Maskespill og skog

Den 54 år gamle New York-maleren Russell Nachman lager bilder i vannfarger og akryl, av mennesker, gjerne med et smil, en glorie over hodet i bladgull, en sigarett i munnen, og en flaske eller et glass tett på. Menneskene virker beruset, og situasjonene er komiske. Ikke så unormalt kanskje? Bortsett fra at alle har liksminke på.

I ett av bildene, som treffer meg særlig, vises en middelaldrende manns ansikt i profil, med sitt tynne mørke hår gredd bakover, buskete kinnskjegg, oppnedkors i øret, tatovering på halsen hvor det står «Krieg» og en annen tatovering på skulderen med anarki-symbolet. Han har smilende sammenpressede øyne, og et lurt Mona Lisa-smil på leppene.

Ansiktet er dekket av hvit liksminke, og rundt øynene er det malt svart, som for å forsterke dødningeuttrykket. Det kan se ut som han blåser røyk ut av munnen som blander seg med skyene på aftenhimmelen bak ham. Et fjell kneiser mot horisonten, og et tjern ligger døsig på sletten mot fjellet, i et karrig, vinterlig landskap. Det hviler en opprørsk ro i bildet.

I Norsk svartmetall spesial forsøker jeg i en føljetong på fire deler å avdekke noen av bærebjelkene i det ideologiske og filosofiske reisverket den norske svartmetallen er bygget på. Føljetongen ble skrevet til og sendt på NRK P2 rett i etterkant av at NRK-dokumentarserien Helvete gikk på NRK2 i september og oktober 2020. Les også gjerne NRK-artikkelen «Det är jag som är döden» som ble skrevet til dokumentarserien. Om du har tips eller innspill til det jeg har skrevet, ta kontakt på helge@kaasin.no.

Norsk svartmetall spesial

• Del 1: Den levende døde
• Del 2: Maskespill og skog
• Del 3: Den dekadente svartmetallen
• Del 4: Det dekadente overmennesket

Kapitler

• Overskridelse og frastøting
• Splittelsen av subjektet
• Harlekin og oskorei
• Mørke ritualer
• Kastet ut i skogen
• Ørkenreligionen
• Å finne hjem
• Samklang
• Utferd
• Stavkirken

Den norske tegneren Sverre Malling kuraterte i 2016 en utstilling på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg med egne verker og verker av blant andre Russell Nachman, som han kalte Sneakyville.¹Sneakyville er et uttrykk fra Charles Manson i hans forsøk på å forklare sine og hans sekts handlinger for å avsløre sannheten om det amerikanske samfunnet. Se https://youtu.be/YHsDcfF5BFA. Andre kunstnere representert på utstillingen var Nadine Byrne, Tessa Farmer, Sverre Malling, Jarmo Mäkilä, og Danilo Stankovic. Se kunstmuseets egen omtale av utstillingen her: https://haugarvenner.no/arrangementer/utstillingsapning-sneakyville-og-verk-fra-samlingen/. Han sier i et intervju med magasinet Kunst om Nachmans arbeider at:

I Nachmans allegoriske univers ser vi komikkens mørke skjær. Med referanser til middelalderens kristne illuminasjoner er det som han lar det bluferdige idealet møte sitt perverse motstykke i infame harlekiner. Nachman åpner for en annen, fremmed og truende verden som i alminnelighet er utdrevet som uren, og setter denne i kontrast til vår egen. Han avdekker overskridelsens fascinasjon og rus. En frimodig glede over løsrivelsen fra tingenes orden.

Sverre Malling til magasinet Kunst (https://magasinetkunst.no/2016/01/12/snike-seg-ut-i-skyggelandet/).

I gallerier på nett sies det blant annet om kunsten til Nachman at:

Han maler akvareller av kasserte utopiske drømmer, og skildrer skikkelser i utkanten av samfunnet og verden for øvrig. Ved å bruke de ytre tegnene til svartmetall-kulturen, skildrer Nachman en harlekin av vår tid. Svartmetall-tradisjonen er full av motsetninger, gjennomsyret av opprør og hedonisme, men som likevel søker absurd gammeldagse forestillinger om renhet og sannhet. Nachmans moderne jokere, representert som svartmetallklovner, blir ufrivillig bærere av en uuttalt sannhet – dårskapen bak alle våre masker.

Omtale av Russell Nachman på Artland (https://www.artland.com/artists/russell-nachman), oversatt av undertegnede.

På sine egne nettsider har Nachman skrevet et liknende statement:

A meditation on the waning days of western metaphysics via the art-historical trope of the harlequin—this time re-imagined as a Black Metal-music reveler. These are corpse painted figures imbibing in a bacchanal of alcohol and religious euphoria. They are the Freudian Id, loosed and drunk with a mal-appropriated spirituality.

Using structures of iconic, Christian painting and the illuminated manuscript, the work endeavors to create a confluence of reverence and irreverence. These paintings strive to depict a desire for meaning, faced with the fear that meaning has ultimately receded in our world.

