Kategorier
Mørke meditasjoner Norsk svartmetall spesial

Det dekadente overmennesket

Svartmetallen hyller det opphøyde individet over flokken – krigeren. Den hyller irrasjonaliteten over fornuften, og den lengter tilbake til en forgangen storhetstid som refortryllet ligger i fremtiden etter den forhatte kristendommens fall.

Samtidig er svartmetallen paradoksalt nok ridd av nedbrutt livsvilje og anemisk dødslengsel.

I forrige del av Norsk svartmetall spesial, startet jeg med å tolke denne mørke musikksjangerens ideologiske og filosofiske fundament som en dekadent-nihilistisk kulturhistorisk bevegelse, med den tyske 1800-talls-filosofen Friedrich Nietzsche som los. Og Nietzsche skal være med oss videre også i denne delen.

Helge Kaasin
Helge Kaasin, forfatter Mørke meditasjoner.

I Norsk svartmetall spesial forsøker jeg i en føljetong på fire deler å avdekke noen av bærebjelkene i det ideologiske og filosofiske reisverket den norske svartmetallen er bygget på. Føljetongen ble skrevet til og sendt på NRK P2 rett i etterkant av at NRK-dokumentarserien Helvete gikk på NRK2 i september og oktober 2020. Les også gjerne NRK-artikkelen «Det är jag som är döden» som ble skrevet til dokumentarserien. Om du har tips eller innspill til det jeg har skrevet, ta kontakt på helge@kaasin.no.

Norsk svartmetall spesial

Sendt som radio

NRK P2. Mørke meditasjoner, Norsk svartmetall spesial (4:4) – Det dekadente overmennesket, 26.11.2020 (56 min). https://radio.nrk.no/serie/moerke-meditasjoner/sesong/202011/MKRS10000720

Kapitler

Satyricon, Nemesis Divina (1996). Foto: Discogs.
  • Artist: Satyricon
  • Utgivelse: Nemesis Divina
  • År: 1996
  • Plateselskap:
  • Låt: «The Dawn of a New Age»
  • Lengde: 07:27
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Oslo

Gjennom forrige dels analyse fant jeg at svartmetall-karakteren plages av modernitetens tap av absolutte sannheter og verdier. Akkurat som det plager de litterære dekadentene på sent 1800-tall. De lider begge av det som er kalt dekadanseproblemet, et meningstap, en nihilisme, formulert som: Gud er død, eller hvordan leve uten verdier?

Svartmetall-karakterens nihilisme og forakt for egen utilstrekkelige menneskenatur, samt den grå norske virkeligheten på slutten av 1980-tallet førte til en lengsel vekk fra seg selv og inn i en drøm om en ny norsk storhetstid, fri fra slavemoralens kultur, flokkens kuvarme og kristendommens undertrykkende forordninger.

Ved å snu sentrale kristne symboler på hodet, og identifisere seg med radikal annerledeshet, ble svartmetall-karakteren gitt den sjokkeffekten som behøvdes for å spille ut svartmetallens allmaktsfantasier. Disse allmaktsfantasiene kommer til uttrykk gjennom ekstreme, autoritære holdninger, ekstrem musikk, selvmord, drap og kirkebranner.

Og det er i denne mørke ursuppa at Nietzsches begrep «overmenneske» trer frem.

Overmennesket og svartmetallens allmaktsfantasier er noe av det jeg skal undersøke i denne fjerde og siste delen av Norsk svartmetall spesial. Denne delen har jeg kalt «Det dekadente overmennesket».

Oslobandet Hat klarer i sin låt «Overmenneske» fra 2011-utgivelsen Vortex of Death å sette ord på svartmetallens paradoksale flukt, eller utstøtelse inn i en alternativ virkelighet. Denne utstøtingen har jeg tidligere i denne serien omtalt som abjeksjon. Dette er en måte å overskride og dehumanisere seg selv på, som splitter subjektet i to. Frastøtende ytringer og handlinger blir mulige og levd ut i praksis under dekket av svartmetallens liksminke-maske. 

Svartmetall-karakteren kan gjøre andre og verre ting med masken på, enn privatpersonen under masken kan gjøre.

Hat, Vortex of Death (2011). Foto: Discogs.

I denne formørkede, abjekte tilværelsen, hvor mørke gjerninger skjer, er det at overmennesket kommer til syne.

  • Artist: Hat
  • Utgivelse: Vortex of Death
  • År: 2011
  • Plateselskap: Abyss Records
  • Låt: «Overmenneske»
  • Lengde: 05:28
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Oslo, Norge

Overmennesket

Slik går teksten til Hats «Overmenneske»:

Mørke kalde vinder
omsvøper mitt sinn.
Negativt tankesett
befester seg. Glede
fordrevet av likegyldighet.
Tåke er alt som er
tilbake av mitt gamle jeg.

Et konturløst landskap
Holdepunkter viskes ut.
Menneskelig kontakt
forsvinner. En alternativ
virkelighet oppstår.

Fiendtlig
Paranoid
Hatefull
Psykotisk
Overmenneske

Fritatt for konsekvens
og fornuft. I mitt eget
univers der vanvidd
hersker.

Rett er galt
og galt er rett.

