevner boken Den ensamme. En motivstudie i det moderna genombrottets litteratur av Thure Stenström fra 1961. Der finner Berg Eriksen noe jeg mener også er gyldig for svartmetallkarakteren:

[H]vordan titanismen og heltedyrkelsen fra første del av århundret etter hvert fikk karakter av subjektive allmaktsfantasier. Heltens konfliktfylte og overspente ensomhet skyldes at han og forfatteren gjerne slites mellom en romantisk holdning og helt nye krav om deltagelse i samfunnet. Drømmen om høyfjellets ensomhet, forakten for kvinnene, kuvarmen og den lille lykken – avvisningen av filisternes småskårne verden – gjør ensomheten til geniets sentrale kjennetegn.

Trond Berg Eriksen, Nietzsche og det moderne (1989), s. 36.

Et annet sted skriver Berg Eriksen at:

Nietzsches virkning skyldes lesernes identifikasjonsbehov mer enn hans egne begreper og analyser. Mange miskjente og uleste forfattere betrakter Nietzsche som sin eneste bror. De smeltet sammen med hans ulykke for å få del i hans gjenoppstandelse.

Trond Berg Eriksen, Nietzsche og det moderne (1989), s. 37.

Forakten

Det synes altså nærliggende å knytte også 1990-tallets mørke kunstnere til subjektive allmaktsfantasier, individualisme, og forakten for den lille lykken i flokken. I svartmetallen samlet dette opprøret seg i invertering og hat. Hatet var rettet mot kristendommens kuvarme, og det var den ensomme svartmetall-helten som sto opp mot kristendommens makt.

Gjennom dette skjedde en invertering av kristendommens Gud og symboler, og en identifikasjon med den individualistiske og mektige Satan-figuren. Satan viste en vei vekk fra flokken og kuvarmen, og ga samtidig sjangeren en passende sjokkeffekt på det litt firkantede og annerledesfordømmende Norge.

Slik uttrykker bergensbandet Gorgoroth denne særegne ideologiske posisjonen på låten «Possessed (By Satan)» fra 1996-utgivelsen Antichrist. Tittelen er inspirert av Nietzsches bok Antikrist som han skrev ferdig i september 1888, men som først ble utgitt etter hans mentale sammenbrudd i fra 1895. Teksten i låten handler blant annet om brenning av kirker.

Standing proud,
In the never-ending glare of the churches,
Burning in the name of Satan!

Like a thorn in the eye of God!

The sons of Satan,
Are fighting in this holy war,
That has begun!

No one thought that you should survive to see the new...
Millennium!

24 år senere betaler fortsatt noen av svartmetallens mest provokative aktører ned på gjelden for en eller annen nedbrent kirke.

• Artist: Gorgoroth
• Utgivelse: Antichrist
• År: 1996
• Plateselskap:
• Låt: «Possessed (By Satan)»
• Lengde: 04:50
• Sjanger: Black metal
• Sted: Bergen, Norge

«Nietzsche leid sjølv av den store foragt», skriver Arne Garborg i artikkelen Friedrich Nietzsche fra den første utgaven av sitt eget nystiftede tidsskrift Syn og segn i 1895 (Garborg, 1895, s. 351). Dette skrev han etter en lesning av Lou Andreas-Salomés (Nietzsches ulykkelige kjærlighet) nylig utgitte bok Friedrich Nietzsche in seinen Werken.

Garborg fortsetter:

Det fine og djupt religiøse i han såg med avhug ned på alt det altfor-menneskjelege og undermenneskjelege, som er vår natur; redd og ufysen lengta han – «som bogen etter si pil, som pili etter si stjerna» – burt frå dette «mennesket» […] For kva er overmennesket? – Ei sjølvidealisering. Eit hugsyn, eit apollinsk kunstverk, som stig lysande og forsonande upp av den ville livstummel i ein sterk menneskenatur, når striden i denne hev nått sit overmål. Den uendelige sjølvforagt, som tek sjæli, når ho soleis sig saman i sin «undergang», rører hugen upp i ein grenselaus lengt etter sin beste draum, og samlar viljen i eit tiltak so heilt, at bilætet av dette som ein vilde vera, men ikkje er, liksom løyser seg ut og vert livande for ein, fær tilvære.

Arne Garborg, Syn og segn (1895, s. 351).

Denne beskrivelsen er etter min mening presis, ikke bare på Nietzsches natur, men også på svartmetall-karakterens natur.

Likfugl

Nietzsches overmenneske er noe å strekke seg etter for ethvert menneske, en apollinsk hildring som skal stige opp av den dionysiske menneskenaturen. Som vi husker mente Nietzsche, i alle fall i sine tidlige arbeider, at det apollinske og det dionysiske, bryter med hverandre i ethvert menneske og samfunn.

Mens de apollinske kreftene innskrenker og setter grenser, individualiserer, forherliger illusjonen og skjønnheten, maner til selvkontroll og orden, så kaster de dionysiske kreftene oss ut i kaos og beruselse, ut i forherligelse av naturen, instinktene, lyst- og smerteopplevelser, oppløst og tilintetgjort individualitet, eksesser og ødeleggelse.

Garborg mener at drømmen om overmennesket gror ut av forakt for egen natur, den utilstrekkelige menneskenaturen. Han mener at Nietzsche lengter vekk fra seg selv, hvordan han er konstituert gjennom slavemoralens kultur, gjennom flokkens mentalitet og kristendommens forordninger.

Det synes å ligge noe av den samme dragningen vekk fra seg selv, sin egen tvangstrøye av kultur, i fotografiene av de to henslengte Mayhem-kroppene på Langhus stasjon den dagen i 1987.

De svarthvite fotografiene viser gitarist Øystein Aarseth og bassist Jørn Stubberud, tidvis sittende, og tidvis liggende, på trebenken i stasjonens venteskur. Kroppspositurene er oppgitte, slappe, som i en dyp tristesse. De ser ut som trette unge menn, uten tiltakslyst, uten fremtid, og en sterk lengsel vekk.

Jeg skal snakke mer om overmennesket og jakten på det ekte i neste og siste del av Norsk svartmetall spesial, med tittelen «Det dekadente overmennesket».

Den intelligente og kreative jærbuen Arne Garborg, som endte opp i Kunstnerdalen på Hvalstad i Asker med sin minst like intelligente og kreative hustru Hulda, har inspirert mange kunstnere, også i moderne tid. Svartmetallen intet unntak. Trondheimsbandet Manii, en avlegger av det mer kjente bandet Manes, hentet på 2013-utgivelsen Kollaps tekster fra Garborgs Haugtussa-oppfølger I Helheim fra 1901.

På låten «Likfugl Flaksar» starter teksten slik:

Likfugl Flaksar
Med blaae Vengir;
Olme Udyr
Med Augo ringjer.

Det draumar og kravlar
Rundt i Ring
Med ult Kryp
Og ufysne Ting

• Artist: Manii
• Utgivelse: Kollaps
• År: 2013
• Plateselskap:
• Låt: «Likfugl Flaksar»
• Lengde: 06:26
• Sjanger: Black metal
• Sted: Trondheim, Norge