Think of it as a gnostic conversation (albeit a drunken conversation) …an «after party» of civilization’s metaphysical/religious beliefs. Or, perhaps Kabuki theatre; masks dancing an inebriated prayer.

Cheers to us all!

Russell

Russell Nachman (http://russellnachman.blogspot.com).

Svartmetallens ikoniske maske er som kjent det hvite liksminkede ansiktet, med mørke tegninger rundt øyne og gjerne munn. Det er dette ansiktet maleren Russell Nachman benytter seg av, åpenbart fordi det har en aura av mystikk rundt seg. Masken skjuler noe, og avslører noe ved menneskene som bærer dem.

Sammen med ansiktsmaskene maskerte svartmetallens utøvere seg også med pseudonymer; artistnavn som også samtidig skjuler og avslører. Maskeringen skaper en scenepersonlighet som lever ved siden av privatpersonen. Denne mørke dobbeltgjengeren eller nattmennesket er det jeg kaller svartmetall-karakteren.

I første del av Norsk svartmetall spesial (1:4), med undertittelen «Den levende døde», fulgte jeg bevegelsen fra humoristiske ungdomsstreker til drap og ildspåsettelse hos en av svartmetallens aller viktigste pionerer, bandet Mayhem. Parallelt med denne kriminelle bevegelsen skjedde det en musikalsk og sjangerideologisk utvikling som jeg analyserte gjennom Mayhems vokalist Pelle «Dead» Ohlins sykelige interesse for døden og menneskets nattside, frem til han tok livet av seg i påsken 1991.

Gjennom analyser av begreper som «nattmenneske», «liminalitet» og «okkultasjon» belyste jeg ulike sider av Pelles, og dermed svartmetallens utenforskap, dødslengt og maskering.

I denne delen skal jeg dykke videre ned i svartmetallens maskering, via oskoreia, via overskridelse, og via et begrep om «abjeksjon» eller utstøting, før jeg endelig er tilbake i den skogen Pelle mente han kom fra og ville dø i, og ser på skogens betydning for svartmetallen.

Som bergensbandet Orcustus sier helt til slutt i låta «Coil» fra sin selvtitulerte 2009-utgivelse:

End it all
Absolute absence
Hail darkness

• Artist: Orcustus
• Utgivelse: Orcustus
• År: 2009
• Plateselskap:
• Låt: «Coil»
• Lengde: 05:13
• Sjanger: Black metal
• Sted: Bergen, Norge

Orcustus tok navnet sitt fra en fanzine som Emperors daværende trommeslager Bård «Faust» Eithun skrev i en kort periode på 90-tallet.

Overskridelse og frastøting

Liksminke skal ikke brukes i hverdagen, sa Bård Eithun i et intervju gjengitt i den norske fanzinen Slayer Magazine. Han utdyper at liksminke-masken kun skal brukes når man føler at man kommer nærmere mørket, eller føler seg i ett med mørket, og mørke gjerninger skal skje. Når slike gjerninger skjer, sier Eithun, så ser han på seg selv som et nattens kreatur. Et barn av mørket. Kort tid etter intervjuet i 1994 ble han fengslet for drapet på 33 år gamle Magne Andreassen på Lillehammer.

I intervjuet setter Eithun en skarp grense mellom bruk av liksminke knyttet til nattens mørke gjerninger, og det maskeløse hverdagslivet. Han sier også indirekte at disse mørke gjerningene må anses som «ulovlige». Ikke nødvendigvis kriminelle, men i alle fall overskridende i forhold til samfunnets normer og moral.

We only use corpspaint during photo sessions and gigs (of course). It might happen that we use it some other times too, but then it must be something real important, because it is usually a lot of work to paint a good corpspainting (not to forget the horrible job getting it off). When we, under a gig or during a photo session, are using corpspaint, we are usually in a state of mind that makes us feel like we are getting nearer darkness (and maybe even one with darkness). Corpspaint shouldn’t be used every day. It should only be used when you feel like some dark event would happen (an extremely bloody gig og fire breathing during a photo session). At such events, I look at myself as one of the creatures of the night…..child of darkness.

Bård Eithun intervjuet i Slayer 10, 1995. Kristiansen (2011), s. 275. Merk at «corpsepaint» gjennomgående er stavet feil som «corpspaint»

Intervjuet med Eithun siteres i artikkelen «Corpsepaint as Necro-Minsrtelsy, or Towards the Re-Occultation of Black Metal» fra 2014 av den amerikanske filosofen Drew Daniel (Daniel, 2014, s. 40–41).

Daniel påpeker at liksminke-masken kommuniserer noe kraftfullt, totemisk og ikke-normalt, som ikke bare skiller maskebæreren tydelig fra hverdagen, men som også gir en kraft til den som bærer masken. Liksminke-masken kan ikke bli «et tilbehør til hverdagslivet», skriver Daniel.