En ferd i mørket på
ukjente stier. Alene
på jakt etter meg selv.
Døden truer i det 
fjerne.

Låten oppsummerer godt det jeg har kalt meningstap og forstadslede. Den oppsummerer også godt flukten fra forstadsleden, det jeg har omtalt som abjeksjon, det vil si svartmetall-karakterens utstøting fra samfunnet forøvrig, og inn i en refortryllet stolt fortid, eller inn i en utenforstående formørket posisjon som levende død.

Jeg har behandlet denne utstøtingen som en dekadent-nihilistisk bevegelse gjennom Nietzsches buldrende erklæring om Guds død.
Og det er Nietzsches skille mellom passiv nihilisme og aktiv nihilisme som kan kaste litt lys over svartmetallens bevegelse fra nihilisme og meningstomhet til overmenneske, fra undertrykkelse og utenforskap, til allmaktsfantasier. Denne bevegelsen finnes også i Hats tekst der en alternativ virkelighet oppstår:

Holdepunkter viskes ut.
Menneskelig kontakt
forsvinner. En alternativ
virkelighet oppstår.

Fiendtlig
Paranoid
Hatefull
Psykotisk
Overmenneske

Mens den passive nihilismen ifølge Nietzsche er sykeliggjort vilje til makt som vendes mot seg selv og blir vilje til intet, eller dekadanse – så er den aktive nihilismen en feiring av at religiøse og moralske livstolkninger er gått i oppløsning. Den aktive nihilisten driver nihilismen til sin ytterste grense for å få den til å fullende seg selv, og dermed vinne over den.

Nietzsche er gjennom sin litterære figur Zarathustra talsmann for en fullstendig, moralsk individualisme, og råder mennesket til å finne sin egen dyd, sin egen vei. Han er dermed også talsmann for en radikal frihet på individets vegne, en frihet til å overskride seg selv, og selv være garantist for gyldigheten av egne verdier.

Denne friheten til å overskride seg selv uttrykker bandet Hat i teksten til låten «Overmenneske», ved at svartmetall-karakteren fritas fra konsekvens og fornuft ved å skape sitt «eget univers der vanvidd hersker».

Fritatt for konsekvens
og fornuft. I mitt eget
univers der vanvidd
hersker.

Rett er galt
og galt er rett.

Og det er i dette alternative, utstøtte og formørkede universet at svartmetall-karakteren anses å være et overmenneske. Men er han egentlig det?

Dermed er vi i posisjon til å se nærmere på Nietzsches mest misforståtte begrep, nemlig «overmennesket». I begrepet «overmenneske» finner jeg altså nøkkelen til å forstå det jeg omtaler som svartmetallens allmaktsfantasier.

Eller for å si det med Darkthrone og låten «Quintessence» fra 1994-utgivelsen Panzerfaust, hvor svartmetall-krigeren og kvinnenedleggeren hylles:

Five million christians on a ride towards us
Oh, I slaughtered the bunch with one single hit (with my spear)
Five million women so alone in the night
Oh, I had them all satisfied profusely (every night by myself)
Darkthrone, Panzerfaust (1995). Foto: Discogs.
  • Artist: Darkthrone
  • Utgivelse: Panzerfaust
  • År: 1995
  • Plateselskap:
  • Låt: «Quintessence»
  • Lengde: 07:38
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Norge

Hyperboreere

«– La oss se oss selv i øynene», begynner Friedrich Nietzsche sin bok Antikrist, skrevet før, men først utgitt etter hans mentale sammenbrudd i 1895. Han fortsetter:

Friedrich Nietzsche, Antikrist (1895). Foto: Ark.

Vi er hyperboreere, – vi vet godt nok hvor avsides vi lever. «Hverken til lands eller til vanns vil du finne veien til hyperboreerne»: det visste allerede Pindar om oss. Hinsides norden, isen, døden – vårt liv, vår lykke … Vi har avdekket lykken, vi vet veien, vi fant utgangen ut av hele årtuseners labyrint. Hvem ellers var det som fant den? – Det moderne menneske, kanskje? «Jeg vet hverken ut eller inn; jeg er alt som hverken vet ut eller inn,» sukker det moderne menneske … Av denne moderniteten ble vi syke, – av den tiltaksløse fred, av det feige kompromiss, av hele den dydige urensligheten til det moderne Ja og Nei. Denne toleranse og hjertets largeur som «tilgir» alt fordi den «forstår» alt, er Scirocco for oss. Heller leve hvor der er is enn blant moderne dyder og andre sydlige vinder! … Vi var tapre nok, vi skånte hverken oss selv eller andre: men vi visste lenge ikke hvorhen vi skulle med vår tapperhet. Vi ble dystre, man kalte oss fatalister. Vår uavvendelige skjebne var overfloden, spenningen, oppdemmingen av kreftene. Vi tørstet etter lyn og dåd og holdt oss lengst mulig vekk fra sveklingenes lykke, fra «hengivelsen» … Det var torden i vår luft, naturen som vi er, ble formørket – for vi hadde ingen vei. Formel for vår lykke: et Ja, et Nei, en rett linje, et mål

Friedrich Nietzsche, Antikrist (1895/2003), s. 37–38.
Darkthrone: A Blaze in the Northern Sky (1992). Foto: Discogs.

Dette Nietzsche-sitatet kunne vært svartmetallens uformulerte programerklæring. «Vi er hyperboreere», «Vi tørstet etter lyn og dåd» og «Det var torden i vår luft» skriver Nietzsche. I samme ordelag kvitterte Darkthrone med utgivelsen A Blaze in the Northern Sky i 1992.

  • Artist: Darkthrone
  • Utgivelse: A Blaze in the Northern Sky
  • År: 1992
  • Plateselskap:
  • Låt: «A Blaze in the Northern Sky»
  • Lengde: 04:57
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Oslo, Norge

«Vi er hyperboreere», skriver Nietzsche, og med «vi» mener han «overmenneskene». Ifølge gresk mytologi var hyperboreerne et mytisk folk som levde langt nord for Hellas, i Hyperborea. Dette er landet bortenfor Boreas, bortenfor nordavinden.

Hyperborea skulle være et gudbenådet idealsamfunn, med året delt inn i én fortløpende dag og én fortløpende natt. Dette antyder en beliggenhet i midnattsolen og mørketidens land, i arktiske strøk.

Hyperborea er ikke hjemme for grekerne, det er borte. Hyperborea er isen, kulden og utenforskapets hjemsted, det er annerledeslandet, hvor enhver må klare seg selv, og stole på seg selv. Hyperborea er Nietzsches hjemsted, overmenneskets hjemsted, og naturlig nok også svartmetallens hjemsted.

En senere betegnelse på Hyperborea er «Thule». Thule er et sted som blant andre Varg «Greven» Vikernes assosierer seg med og for eksempel benytter som navn på sitt kontroversielle nettsted Thulean Perspective.

Immortal, Diabolical Fullmoon Mysticism (1992). Foto: Discogs.

«Under a bloodred moon in the cold wastes of Thule» synger bergensbandet Immortal på låten «Cold Winds of Funeral Dust» fra debututgivelsen Diabolical Fullmoon Mysticism fra 1992.

  • Artist: Immortal
  • Utgivelse: Diabolical Fullmoon Mysticism
  • År: 1992
  • Plateselskap: Osmose Productions
  • Låt: «Cold Winds of Funeral Dust»
  • Lengde: 03:47
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Bergen, Norge

Amor fati, eller, har du hørt den om herren, slaven og presten?

Nietzsche avslører våre verdier som viljen til makt; dermed mister de sin allmenngyldige, eviggyldige og legitimerende karakter. Det mennesket som innser dette og på tross av det, bejaer livet, blir selv garantisten for gyldigheten av egne verdier. Det er dette mennesket Nietzsche kaller overmennesket.

Overmennesket går ikke i flokkens takt, men finner sin egen vei, sine egne verdier, sine egne dyder og sine egne Ja og Nei, hinsides kristendommens rett og galt. Overmennesket er Nietzsches symbol på det frie mennesket.

Overmennesket er bejaende til livet slik det er, men er også destruktiv der det må rive ned hindringer for at livsbejaelsen skal blomstre. Å si ja til livet betyr også å si ja til det tragiske i livet ved siden av det positive. Det er dette Nietzsche betegner som amor fati: elsk din skjebne. Det betyr ikke at man skal være fornøyd med det man har, men man skal omfavne drivet til forandring, til ens egen vilje til makt, til nyskapning.

Den norske filosofen Jon Hellesnes sier det slik:

Den aktive nihilisten seier eit dionysisk ja til alt jordisk og nei til alle ideale konstruksjonar. Men eit ja til det jordiske livet krev også aksept av alle tilfeldige samantreff, hell og uhell, forandring og død. Dette er amor fati, elsk av lagnaden. Kunsten til ja-seiaren er å kunne elske livet også i sine mest rå og grufulle former, inkludert krig og massakrer.

Jon Hellesnes, Meining? Religionskritikk og filosofi hos Nietzsche og Garborg (2014), s. 23–24.

Nietzsche setter opp tre størrelser: herren, slaven og presten. Herren har i utgangspunktet satt verdiene selv, utfra seg selv. Han har bejaet seg selv og sin styrke, og kalt det som følger for godt. De som ikke lever opp til herrens standarder er dermed dårlige.

De som har ligget under for herrene er slavene. Ute av stand til å gjøre opprør mot sin tilstand har de gjort opprør gjennom moralen. I deres oppdemte hat og misunnelse mot herrene har de fordømt dem og kalt dem onde. Gradvis har denne slavemoralen seiret, sier Nietzsche, slik at ikke bare legger de svake hindringer i veien for de sterke, men de sterke fordømmer også sin egen styrke.

Mennesket blir sykt av å ikke utagere. Dette er noe Nietzsche anerkjenner at skjer i alle samfunnsstrukturer, for mennesket kjenner et ubehag ved å inngå i samfunn. For alle må tilpasse seg samfunnet, og legge en demper på sine naturlig utagerende krefter. Jo kraftigere de naturlige instinktene er tuktet, jo voldsommere vil menneskene utagere når kreftene slippes fri. Når kreftene for lenge tuktes vil de vende seg innover, og mennesket vil gjøre skade på seg selv.