Så er det nettopp det den tidligere nevnte New York-maleren Russell Nachman gjør i sine bilder. Han setter liksminke-masken inn i hverdagslivet, og skildrer, som galleri-presentasjonen av hans kunst påpeker, en harlekin av vår tid, en moderne joker, representert som svartmetallklovner som ufrivillige bærere av en uuttalt sannhet: «dårskapen bak alle våre masker».

Den amerikanske musikkviteren Woodrow James Steinken knytter i sin masteroppgave «Music as Transgression: Masking and Sonic Abjection in Norwegian Black Metal» (Steinken, 2018) og i den senere artikkelen «Norwegian Black Metal, Transgression, and Sonic Abjection» i tidsskriftet Metal Music Studies (Steinken, 2019) den narraktige 1500-tallets harlekin til nettopp svartmetallen, men da i form av dypere og langt eldre røtter tilbake til harlekins demoniske opphav. Han siterer også intervjuet med Bård Eithun, og knytter svartmetallens maskering og Eithuns mørke gjerninger til moralsk uakseptabel og kriminell adferd.

Steinken tar utgangspunkt i at svartmetallens liksminke-maske skaper en mørk dobbeltgjenger til privatpersonen bak masken, det jeg har kalt svartmetall-karakteren.

Svartmetall-vokalen, eller rettere svartmetall-skriket, anser Steinken som en maskering av privatpersonens stemme. Vi har altså å gjøre med en trefoldig maskering i svartmetallens tilfelle: en maskering av navnet gjennom pseudonymer, en maskering av ansiktet gjennom liksminke-maske, og en maskering av stemmen gjennom svartmetall-skriket.

Svartmetallens maskeringen gjør at privatpersonens humanitet kan holdes unna, sier Steinken, noe som muliggjør og også forsterker svartmetall-karakterens musikalske og kriminelle overskridelser. Disse overskridelsene er det Steinken finner i Eithuns «mørke gjerninger».

I sin analyse benytter Steinken et begrep som filosofen og psykoanalytikeren Julia Kristeva har undersøkt nøye i sin bok Powers of Horror fra 1980. Verket har undertittelen An Essay on Abjection, og det er nettopp begrepet «abjeksjon» som Steinken velger å bruke i sin analyse av svartmetallens overskridelser og maskering.

Uttrykket kommer fra latin abjisere, som betyr å kaste ut. I Kristevas analyse er et abjekt det som verken er meg eller verden, verken subjekt eller objekt, noe foraktelig og derfor metafysisk vanskelig å plassere. Urin, blod, spytt, negler, hår, og ekskrementer forlater kroppen, subjektet, og plasseres utenfor oss som abjekter, avskyelige deler av oss som har en udefinerbar status. Liket er også et abjekt. Det er ikke lenger en person, men heller ikke en ikke-person. Det er noe gjenkjennelig, men samtidig noe ugjenkjennelig og fremmedgjort over den døde.

Abjeksjon innebærer med andre ord at dette frastøtende eller uhyggelige kan utløse en impuls til å støte det fra seg, fremfor å anerkjenne det som en del av deg selv, eller som likt deg selv. Abjekter er dermed liminale; grenseoverskridende og tabubelagte grenseelementer.

Kristeva benytter uttrykket for å beskrive en ubevisst kroppslig og driftstyrt logikk som går forut for, gjennomsyrer og overskrider våre meningsbærende språklige tegn og konstruksjoner. Denne driftsstyrte logikken beveger seg mellom abjeksjon og begjær, mellom det som støter meg bort fra noe eller noen, og det som driver meg mot noe eller noen. I begjæret trekkes jeg mot relasjoner og mening, mens jeg i abjeksjonsprosessen mister mening, og min sårbarhet som levende vesen avsløres.

Kristeva sporer denne frastøtingsprosessen tilbake til mors liv, da jeg var en kropp styrt av begjær, og omsluttet av en annens kropp. Utenfor livmoren forsvant denne sameksistensen, og den første abjeksjonen var generert; en avvisning av dette som ikke lenger er meg. En grense ble med dette trukket opp mellom innvendig subjekt og utvendig objekt, og starten på en løsrivende identitetsprosess var i gang. Som en følge av denne avgrensingen som abjeksjonen skaper, så oppstår en begjærlig lengsel mot utopien etter å finne tilbake til denne omsluttede sameksistensen.

Vestfold og Telemark-bandet Haust er på 2010-utgivelsen The Powers of Horror inspirert av Julia Kristevas bok med samme navn.

• Artist: Haust
• Utgivelse: Powers of Horror
• År: 2010
• Plateselskap:
• Låt: «The Abyss»
• Lengde: 04:21
• Sjanger: Black metal
• Sted: Notodden, Norge

Splittelsen av subjektet

I sin analyse av svartmetallen som en overskridende musikalsk sjanger, bruker musikkviter Woodrow Steinken Julia Kristevas begrep om abjeksjon for å forklare maskeringens rolle i musikalske og kriminelle overskridelser.