Det er presten som har som oppgave å se til og passe på disse kulturens sykeliggjorte. Presten er ifølge Nietzsche en mellomting mellom herren og slaven. Han tilhører herrene, og har kraft til å styre, hemme og oppdra, men er selv syk. Han tolker smerten som ond samvittighet og all lidelse som forårsaket av skyld. Han forkynner at mennesket selv er skyld i sine plager, fordi mennesket har syndet. Prestens makt er avhengig av synderen, og religions-medisinen demper ulystfølelsen ved livet, men gjør synderen avhengig av medisinen, og forsterker dermed også sykdommen.

I boken Antikrist hevder Nietzsche ikke bare at kristendommens gamle verdisett er tømt for verdi, men også at kristendommen i seg selv er en nihilistisk bevegelse, som lærer menneskene å mistro seg selv, sin kropp og livet selv. I sin higen etter det hinsidige og livet etter døden, så er ikke lenger livet selv livets høyeste verdi. Gjennom kristendommen har det oppstått en benektelse og en syndiggjøring av alt som er kropp og virkelighet, til fordel for en illusjon om et evig liv i himmelriket etter døden.

Nietzsche hevder at hans samtids samfunn er et sykt samfunn, fordervet av kristendommens slavemoral. Et menneske som fornekter sin natur kaller han et fordervet menneske, et dekadent menneske, et menneske som forsøker å bedøve sin smerte og distrahere sin sjel med aktiviteter og annen stimuli.

Mennesket må våge å erkjenne at normaliteten er en sykdom, og gå inn i sykdommen, inn i nihilismen, se tomheten i de tradisjonelle verdiene, og komme seg gjennom det. Alt som oppfattes som avvik fra normen, alt som oppfattes som sykt, er et sunnhetstegn sier Nietzsche, for det viser at helbredelsesprosessen er i gang.

Så langt henger svartmetallen godt med. Svartmetall-karakteren er både syk av modernitetens nihilisme, og fornektelse av egen natur. Svartmetall-karakteren søker seg vekk fra luftig ånd og himmelstreben, og lengter til blodet, krigen, skogen og jorden.

Hamar-bandet Troll må ha lest Nietzsche, og uttrykker sitt syn på svartmetall-karakterens ny-satanistiske overlegenhet på låten «Neo-Satanic Supremacy». I teksten sier de blant annet:

God is dead
Submit to the beast
Embrace the flames of hell

No sheep has the will of the wolf
And no slave has the power of the master
Time for something new and improved
Religion proved to be a disaster
Troll, Neo-Satanic Supremacy (2010). Foto: Discogs.
  • Artist: Troll
  • Utgivelse: Neo-Satanic Supremacy
  • År: 2010
  • Plateselskap: Napalm Records
  • Låt: «Neo-Satanic Supremacy»
  • Lengde: 02:29
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Hamar, Norge

Det kan synes paradoksalt i Trolls tekst at i bakkant av Guds død, og i higen etter å være sin egen herre, ikke slave, så hengir svartmetall-karakteren i dette tilfellet seg til en ny herre, nemlig Satan. 

Men i svartmetall-ideologien er denne nye mørke herren ikke en herre som behandler sine undersåtter som lam, men som lærer dem å være ulver.

 White lies upon lies upon lies
A dead god all covered in flies
You lost before the war begun
Our work here is done

Slik synger Troll avslutningsvis, og viser med all tydelighet at etter Guds død, og avsløringene av kristendommens lag på lag av forherligende løgner, så viser naturen og menneskelivet seg slik det virkelig er; grotesk og vidunderlig på samme tid. Her griper svartmetall-karakteren sin egen skjebne med begjær. Og gjennom dette amor fati skal svartmetall-karakteren svinge seg opp og gjøre seg selv til herre.

Dere ensomme av i dag, dere som skiller dere ut, dere skal engang bli et folk: av dere som valgte dere ut selv, skal det vokse fram et utvalgt folk: og av det overmennesket.

Friedrich Nietzsche, Slik talte Zarathustra (1883–5/1944), s. 83.

Sier Nietzsche gjennom vismannen Zarathustra. Og slik tenker jeg at også svartmetall-karakteren finner sin flokk, blant de utvalgte.

Maskiner i Nirvana

Hos Nietzsche er det motsatte av «overmennesket», «det siste mennesket», et menneske som har funnet lykken i en ambisjons- og lidenskapsløs omgang med verden. «Det siste mennesket» dyrker den lille lykken, den lille sosialdemokraten som søker varme hos sin neste i flokken, inne i kuvarmen.

«Det siste mennesket» skyr de som stikker seg frem. De er talspersoner for forfatter Aksel Sandemoses Jantelov. Det gjelder å demonstrere at man er som «folk flest». Det er «det siste mennesket», forstadens verdipoliti, som svartmetall-karakteren snur ryggen til.

Og det er «det siste mennesket» rockebandet Raga Rockers og tekstforfatter Michael Krohn gjør narr av i tittellåten Maskiner i Nirvana fra 1984. Dette er på samme tid som tidlige svartmetallband som Mayhem startet sitt opprør mot det konforme grå og på mange måter kulturelt avmagrede 1980-tallets Norge.

Raga Rockers opprør kommer i en mindre ekstrem form enn Mayhems, men synes å ha samme rot, nemlig forstadsleden:

Ja, de har det så fint
De har det så bra
De har alt som de vil ha
De har nådd sine mål
De har det som grever
De råtner foran TV og de kaller det å leve

De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil
Raga Rockers, Maskiner i Nirvana (1984). Foto: Discogs.
  • Artist: Raga Rockers
  • Utgivelse: Maskiner i Nirvana
  • År: 1984
  • Plateselskap:
  • Låt: «Maskiner i Nirvana»
  • Lengde: 01:43
  • Sjanger: Rock
  • Sted: Oslo, Norge

23 år etter Maskiner i Nirvana, i 2007, ga Raga Rockers forøvrig ut albumet Übermensch, tysk for overmenneske, hvor Michael Krohn raljerer over Hollywoods vellykkede som viser vei for menneskeheten.

Inspirert av tidlige utenlandske svartmetallgrupper som Venom, Hellhammer og Bathory ble det norske bandet Mayhem etablert i 1984, og ble starten på en ny norsk, andre bølge av svartmetall. Medlemmene i bandet var på den tiden 16–17 år gamle.

Mayhem hadde derfor ikke kommet så langt i sin bevissthet rundt eget opprør som den ti år eldre Michael Krohn i Raga Rockers. På Mayhems debututgivelse Deathcrush fra 1987 dreier tekstene seg om morbide avskyeligheter, med sjokkeffekten som eneste bærende element i opprøret.

På den andre utgivelsen fra bandet, det første egentlige black metal-albumet De Mysteriis Dom Sathanas, påbegynt i 1987, er det Pelle «Dead» Ohlin som har skrevet de fleste av tekstene. Disse omhandler Pelles dragning mot mørk mystisisme og et utsyn på livet sett fra dødens mørke. Men da De Mysteriis Dom Sathanas endelig kom ut i 1994 var Pelle død.

Det er først med Sven Erik «Maniac» Kristiansens inntreden som vokalist og tekstforfatter i Mayhem, at opprøret får en tydeligere filosofisk form og retning i tekstene til bandet. Dette kan høres på EPen Wolf’s Lair Abyss fra 1997 og LPen Grand Declaration of War fra 2000.

Særlig tydelig er det på Grand Declaration of War som er bygget på tekster av nettopp Nietzsche, og da særlig fra de to mest leste og siterte Nietzsche-bøkene innen svartmetallen, før nevnte Antikrist, og boken som på engelsk heter Twilight of the Idols, or, How to Philosophize with a Hammer. På norsk er sistnevnte oversatt til Avgudenes ragnarok – eller hvordan man filosoferer med hammeren.

Friedrich Nietzsche, Avgudenes ragnarok (1889). Foto: Spartacus.

Avgudenes ragnarok ble som Antikrist skrevet i en rasende fart i 1888, like før Nietzsche falt inn i galskapens mørke i januar 1889. Den er et stadig oppkomme av voldsomme, vage, og tilsynelatende motstridende aforismer. Et perfekt grunnlag for mørke svartmetalltekster.

I Avgudenes ragnarok bryter Nietzsche med all filosofi som bygger tilværelsen på antagelsen om en hinsidig og mer sann verden enn den vi lever våre daglige liv i. Det er den dennesidige, reelle, og empiriske verden som er den eneste ene, hevder han.

De store fortellingene og nedarvede verdisystemene som utgjør hele den vest-europeiske kulturens fundament, bruker Nietzsche flittig sin filosofiske hammer på. Både Platons idélære og kristendommens dualisme mellom kropp og sjel, og mellom den jordiske jammerdal og himmelens evige lykke, blir knust.

Nietzsche selv kalte boken en stor krigserklæring, derav tittelen på Mayhems Grand Declaration of War.

Men teksten til tittellåten henter Mayhem fra helt i begynnelsen av Antikrist. Vi kjenner igjen flere av setningene i denne teksten plukket direkte fra den tidligere siterte Nietzsche-teksten om hyperboreerne:

Christendom
Religion of pity
God of the sick
We have discovered our way
We know the road
We have found the way
Out of millennia of labyrinth
Beyond the north
Beyond the ice
Beyond death
There was a thunderstorm in our air
The nature which we are grew dark
All that proceeds from weakness we loathe
We declare not peace but war

We shall be unleashed now
From darkness we create light
Beware decaying humans
For we shall destroy
We are the way of millenniums to come

Strofene som på norsk blir «Hinsides norden, hinsides isen, hinsides døden», og «Det var torden i vår luft. Naturen som vi er, ble formørket» er hentet direkte fra Nietzsches Antikrist (s. 37 & 38).

I kjernen av Mayhems raseri ligger et ønske om å knuse det bestående falske, kristendommen, og erstatte det med noe ubundet og fritt. En ny tid!

Eller for å si det med en annen ny-dekadent, Ari Behn, slik han uttrykte det i et gudbenådet og fuktig øyeblikk på Theatercafeen 8. oktober 1993, sammen med kunstnervennene Bertrand Besigye og Henning Bråten: «Vi er den nye vinen – den nye vinen skal sprenge flaskene!»

Så ble han båret ut av restauranten.