Svartmetall-artisten støter ut svartmetall-karakteren, privatpersonens nattmenneske, slik at svartmetall-karakteren fremstår som et abjekt, noe som både er en del av privatpersonen, men også noe avskyelig der ute i verden, frakoblet privatpersonen. Svartmetall-karakteren har en udefinerbar, liminal, grenseoverskridende status.

Svartmetallens maskering fører altså til en splittelse av subjektet i to, mellom den private borgeren, og den offentlige svartmetall-karakteren.

Rommet som oppstår mellom disse to subjektene veiledes av stemmen, ifølge Steinken. Svartmetall-skriket splitter og smelter sammen igjen de to subjektene, og representerer samtidig den kroppslige og emosjonelle smerten ved prosessen.

Kanskje er det slik at skriket både representerer det utstøtte og utstøtingen, selve uttrykket for den smerten det er å dø, og smerten ved livet selv, den eksistensielle angsten, slik Munch uttrykker det i sitt berømte bilde Skrik?

Maskeringen blir et middel for å leve to liv: ett som privat borger i et samfunn, og ett som svartmetall-karakter som overskrider kriminelle og musikalske grenser. Denne abjeksjonen eller utstøtingen er politisert og estetisert gjennom sceniske og kriminelle handlinger, skriver Steinken.

Den maskerte svartmetall-karakterens liksminke representerer døden, og det er gjennom en forestilling om ikke-eksistens at politisk umulige ytringer og abjeksjoner, altså frastøtende ytringer og handlinger, blir mulige og levd ut i praksis. Svartmetall-karakteren kan gjøre andre ting, verre ting, under dekket av masken, enn privatpersonen under masken kan.

Harlekin og oskorei

Musikkviteren Woodrow Steinken trekker som tidligere nevnt historiske linjer mellom den narraktige harlekin og svartmetallens maskebruk. Dette har også med overskridelser å gjøre.

I starten av denne artikkelen snakket jeg om New York-maleren Russell Nachmans motiver med liksminkede personer satt i dagligdagse omgivelser. Den norske tegneren Sverre Malling karakteriserer Nachmans motiver som infame harlekiner, og mener at han i maleriene sine avdekker overskridelsens fascinasjon og rus, med en frimodig glede over løsrivelsen fra tingenes orden.

Det er denne «overskridelsens fascinasjon og rus» og «løsrivelsen fra tingenes orden» som Steinken finner i Harlekins opprinnelseshistorie, og som han knytter an til svartmetallens maskebruk.

Harlekin er den satiriske og parodiske hovedtjeneren til den gjerrige kjøpmannen Pantalone fra det klassiske italienske improvisasjonsteateret commedia dell’arte som oppstod på 1500-tallet. Men opprinnelsen til denne akrobatiske og joker-aktige figuren med en drakt bestående av rombiske rutemønstre i sterke kontrastfarger, kan spores enda lenger tilbake i tid.

Faktisk så langt tilbake som til et fenomen som på norsk heter Oskoreia, men som internasjonalt går under samlebetegnelsen «den ville jakt». Betegnelsen «den ville jakt» favner en rekke avarter av den gammelgermanske forestillingen om «den rasende hæren», som ble sluppet løs rundt liminalfasen som oppsto mellom julehelga og nyttårshelga.

Romjula var ansett som en overgangsperiode mellom ett års avslutning, og et annet års begynnelse. Begrepet «romjul» kommer fra det norrøne «rúmheilagr» og betyr «ikke fullt så strengt hellig». Onde makter var ute i denne liminale fasen, og gjorde livet farlig.

Den ville jakt er enten en nattlig skare eller oskorei av gjenferd, slåsskjemper, mordere, drukkenbolter, bedragere, løsaktige kvinner, tusser og troll på ildsprutende hester, eller en enkelt jeger til hest med hunder, slik tilfellet er med Odin eller andre ledere i noen fortellinger. 

Navnet «Harlekin» oppsto som en fransk uttale av det gammelengelske Herla Cyning eller King Herla, en forkledd utgave av Odin som leder av «den ville jakt».

Oskorei er det mytologiske grunnlaget for den eldgamle norske tradisjonen med julebukk. I denne tradisjonen sto fruktbarhetsofferet bukken i sentrum da ungdomsgjenger gikk fra gård til gård for mat og drikke, utkledde som demoner. Ondskapen var en integrert del av tradisjonen, og bukken som djevelens forkledning har siden overlevd, helt inn i svartmetallen.

Som maskert julebukk var man ikke lenger seg selv, man trådte på et vis utenfor seg selv og det etablerte bondesamfunnets normer og regler. Man tok på seg djevelens ham, og abjiserte eller støtte seg selv ut av samfunnet ved å vise frem det mørke som bor i alle mennesker.

I den gamle julebukktradisjonen med raiding av gårder, var det slik at den i ungdomsgjengen som fikk avslørt sin identitet, mistet masken. Dermed mistet personen også retten og kraften til å være med på ugjerningene. Umaskert skled deltakeren tilbake til samfunnet, og ble igjen rammet av dets normer og regler.

Dette med kraften i masken tar Woodrow Steinken tak i. Man kan gjøre andre ting med maske enn uten maske. Gjennom masken fjerner man seg fra den kulturen man til vanlig er en del av. Masken tilslører, skjuler eller kamuflerer bærerens egentlige identitet.

Gjennom masken gjør svartmetall-artistene seg til en annen, og noe annerledes, noe som også appellerer til publikums behov for det som er annerledes.

Mayhem-vokalist Pelle «Dead» Ohlin følte seg som en levende død. Og han ville være død. Han ønsket å fremheve, eller uttrykke at han var som et lik gjennom sin maske. En oppfatning som til dels deles av senere vokalist i Mayhem, Attila Csihar, som også oppfatter liksminken som en maske som gjør at man fremstår som ikke-menneskelig. Siden har liksminke-masken blitt ett av svartmetallens mest fremtredende visuelle kjennetegn.

Det norske maskekledde bandet Khold har latt seg inspirere av Oskoreia med låten «Oskorei» fra 2005-utgivelsen Krek.

• Artist: Khold
• Utgivelse: Krek
• År: 2005
• Plateselskap:
• Låt: «Oskorei»
• Lengde: 03:46
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Mørke ritualer

Svartmetallens maskering er rituell, på lik linje med julebukktradisjonen.

Pelle Ohlin gravde ned klærne sine i jorda slik at de skulle lukte av død. Han tok vare på døde fugler til de gikk i oppløsning i plastposene de lå i, og åndet inn lukten av dem før opptredener for å få en følelse av død.

Gjennom ritualene som gjerne omtales «som å komme i den riktige stemningen» påfører svartmetall-artisten seg – eller utstøter – gjennom masken, en annen identitet.

Men masken må brukes med omhu, den er for mørke gjerninger i Bård Eithuns ord.

Og masken kan fange. Mayhem-gitarist Øystein Aarseth fremsto mer djevelsk og infam enn han var. Han bygget seg opp en karakter han gikk helt inn i, og ikke slapp, selv ikke for sine nærmeste. Han nektet å slippe masken, sier Snorre Ruch i et intervju i Moynihan og Søderlinds bok Lords of Chaos (1998, s. 134). Ruch er den innovative Thorns-gitaristen som i en periode spilte i Mayhem, og ble dømt som delaktig i drapet på Øystein Aarseth.

Øystein Aarseths maskering synes dermed å være en måte å fremheve og forsterke deler av sin personlighet han ikke fant så sterk.

Men masken blir ikke bare en indikator på svartmetall-artistens doble liv gjennom å skjule, avsløre eller fremheve deler av personligheten. Den er også et fysisk tegn på de overskridende gjerningene som utføres, kriminelle eller musikalske. Det er et skille mellom ordnede, produktive borgerlige gjerninger, og irrasjonelle, hatefulle svartmetall-gjerninger.

Masken gjør bæreren i stand til å forhandle mellom kulturelle og antikulturelle identiteter. Ritualet som omkranser masken får dermed en liminal karakter, en grensekarakter.

Masken, hevder Woodrow Steinken, ikke bare omskaper svartmetall-artisten til svartmetall-karakteren, men støter fra seg, eller abjiserer svartmetallkarakteren.

Maskert, i sin abjekte, utstøtte tilværelse, plasserer svartmetall-karakteren seg utenfor menneskeheten og den politiske virkeligheten. Som en nattens skapning. Som et nattmenneske, tvetydig og liminal. Midt mellom væren og ikke-væren.

Motsatsen til den produktive borgerens ordnede samfunnsomgivelser, opplyst av fornuften og den moderne LED-lampen, er skogens mørke, irrasjonelle uryddighet. Skogen er nattmenneskets naturlige bolig, stedet svartmetall-karakteren søkte seg til, og stedet Mayhem-vokalist Pelle «Dead» Ohlin lengtet tilbake til da han tok livet av seg i påsken 1991.

For å si det med Oslo-bandet Satyricon på låten «Into the Mighty Forest» fra 1994-utgivelsen Dark Medieval Times:

In Fog and Darkness
I walk
I disappear
Into the mighty Forest

• Artist: Satyricon
• Utgivelse: Dark Medieval Times
• År: 1994
• Plateselskap:
• Låt: «Into the Mighty Forest»
• Lengde: 06:19
• Sjanger: Black metal
• Sted: Norge

Kastet ut i skogen

Jeg snakket i forrige del av Norsk svartmetall spesial, i artikkelen «Den levende døde», om Mayhem-vokalist Pelle «Dead» Ohlins sykelige dragning mot skogen. Pelle forteller i selvmordsbrevet sitt at han hører hjemme i skogen, og at han alltid har gjort det. Derfor ville han dø i skogen. Når han forsøker å forklare hvorfor han har en slik tilhørighet til skogen, så sier han bare at han aldri har følt seg som et menneske, at livet er en drøm, og at han snart – i døden – skal våkne.