Mayhem, A Grand Declaration of War (2000). Foto: Discogs.
  • Artist: Mayhem
  • Utgivelse: A Grand Declaration of War
  • År: 2000
  • Plateselskap: Season of Mist
  • Låt: «A Grand Declaration of War»
  • Lengde: 06:23
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Oslo, Norge

Mayhems album A Grand Declaration of War bygger altså på tekster av Nietzsche, og viser nettopp bevegelsen fra den endelige krigen mot kristendommen og de gamle hule verdiene, og peker frem mot en ny tid hvor overmennesket, herrefolkene, og ikke slavene, skal regjere.

Allmaktsfantasier

Jeg har plassert svartmetall-karakteren inn i en noe paradoksal ideologisk posisjon. Jeg mener at svartmetall-karakteren, som dekadenten ved overgangen til det 20. århundre, lider av modernitetens verdinihilisme – et tap av meningstrygghet, og dermed en grunnleggende verdirelativisme. Dette er det jeg har kalt dekadanseproblemet, formulert som: Gud er død, eller hvordan leve uten verdier.

Problemet dekadenten og svartmetall-karakteren dermed på samme måte står overfor er hvordan dette meningstapet skal takles. Her har Nietzsche hjulpet oss i skillet mellom den passive og den aktive nihilismen. Den passive nihilismen fører ut i fortvilelse og forfall, ut i dekadanse. Den aktive nihilismen fører frem mot individualisme, verdifrihet, og i siste instans overmennesket. 

Nietzsches overmenneske dyrker en grunnleggende verdirelativisme. Men det synes det ikke som om svartmetall-karakteren gjør. Svartmetall-karakteren ikke bare forsøker å finne et nytt sett med solide verdier – rotfestet i en svunnen erkenorsk kultur – men hevder også hardnakket at dette nye settet med verdier er det riktige settet, og felles for flere enn individet selv. Dette fører svartmetall-karakteren inn i allmaktsfantasier.

Nietzsches overmenneske derimot, har sagt Ja til evig nyskaping, Ja til livets stadige omskifteligheter og omdannelser, og skal ikke hvile på en seng av evigvarende verdier. Nietzsches overmenneske tar grep om seg selv, for det er en selv som skal overvinnes. Man skal heve seg over slavemenneskene, men man skal ikke bli en ny Gud. Det er det avvikende mennesket Nietzsche kaller overmennesket; det mennesket som tar egne valg, og finner sin egen vei gjennom livet.

Samtidig synes svartmetall-karakteren ikke helt å tro på eget prosjekt, ikke egentlig ha en løsning, men henge igjen i selve flukten, i selve abjeksjonen, utstøtingen. 

Svartmetall-karakteren henger igjen i selve krigen mot kristendommen, og dveler ikke ved noen fredfull tid i etterkant av at kampene stilner. Svartmetallen synes ikke å ha et politisk prosjekt i samfunnet, hvor opprøret fører frem til en ny fremtid, men snarere en formørkning av det bestående, det jeg tidligere har omtalt som okkultasjon.

Svartmetall-karakteren synes å gjøre et opprør mot å leve i nåtiden som sådan, som en flukt ikke bare tilbake i tid, men ut av tiden. Gjennom melankoliens formørkning av nåtiden og en nostalgisk tilbakeskuende bevegelse, posisjonerer svartmetall-karakteren seg hinsides virkeligheten.

Som ideologisk bevegelse blir svartmetallen dermed aldri noen egentlig politisk bevegelse, slik som f.eks. punken. Den posisjonerer seg så og si i skyggene av den politiske virkeligheten, i obskuritetens natt, og blir vanskelig å få grep om. Svartmetallen oppfattes mer som en kult med et parallelt virkelighetssyn enn som en reell meningsmotstander.

Burzum – Fallen
Burzum, Fallen (2011). Foto: Discogs.

I låten Jeg faller på 2011-utgivelsen Fallen, synger Varg «Greven» Vikernes, aka Burzum at han faller ned fra verdenstreet og tiden, nedover langs stammen til «maktenes ende, begynnelse og mening», «inn i døden, ut fra døden», «inn i mørket, ut fra mørket», og «gjennom tiden, ut fra tiden».

  • Artist: Burzum
  • Utgivelse: Fallen
  • År: 2011
  • Plateselskap:
  • Låt: «Jeg faller»
  • Lengde: 07:50
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Bergen, Norge

Det ekte

Tidligere i denne serien har vi vært innom begrepet «ekte». Det var i forbindelse med skogen som svartmetallens hjemstavn. Det «ekte» har en sammenheng med det å være en utenforstående, og endelig finne hjem, endelig føle seg hjemme.

For autentisitet, eller det «ekte», har en sentral plass i svartmetallen. Tenk bare på uttrykket «true Norwegian black metal», eller forstavelsen til bandet Mayhem: «The true Mayhem». De to andre bandene som kalte seg «Mayhem» på den tiden norske Mayhem etablert seg, ble ikke ansett for å være verdige til å ha et slikt navn. Navnet «Mayhem» forplikter musikalsk, og ideologisk.

Svartmetallen synes å søke det autentiske, det ekte.