Jeg snakket om skogens mørke, irrasjonelle uryddighet som appellerer til nattmennesket i oss, som en motsats til samfunnets stringente og kvelende organiserte ryddighet. Det er likevel verdt å dykke litt dypere ned i denne materien, siden skogen har en så sentral plass, ikke bare i Pelles idéunivers, men i hele svartmetall-sjangerens idéunivers.

Skogen er svartmetallens hovedkulisse. Helt fra starten av har promobilder og plateomslag vært preget av grantrær i silhuett, tynget ned av snø eller tåke, nakne ensomme løvtrestammer, eller uryddig kvist. Og både med og uten liksminke-maskerte svartmetallutøvere i skyggene. Fortellinger om svartmetallband som har gått seg vill i skogen på jakt etter gode promobilder er en stående vits.

Hundrevis av svartmetall-band, og tusenvis av låttitler og albumtitler innen sjangeren består av ord som har med skog å gjøre.²Tall hentet fra Encyclopaedia Metallum viser f.eks. at det er 160 band og 3842 låttitler som inkluderer «forest». 12 band og 279 låttitler inkluderer «wood». 42 band og 1052 låttitler inkluderer «woods». 8 band og 75 låttitler har ordet «skog» i seg. «Kvist» er f.eks. navnet på et av de tidlige norske svartmetall-bandene.

Jeg skal utforske skogen med utgangspunkt i den nå avdøde norske arkitekten Christian Norberg-Schulz arkitektur-teoretiske tekster. Et stadig tilbakevendende tema i bøkene hans er stedsforståelse som en fenomenologisk kvalitet, et vennskap til omgivelsene som ikke dekkes av demografiske, topografiske eller klimatologiske opplysninger. Han spør i boken Et sted å være, fra 1986, om hvilke steds-egenskaper det er vi må bli venner med for å kunne bo? For meg blir dette et spørsmål om hvor vi naturlig føler oss hjemme.

Ørkenreligionen

Norberg-Schulz nærmer seg det nordiske landskapet gjennom ørkenen, det sydlige landskapet. Ørkenen kjenner ikke individuelle steder, sier han, men er preget av en eneste – om enn noe variert – grunnkarakter. Her opplever man naturens mest absolutte egenskaper, ikke dets mangfold.

Det sydlige ørkenlandskapets absolutte og monotone egenskaper knytter Norberg-Schulz til forestillingen om den eneveldige guden. I dette landskapet gir det mening med en himmelrettet horisontal vending mot Mekka, som et sentralt punkt i ørkenens labyrintiske uendelighet. For ørkenens innbyggere er det flaten og linjen som er de grunnleggende geometriske formene, former som understøtter monoteistiske religiøse forestillinger.

I det nordiske landskap derimot, finner vi ikke ørkenens enkle fenomener. Vi finner en uoversiktlig, vekslende mangfoldighet, der overraskelser hører med til dagsorden. Kontrasten mellom årstidene og de brå klimaskiftene forsterker dette. Det nordiske landskapet, og i særdeleshet den nordiske skogen, gir en stor rikdom av individuelle steder og et mylder av naturkrefter. Skogens stadige skiftende former, skygger og bevegelser ga oss eventyrenes mangfold av tusser, nisser og troll. Og skogens uryddighet ga oss en myriade av komplekse norrøne guder.

Den eldste norrøne flerguds-religionen skilte ikke mellom det rene og det uryddige. Individualiteten og de indre sjelelige stridighetene mellom det gode og det onde, var alltid tilstede i alle gudene, som hos menneskene. Det var først etter kristendommens – ørkenreligionens – fremvekst at f.eks. den norrøne guden Balder ble tilnærmet lik Jesus i sitt uskyldsrene homogene uttrykk.

I 1995 ga norske Ulver ut svartmetallklassikeren Bergtatt – Et eeventyr i 5 capitler. Utgivelsen handler om en pike som har gått seg vill i skogen og møter mørke og djevelske krefter, i form av de underjordiske. Albumets første låt heter betegnende nok «Capitel I: I Troldskog faren vild». Den uskyldsrene pikens vei inn i skogen representerer kristendommens – ørkenreligionens – inntreden og pervertering av de norske tradisjonene. Hun bergtas tilslutt av skogens mørke naturkrefter.

• Band: Ulver
• Utgivelse: Bergtatt – Et eeventyr i 5 capitler
• År: 1995
• Plateselskap: Head Not Found
• Låt: «Capitel I: I Troldskog faren vild»
• Lengde: 7:45
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Norske svartmetall-artister har siden starten betraktet samfunnets normer og retningslinjer som negative og frihetsberøvende, og omfavnet skogen som representant for det irrasjonelle, instinktet og menneskets naturlige drifter. Kontrasten mellom skogens ustrukturerte villskap og individualitet, og det strømlinjeformede samfunnsfellesskapet, har funnet klangbunn i motsetningen mellom kristendommens dyrking av det fornuftsrene, stringente og dydige, kontra det uryddige, uregjerlige og lystfylte.

Skogens uryddige mørke representerer nattsiden av samfunnets ryddige lys, og blir dermed nok et symbol på inverteringen fra lyst til mørkt, eller okkulteringen, formørkningen, svartmetallen påfører tilhøreren. Skogen blir et abjekt, noe frastøtt fra samfunnet, noe vi har en opprinnelig tilhørighet til, men som vi i moderne tid skyver fra oss. Tilholdet i skogen blir også for svartmetall-karakteren en maskering fra samfunnet, eller av samfunnsstrukturer.

Gjennom maskeringen som ikke bare skjuler, men også avslører og inverterer, så avsløres samfunnets maskespill, og skogens egentlig maskeløse realitet. Det er i skogen mennesket som ubundet og fri egentlig hører til, og ikke i samfunnets ordnede omgivelser og under dets oppdragende tvang.

Å finne hjem

Ifølge arkitekt Norberg-Schulz er en sjelelig identifisering med skogens kvaliteter naturlig for oss nordboere. Gjennom identifikasjonen med omgivelsene blir tilværelsen meningsfull. En overensstemmelse mellom det ytre og vårt indre kommer i stand, og vi finner vår identitet, vår plass.

Svartmetall-karakterens irrasjonelle driftsstyrte villskap fant seg ikke bare hjemme i skogen, men fant seg selv, sin identitet, i skogen.

I boken Mellom jord og himmel fra 1992 starter Norberg-Schulz første kapittel med å sitere fra Tarjei Vesaas’ novelle Siste-mann heim fra samlingen Vindane som kom i 1952. Her forteller Vesaas om unggutten Knut som er ute i skogen på tømmerhogst. Dette har han vært med på mange ganger før, men denne dagen er han ufokusert i arbeidet. Han kjenner at det liksom er noe med skogen. Vesaas skriver:

Her er du heime, Knut.

Kva? ––

Det var ingen som sa detta. Men det er detta som er på ferd i dag. Her er du heime. Ei herlig og sann og enkel verd opnar seg for han på den staden han er fødd. Som ei kosteleg gåve. Han står mellom alle desse falne trea, og desse tusen som står att. Det hender noko ved han i dag:

Skogen opnar seg for han. Hans eigen plass openberrar seg.

Det er en viktig dag for eit menneske.

Tarjei Vesaas, Vindane (1952, s. 102)

«Slik blir Knut “siste-mann heim”», skriver Norberg-Schulz. De andre går. Han må bare oppleve hvordan den veldige skogen ordner seg for natta. Knut blir ikke bare igjen for å oppleve skogen, men for å finne seg selv.

«Knut opplever plutselig hva det vil si å høre til et sted, å kjenne et sted», fortsetter Norberg-Schulz. «Og han opplever at dette stedet har bestemt hans egen måte å være på, hans personlighet. Stedet “åpner seg” for ham, og dermed “hans egen plass”. Livet blir “rett og sant” gjennom denne tilknytningen; det får mening.»

Samklang

I diktet Snø og granskog fra diktsamlingen Kjeldene fra 1946 uttrykker Vesaas denne samklangen mellom nordboeren og skogen, denne identifikasjonen med omgivelsene som gjør tilværelsen meningsfull og rik.

Tale om heimsleg ––
snø og granskog 
er heimsleg.

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss ––
og sidan er det der
heile heile tida.

Meterdjup fonn
kring mørke tre
–– det er for oss!
Innblanda i vår eigen ande.
Heile heile tida,
om ingen ser det,
har vi snø og granskog med.

Ja lia med snøen,
og tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er
vender vi mot det.

Og har i oss ein lovnad
om å koma heim.
Koma heim,
gå borti der,
bøye greiner,
–– og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida,
til det er sløkt
i våre innlandshjarte.

Dette skriver Vesaas i diktet Snø og granskog. Det er liten tvil om at svartmetallen fant samklang i Vesaas lavmælte omfavnelse av snøen og granskogen. Oslo-bandet Darkthrone brukte nemlig hele diktet som tekst til låten «Snø og granskog (Utferd)» på albumet Panzerfaust fra 1995.

• Artist: Darkthrone
• Utgivelse: Panzerfaust
• År: 1995
• Plateselskap:
• Låt: «Snø og granskog (Utferd)»
• Lengde: 04:09
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Utferd

Det er interessant at Darkthrone legger til en parentes med «utferd» til Vesaas originale tittel. Vi finner oss hjemme blant snø og granskog, sier Vesaas, vi bærer dette typiske innlandslandskapet med oss hvor vi enn går i verden, og søker alltid tilbake til det. Det gir oss tilhørighet.

Samtidig som diktet er en lavmælt anerkjennelse av innlandslandskapet, så er det også en anerkjennelse av vårt indre landskap, et bilde på tungsinnet, de mørke tankene og følelsene vi alltid bærer med oss, og som vi på en måte finner trøst og tilhørighet i. Melankolien næres av den mørke innlandsskogens vinterlige tyngde, og kaster medisinball med den.

For Vesaas er snø og granskog en vei inn, en vei tilbake, til mørkets hjemlige favn. Når Darkthrone legger til uttrykket «utferd» i tittelen, signaliserer de at det er en vei ut, en vei vekk fra noe annet, en frihet fra noe tvungent, men allikevel en vei tilbake til noe opprinnelig som for Vesaas var nært, men for Darkthrone synes tapt. Denne søken tilbake til det tapte er det jeg i denne serien omtaler som millenarisme.

Det som tidlig står sentralt i svartmetallens ideologiske univers er denne trangen til å løsrive seg fra samtidens bånd gjennom opprør, og søke tilbake til noe opprinnelig tvangsløst og illusjonsløst. Denne søken er nettopp en søken ut av det uegentlige, og tilbake til en renere urtilstand, tettere på naturen, også den menneskelige naturen, hvor tanker og følelser ikke er bundet og tilslørte av falske ideologiske byggverk.

I den norske svartmetallen var det kristendommen og den tilsnurpete småborgeligheten som representerte dette falske ideologiske byggverket, og som hindret menneskets videre individualisering og egentlige natur i å blomstre. Svartmetallen var og er et opprør, en søken ut av falskhet og tvang, en utferdstrang. En utstøting fra samfunnet, en hvile i det stringente samfunnets direkte motsats, den rotete skogen.

Stavkirken

Tilretteleggelsen av et sted å bo er det Christian Norberg-Schulz kaller arkitektur. God og hensiktsmessig arkitektur fastholder omgivelsenes karakter, og er dermed også et uttrykk for vårt indre. Stavkirken ligner i sin streben mot himmelen katedralen, men mens rommet i katedralen forklares av lys, så er stavkirken praktisk talt mørk. Dette får ifølge Norberg-Schulz bare mening om vi opplever mørket oppe i stavkirkens hvelving som det samme som lyset i Sydens kirker. Han skriver:

I Norden er det ikke lyset som fyller himmelrommet; bare sjelden er daghimmelen skyfri og «stor». Nattehimmelen derimot vider seg ut, og som en veldig stjernebesådd hvelving omfatter den verden. Det var denne himmelen våre forfedre tok med seg inn i stavkirken.

Christian Norberg-Schulz, Mellom jord og himmel (1992), s. 106.

Og det var denne kalde klare nattehimmelen den norske svartmetallen tok med seg over i musikken. De tok samtidig på seg ansvaret for å frigjøre den stjernebesådde hvelvingen fra stavkirkenes puristiske, trange og stringente reisverk med ildspåsettelse, og føre den tilbake tronende over den uryddige skogen.

Skogen ble svartmetallens tilfluktssted. Utstøtt fra samfunnet, utstøtt fra dagliglivet, og utstøtt fra samfunnsborgerens ham, søkte det liksminke-bemaskede nattmennesket ut i samfunnets nattside, den irrasjonelle, rotete og mystiske skogen.

The frost submerge, the moon is on the rise
Hear the nocturnal howling of the wolves

The children of the night, they shall rise again
Resurrected through our gathering of the
ancient and evil

Dette synger Vegard Sverre «Ihsahn» Tveitan på «Beyond the Great Vast Forest» fra Emperors debutalbum In the Nightside Eclipse fra 1994.

• Band: Emperor
• Utgivelse: In the Nightside Eclipse
• År: 1994
• Plateselskap: Candlelight Records
• Lengde: 05:57
• Låt: «Beyond the Great Vast Forest»
• Sjanger: Black metal
• Sted: Notodden, Norge

I neste del av Norsk svartmetall spesial (3:4), kalt «Den dekadente svartmetallen», skal jeg forsøke å utvide vår forståelse av den norske svartmetallens filosofiske og ideologiske fundament gjennom å analysere den som en dekadent-nihilistisk kulturhistorisk bevegelse med den tyske 1800-talls-filosofen Friedrich Nietzsche som los.

• 1
  Sneakyville er et uttrykk fra Charles Manson i hans forsøk på å forklare sine og hans sekts handlinger for å avsløre sannheten om det amerikanske samfunnet. Se https://youtu.be/YHsDcfF5BFA. Andre kunstnere representert på utstillingen var Nadine Byrne, Tessa Farmer, Sverre Malling, Jarmo Mäkilä, og Danilo Stankovic. Se kunstmuseets egen omtale av utstillingen her: https://haugarvenner.no/arrangementer/utstillingsapning-sneakyville-og-verk-fra-samlingen/.
• 2
  Tall hentet fra Encyclopaedia Metallum viser f.eks. at det er 160 band og 3842 låttitler som inkluderer «forest». 12 band og 279 låttitler inkluderer «wood». 42 band og 1052 låttitler inkluderer «woods». 8 band og 75 låttitler har ordet «skog» i seg.