Når verden tømmes for virkelighets- og personlighetskonstituerende verdier, altså de verdiene som rammer inn både vår personlighet og verden rundt oss, så mister også mennesket sin hjemstavnsfølelse i verden.

1800-tallets dekadente dandy er et menneskebilde som dekadenten utprøver i et forsøk på å bebo virkeligheten etter Guds død og verdienes forfall. På samme måte forsøker svartmetall-karakteren gjennom sine masker å finne hjem, slik Mayhems Pelle «Dead» Ohlin fant seg hjemme i skogen og i døden.

Litteraturprofessor Per Thomas Andersen sammenligner dandyen med det postmoderne homo decorans – det dekorerende menneske, i sin bok om dekadanselitteraturen. Når den store sannheten bakenfor den umiddelbare virkelighet er borte, så innebærer det at væren kun er i fremtredelsen. Alt er språk, alt er diskurser, overflate og dekorasjon, og mennesket er ikke lenger et helhetlig subjekt.

Både modernitetens dandy og postmodernitetens homo decorans representerer det «veltilpassede mennesket». Som en måte å holde til i en dekonstruert, verditømt virkelighet på. Denne tilpasningen skjer ved at mennesket gir avkall på å konstituere eller fastsette verden, og nøyer seg med å iscenesette den.

Motpolen til det veltilpassede mennesket er det mistilpassede mennesket som ikke klarer å møte den dekonstruerte virkeligheten på annen måte enn gjennom fremmedfølelse, og solipsisme, personlig oppløsning og forfall, regresjon – eller selvmord.

Per Thomas Andersens mistilpassede menneske oppfyller Nietzsches begrep om den passive nihilist. Men dandyen oppfyller ikke Nietzsches begrep om den aktive nihilist.

Vel godtar dandyen nihilismen, og forsøker å leve seg gjennom den, men uten – som Nietzsche foreskriver for den aktive nihilisten – å rotfeste et nytt verdigrunnlag i seg selv. Det makter ikke dandyen, men han makter å spille et maskespill.

For de som i overgangen til det 20. århundre ikke maktet å spille, men fortsatte forsøkene på å finne et nytt verdigrunnlag i verden, så ble deltakelse i den forløsende første verdenskrigen én måte å søke seg frem til og takle den dekonstruerte virkeligheten på, med et inderlig ønske om å kjenne på de egentlige kreftene, reorientere seg, og endelig sette noen verdier på fast grunn.

Knut Olav Åmås & Rolf Larsen, Det stille alvoret (1994). Foto: Bookis.

Den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein hadde flere opphold i Norge mellom 1913 og 1950. I boken Det stille alvoret fra 1994 forteller forfatterne Knut Olav Åmås og Rolf Larsen om denne privilegerte yngstesønnen Ludwig fra en av Europas rikeste familier, som søkte seg som frivillig til tjeneste i den første verdenskrigen, trass i at han var fritatt grunnet en operasjon for dobbeltsidig brokk. Han søkte seg ikke til krigen av patriotiske motiver, men av personlig-eksperimentelle grunner.

Åmås og Larsen skriver om Wittgenstein at:

Han hadde eit intenst ønske om å ta på seg noe verkeleg vanskeleg, noe anna enn intellektuelt og åndeleg arbeid. […] Wittgenstein ville utsetta seg for det mest ekstreme han kunne, for grenseerfaringane. Han ville ta og føla på grensene for sin eigen usikre eksistens, leita etter eit fast punkt, og forma personlegdommen sin under dei hardaste vilkår som kunne tenkst. […] Like etter krigsutbrotet skriv Wittgenstein: «No har eg sjanse til å vera eit anstendig menneske, for eg står auge til auge med døden.» «Det er døden som først gir livet meining,» skriv han seinare.

Knut Olav Åmås & Rolf Larsen, Det stille alvoret (1994), s. 32.

Denne søken etter grenseerfaringer som rammer inn identiteten har jeg omtalt tidligere i denne serien. Svartmetall-karakteren utvikler nattmennesket i seg gjennom overskridelser. Disse grenseerfaringene konstituerer svartmetall-karakterens virkelighet, ikke som hos filosofen Wittgenstein ved å gjøre seg selv som menneske mer anstendig, men ved å gjøre det iscenesatte nattmennesket autentisk og ekte.

Den liksminkede dandyen

Mektige norske sjeler
Bemørket av norrønsk trollskhet
Ut av taakeslør, de vandret
Mørke krigerske sjeler
Stolthet styrket av blod
Majestetisk krigerske broderskap
Aeternus, …And so the Night Became (1998). Foto: Discogs.

Slik uttrykker bergensbandet Aeternus svartmetallens krigerske kall, på låten «Blodsverging» fra 1998-utgivelsen …And So the Night Became.

  • Artist: Aeternus
  • Utgivelse: …And so the Night Became
  • År: 1998
  • Plateselskap: Hammerheart Records
  • Låt: «Blodsverging»
  • Lengde: 06:17
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Bergen, Norge

Det er tapet av sentrale virkelighetskonstituerende verdier som førte til dekadentens, og etter min mening også til svartmetall-karakterens, forfallsfølelse, pessimisme, livsangst, alderdomsfølelelse, kulturtretthet og melankoli.

Det er nærliggende å plassere svartmetall-karakteren et sted mellom den passive nihilisten, den aktive nihilisten, og dandyen. Mellom den som går til grunne i fortvilelse, dødslengt og selvmord i møtet med meningstapet; den som søker et nytt verdigrunnlag som vil virke forløsende på meningstapet, og rekonstituere personligheten og verden; og den som spiller et iscenesatt maskespill med lånte verdier.

Som den dekadente dandyen, skyver svartmetall-karakteren virkeligheten unna gjennom forstillelse eller ironi – for virkeligheten er ikke lenger «sann» eller «ekte». Samtidig forsøker begge å tre inn i virkeligheten igjen, inn i det autentiske, det «ekte», gjennom grenseoverskridende mørke gjerninger som utsvevende nytelse, musikalske eksesser, eller aksjoner som kirkebrann, drap og selvmord.

Denne vekslingen mellom en romantisk tro på sanne verdier i verden; modernismens tap av troen på slike; og en påfølgende postmoderne iscenesettelse av nye verdisett, er grunnen til at jeg mener det er vanskelig å tolke svartmetallens ideologi som ren millenarisme. Altså som en søken etter at en refortryllet førkristen verden som skal ta over for den falske og tapte virkeligheten dette behovet vokste ut av.

Visst er det sterke elementer av millenarisme tilstede i svartmetallen, og sterkere hos visse band enn andre. Mange uttrykker løsningen på dekadanseproblemet ved å glorifisere den gamle før-kristne tiden, og sette deres verdier inn i vår tid. Men den foreskrevne løsningen synes egentlig snarere å beskrive kampen, krigen og ødeleggelsene på veien til løsningen, enn løsningen selv. Til en tid hvor sverdet og fyrstikkene er lagt til ro.

Et rungende tja

Jeg skal spille Darkthrone-trommeslager Gylve Fenris Nagells soloprosjekt Isengard med tittellåten fra 1994-utgivelsen Vinterskugge. Dette er en låt som høres ut som en oppildnende kampsang for svartmetall-hordene. Som med liv og seksuell lyst kaster seg ut i krigen, mens «forhud blir stram og stemninga høy».

Isengard, Vinterskugge (1994). Foto: Discogs.
  • Artist: Isengard
  • Utgivelse: Vinterskugge
  • År: 1994
  • Plateselskap:
  • Låt: «Vinterskugge»
  • Lengde: 05:16
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Oslo, Norge

Du hørte litt fra Darkthrone-trommeslager Gylve Fenris Nagells soloprosjekt Isengard med tittellåten fra 1994-utgivelsen Vinterskugge, en låt som høres ut som en oppildnende kampsang for svartmetall-hordene.

Svartmetall-karakterens forstadslede og opprør synes i sannhet å være en famlende og romantisk søken etter det autentiske, det ekte, men samtidig med den postmoderne ironi-generasjonens verdirelativistiske og iscenesettende dandy-dekadanse. Det kan synes som om svartmetall-karakteren erstattet Nietzsches rungende JA til både livets herligheter og hesligheter, med et hest TJA.

Snarere enn en politisk bevegelse med et refortryllet endepunkt, er svartmetallen en okkultasjon, en formørkning av nåtiden, og en maskekledd flukt bort fra nåtiden, og ikke inn i en ny virkelighet.

Millenarismen blir mer et uttrykk for svartmetall-karakterens håp, og et inderlig ønske om å kjenne på noe ekte, noe det bedøvende forstadslivet i trygge, kjedelige Norge ikke klarer å gi.

Men svartmetall-karakteren synes ikke å klare å samle seg om et endepunkt hvor allmaktsfantasiene blir realisert, hvor han endelig skal stå bredbeint som seierherre på krigens valplass. Snarere synes svartmetall-karakteren å dyrke selve krigens ansvarsfraskrivende opprør og villskap.

Da er det kanskje selve krigen som blir det mest autentiske og ekte, som for den rike filosofen Wittgenstein, fordi svartmetall-karakteren endelig får føle noe, føle noe ekte, eller i alle fall føle noe som føles ekte.

Svartmetall-karakterens dødslengt og krigermoral synes dermed å ha sitt utspring i forstadsledens nummenhet. Dekadanseproblemets spørsmål etter hvordan leve uten verdier kan kanskje omformuleres for svartmetall-karakteren til: hvordan kjenne at jeg lever?

I fire deler har jeg nå analysert den norske svartmetallens ideologiske og filosofiske fundament.

Dødheimsgard, Kronet til konge (1995). Foto: Discogs.

Det norske svartmetallbandet Dødheimsgard hevder i låten «Når vi har dolket Guds hjerte» fra debutalbumet Kronet til konge fra 1995 at Nietzsches utsagn om Guds død var noe forhastet, og at det er svartmetallen som skal fullbyrde drapet. Nok et band forøvrig som involverer Darkthrones trommeslager Gylve Fenris Nagell.

  • Artist: Dødheimsgard
  • Utgivelse: Kronet til Konge
  • År: 1995
  • Plateselskap:
  • Låt: «Når vi har dolket Guds hjerte»
  • Lengde: 04:47
  • Sjanger: Black metal
  • Sted: Oslo, Norge

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *