Den levende døde

Mayhems debut-EP Deathcrush, utgitt i august 1987, markerer starten på et verdensomspennende musikalsk fenomen som går under sjangerbetegnelsen «black metal», eller «svartmetall» som jeg sier på norsk. Et fenomen som ikke bare ble en musikalsk bevegelse, men som samtidig skapte et stort ideologisk og filosofisk byggverk som man sjelden finner maken til i populærkulturen.

I denne første av fire deler i en føljetong jeg har kalt Norsk svartmetall spesial, forsøker jeg å avdekke noen av bærebjelkene i det ideologiske og filosofiske reisverket den norske svartmetallen er bygget på.

I Norsk svartmetall spesial forsøker jeg i en føljetong på fire deler å avdekke noen av bærebjelkene i det ideologiske og filosofiske reisverket den norske svartmetallen er bygget på. Føljetongen ble skrevet til og sendt på NRK P2 rett i etterkant av at NRK-dokumentarserien Helvete gikk på NRK2 i september og oktober 2020. Les også gjerne NRK-artikkelen «Det är jag som är döden» som ble skrevet til dokumentarserien. Om du har tips eller innspill til det jeg har skrevet, ta kontakt på helge@kaasin.no.

Norsk svartmetall spesial

• Del 1: Den levende døde
• Del 2: Maskespill og skog
• Del 3: Den dekadente svartmetallen
• Del 4: Det dekadente overmennesket

Kapitler

• Brev fra det hinsidige
• Pseudonymer og masker
• Latteren stilnet
• Kirkebrann i Helvete
• Pelle «Dead» Ohlin og liksminken
• Det egentlige livet – etter døden
• I love Transylvania
• Bleke ansikter som stirrer besatt på månen
• Nattmennesket
• Identitet og grenseoverskridelse
• Nostalgi, melankoli og okkultasjon

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: Deathcrush (EP)
• År: 1987
• Plateselskap:
• Låt: «Deathcrush»
• Lengde: 03:33
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Det er skrevet mye journalistikk på fenomenet svartmetall fordi ideologien førte til kriminalitet som var på alles lepper i årene fra 1992 til 1996. I denne perioden var Norge i en underlig alarmberedskap: ondskapen i form av Satan var kommet til landet. Kirker brant ned, gravplasser ble skjendet, og mennesker ble drept. Flere i svartmetallmiljøet, også kvinner, sonet fengselsstraffer i kjølvannet av politiets arbeid.

Skadeomfanget, etterforskningen og teorier om det ideologiske fundamentet for svartmetallen ble til og med dokumentert i Økokrims skriftserie nummer 11, 1998 med tittelen Kirkebranner og satanistisk motiverte skadeverk – etterforskning og påtale. Dokumentet er historisk interessant, men etterforskningen og mediedekningen er med rette kritisert på grunn av det satanistiske fokuset.¹Se f.eks. Dyrendal (2005, 12.09.), https://www.skepsis.no/satan-og-politiet/.)

Svartmetallen er først og fremst interessant musikalsk. Men, den har som nevnt en ideologisk og filosofisk side som også er spennende. Ikke minst fordi den belyser og utdyper det musikalske.

Brev fra det hinsidige

I et håndskrevet brev fra 1988, stilet til en gammel Kongsberg-venn av meg, Geir – med «Mayhem» i gotisk skrift, og med avsenderadressen «Box 75, 1405 Langhus, Norway» stemplet i øverste venstre hjørne – skriver Mayhem-gitarist Øystein «Euronymous» Aarseth følgende:

Takk for brev med tlf.nr. til L.[ågdals]museet, har ennå ikke ringt. Men skal gjøre det så snart det blir snakk om spelling. Har hatt div. problemer med line-up, men det ser ut som det går OK nå. Har fått ny vokalist – Dead fra det oppløste svenske bandet Morbid. Ny trommis – Jan Axel (har ikke funnet på noe morsomt navn enda, vi foreslo Masturbator og Megatron (Transformers), men han ville ikke, kan ikke skjønne hvorfor??!) Nå gjenstår det å fikse nytt øvingslokale, så blir alt kult.

Øystein «Euronymous» Aarseth i privat brev, 11.04.1988.

Måten man kunne komme i kontakt med sine musikalske helter på på denne tiden var via brev, om man da ikke tok fasttelefonen fatt. Og for Geir og de ytterst få i Kongsberg som var interesserte i ekstrem metall, var det viktig å få nye impulser fra omverdenen. Av samme grunn brukte Øystein Aarseth nesten alle pengene sine på frimerker. Plater og kassetter ble byttet og distribuert på den måten, og kontakter ble knyttet rundt om i hele verden.

Det er tydelig fra hele brevvekslingen på fem brev fra Øysteins hånd, at min venn Geir forsøker å få Mayhem til å spille på den lille scenen i Storsalen på Kongsbergs kulturhistoriske museum Lågdalsmuseet. Allerede i det første brevet fra Øystein, fra august 1987, bringes denne saken på banen. Og da er det bare fem dager siden Mayhem ga ut debutalbumet Deathcrush i 1000 eksemplarer.

Disse første eksemplarene av Deathcrush kom med feiltrykket omslag. Det var rosa, og ikke blodrødt, som var meningen. I følgebrevet til eksemplaret min venn Geir etterhvert fikk tilsendt står det da også følgende med Øysteins karakteristiske håndskrift i forseggjorte versaler: «P.S. Fett cover? Haha!!». Alle eksemplarene ble nummerert for hånd, og Geirs eksemplar av Deathcrush er nummer 69 av 1000.

Dermed fant Mayhems musikk frem til de av Geir estimerte 50 thrash metal-folkene som fantes på den tiden i Kongsberg. I 1987 tviler jeg på at jeg var en del av det manntallet.

Men, jeg kom sterkere tilbake. Et par år senere, i februar 1989, var det jeg som var på scenen på Lågdalsmuseet under vårt eget arrangement Monsters of Rock på Kongsberg, bak slagverket, med bandet mitt Sanatorium, og Geir var del av et meget deltakende publikum, foran og på scenen den kvelden. En minneverdig kveld som dessverre brått ble avbrutt av politiet før alle bandene fikk spilt, grunnet en stor mengde overstadig beruset ungdom, og hærverk. Det var i alle fall en fest som endte i lokalavisen Laagendalsposten.

Mayhems oppstart i 1984 regnes som starten på den andre, norske, bølgen av svartmetall, i kjølvannet av band som svenske Bathory, sveitsiske Hellhammer og Celtic Frost, og ikke minst britiske Venom – som skrev «Mayhem with Mercy», låten norske Mayhem tok navnet sitt fra. «Mayhem with Mercy» ble gitt ut på Venoms debutalbum Welcome to Hell, fra 1981.

Den neste utgivelsen fra Venom skulle ikke bare inspirere, men også gi navn til denne nye spirende musikksjangeren fra Norge, nemlig LPen Black Metal fra 1982.

• Artist: Venom
• Utgivelse: Black Metal
• År: 1982
• Plateselskap:
• Låt: «Black Metal»
• Lengde: 03:45
• Sjanger: Black metal
• Sted: England

Du hørte låten Black Metal med britiske Venom fra 1982-utgivelsen med samme navn. Dette var LPen som ga navn til den nye musikksjangeren Mayhem var med på å utvikle på tampen av 80-tallet.

Pseudonymer og masker

Det ble aldri noen spillejobb for Mayhem på Lågdalsmuseet på Kongsberg, selv ikke med ny line-up. Både trommeslager Kjetil Manheim og vokalist Eirik «Messiah» Norheim hadde forlatt Mayhem etter utgivelsen av Deathcrush, og nå var altså vokalist Per Yngve «Pelle/Dead» Ohlin og trommeslager Jan Axel Blomberg på plass.

Det er interessant å lese i Aarseths brev at trommeslager Jan Axel på denne tiden ennå ikke har fått seg noe artistnavn. Han droppet naturlig nok de humoristiske forslagene «Masturbator» og «Megatron», og valgte seg etterhvert «Hellhammer» etter det ikoniske sveitsiske metallbandet Hellhammer. Jan Axel «Hellhammer» Blomberg er fortsatt trommeslager i Mayhem.

Flere andre av Mayhems medlemmer tok seg artistnavn, eller egentlig pseudonymer, fra Hellhammer-låter. Gitarist Øystein Aarseths artistnavn, «Euronymous», de tidligere vokalistene Sven Erik Kristiansen og Erik Norheims artistnavn «Maniac» og «Messiah», kommer alle fra Hellhammer-låter. Bassist Jørn Stubberud fant nok sitt artistnavn «Necrobutcher» fra artistnavnet til nå avdøde bassist Martin Eric Ain i Hellhammer. Ain kalte seg «Slayed Necros».

Det var utenlandske band som Hellhammer og Venom fra den første bølgen av svartmetall som inspirerte disse unge musikerne fra Norge til å pynte seg med artistnavn som låt litt tøffere enn typiske nordiske navn som Per Yngve, Jørn, Jan Axel, Kjetil og Øystein.

Denne utbredte, nærmest obligatoriske, bruken av pseudonymer innen svartmetallen er en av de unike egenskapene som er betegnende for sjangeren, og representerer et tema jeg skriver en del om både i denne delen og den neste delen av Mørke meditasjoner, norsk svartmetall spesial, nemlig svartmetallens maskering.

Klær, stemme, navn og liksminke er noen av de måtene svartmetall-utøverne maskerer seg på, og det er liten tvil om at dette står sentralt når vi ser på sjangerens ideologiske reisverk.

• Artist: Hellhammer
• Utgivelse: Apocalyptic Raids 1990 A.D. (EP)
• År: 1984
• Plateselskap:
• Låt: «Messiah»
• Lengde: 04:33
• Sjanger: Black metal
• Sted: Sveits

Latteren stilnet

En annen ting som det er verdt å merke seg er humoren i brevene sendt til min gamle venn Geir fra svartmetallens fremtidige sjefsideolog Mayhem-gitarist Øystein «Euronymous» Aarseth. Det er mye latter og selvironi, noe vi også ser på de private bildene fra denne tiden. På de offisielle bildene var det viktig å posere mer seriøst, men allikevel lå ikke latteren langt unna. Selv utgivelsen Deathcrush kan fremstå som litt ironisk, som pubertal moro, med distanse og glimt i øyet, på tross av tekster med voldsomt innhold. Man må huske på at Mayhem-gutta bare var 19 år gamle da Deathcrush kom ut i 1987.

Men denne litt ironiske og lettlivede holdningen skulle snart forandre seg. Og mange mener at alvoret senket seg over Mayhem i samme øyeblikk som svensken Pelle «Dead» Ohlin krysset grensen til Norge og ble vokalist i Mayhem, vinteren ’87/88.

På disse tre årene frem til Pelles selvmord den 8. april 1991, fant svartmetallen sin ikoniske form. En form som Øystein Aarseth finpusset og institusjonaliserte frem til han ble drept av Varg «Greven» Vikernes, i august 1993.

Samme våren som Pelle døde, i 1991, startet Øystein Aarseth platebutikken Helvete i Schweigaards gate 56 i Oslo. Der drev han også plateselskapet sitt Deathlike Silence fra, der bodde han, og der etablerte han seg som svartmetallens sjefsideolog og ubestridte leder av platebutikkens faste gjester, kalt «den sorte sirkel». Denne gjengen av unge svartmetall-entusiaster var de som var tettest på de begivenhetene som prydet avisene i krigstyper i årene 1992 til 1996.

Overskrifter som «Greven drakk mitt blod», «Djeveldyrkere», «Vi tente på kirkene», «Truet av svensk satan-mafia» og «Satanisthule var gjørmehull» var dagligdagse.

Produsent for Mørke meditasjoner, Paul Arvid Jørgensen, gjorde i 1992 eller 93 et intervju med Øystein Aarseth, utenfor platebutikken Helvete, på oppdrag for Radio1. I det intervjuet sier Aarseth en hel del om hva han egentlig ønsker å få til med den musikalske bevegelsen han er en sentral del av. Han vil i bunn og grunn spre så mye ondskap som mulig.

Vi har et band som heter Mayhem og vi har et plateselskap som heter Deathlike Silence, og alt går inn under et stort hele. Og målet med det hele det er å spre mest mulig skrekk og ondskap, og vi er utrolig fascinert av død og fordervelse og mørke og alt det der, og det er vårt liv … og død. Og hvis folk lar seg skremme av det så er det bare fett. Vi er … i hvert fall et par av oss vi er troende, for å si det sånn, og vi er for religiøs undertrykking, vi støtter ekstreme kristne sekter. Vi synes det bare er fett å se religiøs krig, vi skulle ønske at det var som i middelalderen når folk virkelig drepte for Jesus. Det gjør dem ikke i dag. Folk er så jævlig humanitære og det hater vi å se. Så når vi ser på folk rundt omkring som har aksjoner for å si det sånn, så … synes vi det er fett, for at … for det første så gjør dem mørkets gjerninger, og for det andre så gjør dem folk mer kristne. Jævlig bra. Ergo så tilspisser frontene seg. Vi ønsker at folk skal leve i frykt for Gud, det er bare fett. Hva skal man si … hvis vi går ut og legger ut om nøyaktig det vi tror på så kommer ikke folk til å ta oss seriøst. Og det er en smule irriterende, men … for å si det sånn, vi er troende.

Øystein «Euronymous» Aarseth til Paul Arvid Jørgensen fra Radio1, utenfor platebutikken Helvete i 1992 eller 1993.

Kirkebrann i Helvete

I 1993 ble platebutikken Helvete lagt ned etter beskyldninger om djeveldyrkelse og vold. Dette hadde naturlig nok sitt utspring i kirkebrannene som medlemmer av «den sorte sirkel» tok æren, og mange ble fengslet for.

Den 10. august 1993 ble Øystein Aarseth knivdrept av sin bandkollega Varg «Greven» Vikernes. Vikernes hadde tatt over bassist-jobben i Mayhem etter Jørn Stubberud som kom på kant med Aarseths stadig mer radikale væremåte.

Vikernes ble året etter dømt for drapet sammen med en annen bandkollega i Mayhem på den tiden, Snorre Ruch. Vikernes ble også dømt for nedbrenningen av Åsane kirke i Bergen sammen med tidligere bandkollega Jørn Inge Tunsberg fra Old Funeral; for nedbrenningen av Skjold kirke i Vindafjord sammen med Burzum-kollega og Emperor-gitarist Tomas «Samoth» Haugen; og for nedbrenningen av Holmenkollen kapell i Oslo sammen med Emperor-trommeslager Bård «Faust» Eithun, og bandkollega og senere drapsoffer Øystein Aarseth.

Et halvt år før drapet på Aarseth, ga Vikernes ut EPen Aske under navnet Burzum på Aarseths plateselskap Deathlike Silence. Omslaget på EPen viser de nedbrente restene av Fantoft stavkirke. Det ble også lansert en spesialversjon av utgivelsen som ble solgt med en zippo-lighter lagt ved hvert eksemplar. Vikernes ble anklaget for å ha tent på kirken, men ble senere frikjent. Mange tror likevel at Vikernes var delaktig i brannen og selv tok bildet.

Vikernes har selv forklart kirkebrenningen til Dagbladet på denne måten:

I Norge skal alt være så forferdelig kristent. Etter hvert som jeg skjønte mer og mer av det, vokste hatet mot det kristne. Å brenne kirker ble en symbolsk handling, en hevn mot den norske kirkestaten.

Vikernes, Dagbladet.

Særlig tre egenskaper skulle komme til å kjennetegne svartmetallens ideologiske reisverk: radikal individualisme, irrasjonalitet, og millenarisme.

Svartmetallen feirer det primale og irrasjonelle, noe som samtidig er en kritikk av følelsesløs rasjonalisme og utvannet sekularisert kristendom. Svartmetallen er i opposisjon til småborgerlig konformitet, og ufri moralisme som undertrykker individets utvikling og videre individualisering. Kristendommens hule inderlighet og flokkmentalitet er et uttrykk for et samfunn i verdimessig forfall.

Knyttet til denne forestillingen om et samfunn i verdimessig forfall, er forestillingen om at en kommende gullalder skal avløse endetiden, og kutte kristendommens lenker. Det er denne refortryllende forestillingen om verden som gjerne kalles «millenarisme». For svartmetallen gir dette seg uttrykk i et romantisk syn på naturen og en idealisert fortid. En lengten tilbake til noe egentlig og ekte, som synes å kunne forene radikal individualisme og flokktilhørighet. Samtidig settes irrasjonaliteten og instinktene inn i et slags inderlig system.

I Varg Vikernes’ låt «Stemmen fra Tårnet», fra EPen Aske, hører svartmetall-karakteren en ukjent stemme kalle fra et tårn i natten, dypt inne i skogen, og velger å følge denne:

Vi våknet og så månen
Delvis dekket av dystre skyer

Det var kaldt og vått
På vår ferd inn i riket
Av ufødte tanker
Endelig kan vi se hva som kalte
For vi fulgte den stemmen i natt...

• Artist: Burzum
• Utgivelse: Aske (EP)
• År: 1993
• Plateselskap:
• Låt: «Stemmen fra Tårnet»
• Lengde: 06:09
• Sjanger: Black metal
• Sted: Bergen, Norge

Pelle «Dead» Ohlin og liksminken

Hva var det så med Pelle «Dead» Ohlin som på så kort tid satte så stort preg på den norske svartmetallen etter at han tok over som vokalist i Mayhem vinteren ‘87/88? Hvilke forestillinger og hvilket alvor var det han tok med seg inn i musikken som satte varige spor og stilnet latteren i denne spirende musikksjangeren?

Pelles tekster har tydelige elementer av radikal individualisme, irrasjonalitet, og millenarisme. Han går tilbake i tid til tiden før kristendommen og til den hedenske okkulte irrasjonaliteten, men mest av alt synes han – gjennom å tolke fortidens stemmer – å forsøke å koble seg på en evig kontinuitet mellom fortiden og nåtiden. Denne kontinuiteten synes for Pelle å ligge i døden. Derfor går hans lengsel mot døden, og ikke minst livet etter døden. Svartmetallens ikoniske liksminke-maske blir et symbol på overgangen til denne evigheten hinsides livet. Det var Pelle som fylte liksminke-masken med mening, og brakte den inn i sjangeren på ordentlig.

Lørdag den 3. februar 1990 gikk den andre egentlige Mayhem-konserten av stabelen, den første med Pelle på vokal. På scenen fremsto Pelle som forrykt. Hans hese ru skrik gjallet gjennom Folkets hus på Jessheim, og blandet seg med buldrende trommer, pumpende bass og skingrende gitarer. Og ikke minst den stadige feedbacken forårsaket av lag på lag med fuzzpedaler.

Pelles hvitmalte ansikt med svartmalte øyehuler, omkranset av det lange lyse bølgete håret, og plassert på toppen av en radmager fillete svartkledd kropp, fikk han til å se ut som den levende døde han ønsket å forestille. Pelle gravde ned sceneklærne sine i jorda for at de skulle lukte lik, og kappen om skuldrene hans teleporterte han inn til mørkere og dypere skoger lenger sør i Europa enn de på Jessheim.

Gitarist og sjefsideolog Øystein Aarseth hadde også trukket i liksminke denne kvelden, noe bassist Jørn Stubberud syntes var toskete. Øystein stilte jo i cowboystøvler og olabukse, ikke råtne klær som Pelle.

Pelle hadde tatt med seg noen kniver på scenen. De så tøffe ut, men de var sløve, så da han startet å kutte seg med dem forårsaket det ikke så store skader. Verre gikk det da han knuste en colaflaske og begynte å skjære seg opp med den. Han ble dratt av scenen og tapet sammen av samfunnshusets vaktmester, før han kom seg opp på scenen igjen og fikk spilt konsertens siste låt.

I ettertid mente Pelle at halvparten av publikum forsvant da han begynte å sprute blod på dem, og at bare de «ekte» svartmetallerne ble igjen. Den noe mer trivielle sannheten, ifølge bassist Jørn Stubberud, var at korresponderende buss til kveldens siste tog fra Jessheim til Oslo gikk midtveis i Mayhem-konserten. Så deler av publikum måtte dra for å rekke bussen.

En av låtene Mayhem spilte denne lørdagskvelden i januar på Jessheim var «Funeral Fog», skrevet og sunget av Pelle. Det ble gjort opptak av konserten og den ble tilgjengeliggjort i 2017 på utgivelsen Live in Jessheim.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: Live in Jessheim
• År: 2017
• Plateselskap:
• Låt: «Funeral Fog»
• Lengde: 06:18
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Det egentlige livet – etter døden

Pelle rakk å skrive en rekke tekster for Mayhem før han tok livet av seg i 1991, 22 år gammel. Teksten til Life Eternal ble funnet sammen med selvmordsbrevet, og senere spilt inn til Mayhems andre – og svært etterlengtede – utgivelse De Mysteriis Dom Sathanas, som kom i 1994.

Teksten til Life Eternal går slik:

A dream of another existence
You wish to die
A dream of another world
You pray for death

To release the soul
One must die
To find peace inside
You must get eternal

I am a mortal, but am I human?

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: De Mysteriis Dom Sathanas
• År: 1994
• Plateselskap:
• Låt: «Life Eternal»
• Lengde: 06:57
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Pelle hadde åpenbart store psykiske problemer. Det er allikevel interessant å følge tankerekkene hans, da disse fikk avgjørende betydning for en hel musikksjangers ideologiske univers.

I boken Dødsarkiv om Mayhems første år av bassist Jørn Stubberud og skribent Svein Strømmen beskriver Jørn hvordan han opplevde å komme på åstedet for Pelles selvmord:

Jeg fant en håndskrevet lapp fra Pelle i vinduskarmen, hvor det sto noe sånt som: «De som ikke tror på et liv etter døden, er tåper.» Som et slags lite avskjedsbrev, men ikke helt.

Jørn Stubberud i Dødsarkiv (Stubberud & Strømmen, 2015), s. 229.

I sitt egentlige selvmordsbrev skriver Pelle blant annet:

Det var meningen att jag skulle dö i skogen så att det skulle ta några dagar innan jag eventuellt skulle upphittas. Jag hör hemma i skogen och har alltid gjort det. Anledningen till detta kommer ändå ingen fatta. För att ge någon sånär förklaring så är jag inte en människa, det här är bara en dröm och snart vaknar jag.

Utdrag fra Per Yngve Ohlins selvmordsbrev

Pelle hadde en veldig interesse for skogens mystikk og tiltrekningskraft, for døden, for levende døde, magi og månens påvirkningskraft.

På live-innspilingene med Mayhem fra den tiden Pelle var vokalist kan vi høre han si følgende før de spiller låten «Freezing Moon»: «When it’s cold and when it’s dark, the freezing moon obsesses you!» Teksten til «Freezing Moon» er skrevet av Pelle selv.

It’s night again
Night you beautiful
I please my hunger
On living humans
Night of hunger
Follow its call
Follow the freezing moon

«The Freezing Moon» handler om selvmord, og de som hørte denne låten skulle selv ta sitt eget liv, mente Pelle. Låten ble gitt ut på 1994-utgivelsen De Mysteriis Dom Sathanas, etter Pelles død, og da uten Pelle på vokal. Men vi hører han synge på live-utgivelsen Live in Leipzig, spilt inn på Eiskeller club i Leipzig, november 1990, og utgitt i 1993.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: Live in Leipzig
• År: 1993
• Plateselskap:
• Låt: «The Freezing Moon»
• Lengde: 07:05
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

I love Transylvania

På dødsdagen hadde Pelle på seg en hvit t-skjorte det stod «I love Transylvania» på. Og i to brev sendt i 1990 til en italiensk fanzine-redaktør og musikkdistributør som kaller seg The Old Nick – forøvrig et kallenavn på Satan – skriver Pelle utfyllende om hvor vanvittig interessert han er i alt som har med Transylvania, vampyrer og varulver å gjøre. Disse brevene er senere gitt ut i bokform i boken Letters From The Dead. In Memory of Pelle Ohlin (1969–1991), The Old Nick, 2016.

Pelle spør blant annet denne Nick om han vet om de i Transylvania som lider av den sjeldne stoffskiftesykdommen porfyri – kjent som vampyr-syndrom – blir samlet i kolonier på lik linje med spedalske. I så fall kunne han tenke seg å bo sammen med dem, og kanskje få seg jobb som leverandør av blod til disse.

Pelle forteller også at han kunne tenke seg å samle på planter det er knyttet overtro til, og han er på utkikk etter planter som næres av månelyset.

En plante som Pelle nevner ved navn i brevene sine til The Old Nick, er «wolf’s bane» eller planter i hjelmslekten. I oldtiden ble disse meget giftige plantene blandet i åte og brukt til å drepe rovdyr som ulv.

I den klassiske skrekkfilmen Dracula fra 1931, bruker professor Van Helsing en krans av blomster fra hjelmslekten for å beskytte sanatoriumbestyrer Sewards datter Mina mot vampyrer.
Men for Pelle virker ikke denne planten som beskyttelse mot vampyrer og varulver. Han hevder i stedet at planter fra hjelmslekten kan infisere mennesker slik at de blir vampyrer og varulver. Han er besatt av disse tvetydige mytiske skapningene.

Bleke ansikter som stirrer besatt på månen

Vampyrer, varulver, nattblomstrende planter. Alle har de det til felles at de næres av natten, dagens motsetning. De næres av månen, nattens sol, solens dobbeltgjenger og pseudonym. Månen er solens maske. Og nattens bemaskede kreaturer næres av månen.

Woeful people with pale faces
Staring obsessed at the moon
Some memories will never go away
And they will forever be here

Slik lytter Pelle til fortidens stemmer, og slik forklarer han sin maske på låten «Pagan Fears» fra 1994-utgivelsen De Mysteriis Dom Sathanas. «Triste mennesker med bleke ansikter som stirrer besatt på månen.» Denne setningen synes å oppsummere Pelles maniske og ytterst seriøse forhold til den musikksjangeren han var i ferd med å definere. Svartmetallen.

Fortidens døde stemmer manifesterer seg i svartmetallens maskering, og som svartmetall-karakteren næres de av måneskinnet, natten og skogen; altså solen, dagens og samfunnets motsetninger.

I boken Dødsarkiv forteller Mayhem-bassist Jørn Stubberud om Pelle:

På Kråkstad jobbet vi med De Mysteriis Dom Sathanas […] Pelle satt og drakk te og leste bøker. Tittelen på skiva kom fra han. Han hadde en liste over bøker han var på utkikk etter, blant annet De Mysteriis av Iamblichus. Han hadde den altoppslukende interessen for livet etter døden, alt dette handler om det.

Jørn Stubberud i Dødsarkiv (Stubberud & Strømmen, 2015), s. 157.

• Artist: Mayhem
• Utgivelse: De Mysteriis Dom Sathanas
• År: 1994
• Plateselskap:
• Låt: «Pagan Fears»
• Lengde: 06:21
• Sjanger: Black metal
• Sted: Oslo, Norge

Nattmennesket

Pelle forteller i selvmordsbrevet sitt at han hører hjemme i skogen, og at han alltid har gjort det. Derfor ville han dø i skogen. Når han forsøker å forklare hvorfor han har en slik tilhørighet til skogen, så sier han bare at han aldri har følt seg som et menneske, at livet er en drøm, og at han snart – i døden – skal våkne.

Pelle kjenner på en fremmedfølelse til det livet han er satt inn i, og den kroppen han bebor. Han kjenner seg mer hjemme i scenepersonligheten til Dead, hans alter ego, som kan leve ut nattmennesket i han.

Noen har ment at Pelle led av det sjeldne Cotards syndrom, også kalt nihilistisk eller fornektelse-vrangforestilling. Personer som lider av cotards tror enten de er døde, ikke eksisterer, eller mangler store, sentrale organer eller lemmer på eller i kroppen. Mange ofre for denne lidelsen prøver stadig vekk å begå selvmord i et forsøk på å finne ut om de er levende eller døde. Sykdommen kan forårsakes av schizofreni og bipolar lidelse i den depressive fasen, hevder Wikipedia.

Uttrykket «nattmennesket» om Pelles alter ego Dead er ikke brukt tilfeldig her, for det finnes en hel litteratur rundt problemstillinger knyttet til undersøkelser av det onde og det gode i mennesket, av natt- og dagsiden i samme person.

Mest kjent er nok Robert Louis Stevensons Dr. Jekyll og Mr. Hyde fra 1886, men også norske forfattere som Aksel Sandemose og André Bjerke har arbeidet med denne tematikken. Sandemose behandler temaet i hele sitt forfatterskap, men særlig i trekantdramaet Varulven fra 1958. Bjerke behandler temaet i den psykoanalytiske kriminalromanen Nattmennesket fra 1941.

Pelle har et ønske om endelig å forene sin personlighet, føle seg hel og hjemme. Og der han føler seg hjemme, og skal våkne fra dette livets drøm, det er i døden. I skogen. Det er som han aldri egentlig har levd.

Denne forestillingen om utenforskap og om døden som en ny fødsel ble også plukket opp av andre sentrale svartmetall-artister.

I 1994 ga Varg «Greven» Vikernes ut Hvis Lyset Tar Oss under artistnavnet Burzum. På låten «Det Som en Gang Var» synger han blant annet:

Vi døde ikke…
Vi har aldri levd

• Artist: Burzum
• Utgivelse: Hvis Lyset Tar Oss
• År: 1994
• Plateselskap:
• Låt: «Det Som en Gang Var»
• Lengde: 14:21
• Sjanger: Black metal
• Sted: Bergen, Norge

Identitet og grenseoverskridelse

Mayhem-vokalist Pelle «Dead» Ohlin står ikke bare utenfor sin egen kropp, og sitt eget liv, han står også utenfor andres liv som en fremmed. Når latteren i kameratslig omgang stilner, finner Pelle seg alene konfrontert med sin egen smertende dualitet, og sterke dragning vekk fra det han ikke føler seg hjemme i. Pelle rir på grenseoppgangene i sin egen identitet. Derfor fascineres han også av tvetydige nattmennesker som varulven og vampyren.

I en artikkel med tittelen «‘The Living Dead’ as a Liminal Figure» i boken Philosophy in the Border Zone (Rossvær & Sergeev, 2015), skriver den russiske nådtidsfilosofen Alexander Sautkin at identiteten vår er etablert gjennom grensesettinger.

Jeg som «levende person» er en identitet som muliggjøres av distinksjonen mellom de levende og de døde. Noen identiteter utfordrer slike naturgitte grenser. Slik som zombier, varulver og vampyrer. Slike grenseoverskridende identiteter er eksempler på det som kalles liminelle figurer, eller grensefigurer.

Grensefigurer er identiteter som på en eller annen måte representerer grenser, og menneskelig praksis knyttet til grenser, enten gjennom å trekke en grense, være på en grense, forsvare en grense, eller krysse en grense.

Å forstå en identitet krever et perspektiv utenfra disse grensene som omkranser identiteten, hevder Sautkin i tråd med den avdøde russiske filosofen Mikhail Bakhtin. Ved å studere slike grenser kan vi bedre forstå hvordan identiteter er formet og omformet i en kulturell sammenheng.

Den levende døde, zombien, er en kjent karakter fra populærlitteraturen. Den er skremmende fordi den krysser grensen mellom liv og død feil vei, i strid med den naturlige orden. Gjennom å studere den levende døde kan vi bedre forstå livet selv, fordi den levende døde er en grensefigur som skaper et utenforperspektiv.

Mayhem-vokalisten var en slik grensefigur med et utenforperspektiv: han oppfattet seg selv som en levende død, og han så på livet fra dødens perspektiv. Men for Pelle var det døden som var reell, og livet en drøm.

Pelle unnslapp døden en gang i barndommen. Han ble banket opp så grovt på skolen at milten sprakk. Han gikk inn i koma, og det var så vidt han overlevde. Pelle søkt i ettertid tilbake til denne grenseopplevelsen som ble skjellsettende for han. Denne nær-døden-opplevelsen ble en utømmelig kilde til inspirasjon for han, og også for en hel musikksjanger.

Liksminke-masken, ble for Pelle symbolet på svartmetall-karakterens liminelle, grenseoverskridende karakter, som en levende død, som en som ikke finner seg til rette i dagliglivet, men som utvikler nattmennesket i seg, og søker bakenfor livets grenser.

Jeg kan aldri dø, jeg kan aldri leve...
Hinsides din virkelighet,
Hinsides dine tanker er min verden,
... en verden død.

Slik er teksten i tittellåten «Sjel av natten» som man finner på vestlandsbandet Forgotten Woods 1995-utgivelse.

• Artist: Forgotten Woods
• Utgivelse: Sjel av Natten
• År: 1995
• Plateselskap:
• Låt: «Sjel av natten»
• Lengde: 11:10
• Sjanger: Black metal
• Sted: Ølen, Norge

Nostalgi, melankoli og okkultasjon

Cotards syndrom kan forårsakes av schizofreni og bipolar lidelse i den depressive fasen. Uansett om Pelle led av denne sjeldne sykdommen, eller ikke, så rapporterer familie og venner om at han var dypt deprimert. «Melankoli» er en gammel betegnelse på denne tilstanden av tungt svartsyn, eller det å ha et formørket sinn.

I Pelles tekster til svartmetallbandet Mayhem finner man både et svartsyn, og en lengsel mot døden og skogen som en hjemstavn, en tilstand som synes både å ligge i fremtiden, men også i fortiden. Dette er en hjemlengsel, en nostalgisk lengsel. Månen er et kjent nostalgisk symbol, som Pelle benytter seg mye av, og natten representerer melankoliens svartsyn. Sammen skaper de grobunn for en fordømmelse av nåtiden, og en lengsel og romantisering av det forgangne, det som kalles millenarisme.

Både melankoli og nostalgi er sentrale underliggende drivkrefter i svartmetallen. Den amerikanske filosofen Drew Daniel bruker det filosofiske begrepet «okkultasjon» i artikkelen «Corpsepaint as Necro-Minstrelsy, or Towards the Re-Occultation of Black Blood» i boken Melancology. Black Metal Theory and Ecology (Daniel, 2014). Der knytter han okkultasjon til svartmetallens omfavnelse av melankolien, og det paradoksale i at svartmetallens mørke kommer til uttrykk gjennom hvite liksminke-masker.

«Okkultasjon» er et astronimiuttrykk for når et himmellegeme passerer fremfor et annet slik at hele eller deler av det bakerste himmellegemet blir formørket. En solformørkelse er for eksempel en okkultasjon der Månen passerer fremfor Solen.

I den franske filosofen Alain Badious omgang med begrepet «okkultasjon» betegnes det som en prosess hvori nåtiden trer inn i nattens ikke-eksponering. Han bruker det for å beskrive tre mulige måter å møte politiske hendelser på; ved å omfavne dem, benekte dem, eller okkultere dem, mørklegge dem.

Å møte politiske hendelser med okkultasjon hevder Badiou, betyr å dykke ned i en obskuritetens natt, hvor mulighetene for å oppnå politiske sannheter undertrykkes. Denne obskuritetens natt, mener han, må produseres med helt nye forutsetninger som uttrykkes gjennom opprørernes kropper, og symbolbruk.

For Drew Daniel blir svartmetall-karakterens liksminke et kraftig symbol på melankoliens okkultasjon, eller altså den formørkningen av melankolien som han mener svartmetallen står for. Svartmetall-karakteren, hevder Daniel, «velger å drukne det nåtidige i en tåke av svart galle».²Daniel (2014), s. 29.

Å velge melankolien blir dermed hos Daniel en type anti-politisk handling, som et tredje alternativ til å omfavne eller benekte virkeligheten. Daniel beskriver svartmetall-karakterens tidsmessige «opprør mot å leve i nåtiden som sådan, en flukt ikke bare tilbake i tid, men ut av tiden». Gjennom melankoliens formørkning av nåtiden og en nostalgisk tilbakeskuende bevegelse, posisjonerer svartmetall-karakteren seg hinsides virkeligheten.

Som ideologisk bevegelse blir svartmetallen dermed aldri noen egentlig politisk bevegelse, slik som f.eks. punken. Den posisjonerer seg så og si i skyggene av den politiske virkeligheten, i obskuritetens natt, og blir vanskelig å få grep om. Svartmetallen oppfattes mer som en kult med et parallelt virkelighetssyn enn som en reell meningsmotstander. Dette kan være noe av årsaken til at politimyndighetene og pressen ikke klarte å få noe godt grep om svartmetallens ideologi under tiden med kirkebranner og drap på tidlig nittitall.

Drew Daniel beskriver en kulturhistorisk bevegelse, eller okkultasjon og re-okkultasjon av melankoliens visuelle uttrykk fra antikken til svartmetallen. Fra svart galle og blod i antikken, som ga seg uttrykk i formørket hudfarge, og til post-romantikkens elitistisk-estetisk bleke og blodfattige melankolske dekadent, hvis livskraft var drenert vekk av meningstap. Videre fra moderne psykiatris kulturfattige og kalde diagnoser og medisinering, til svartmetallens rabiate svartsyn og hvite liksminke.

Ved å male seg med liksminke gjøres ansiktene hvitere enn de naturlig fremstår hos hvit pengeløs middelklasseungdom som lever på det Turboneger-bassist og NRK-programleder Thomas Seltzer kaller «follognese», altså spaghetti med ketchup. Med liksminke blir man svartere enn svart, som Mayhem-vokalist Pelle «Dead» Ohlin sier i et intervju, og mørkere enn døden. Med andre ord, ikke død, men mer død enn døden. Svartsynet har nådd et helt nytt nivå av formørkning, eller okkultasjon.

Liksminken fremhever, befester eller blir et symbol på svartmetall-karakterens grenseoverskridende karakter som en levende død. Liksminken uttrykker på overflaten at «jeg er død», men sier samtidig – som sminke – at «jeg er ikke ennå, ikke helt, ikke virkelig, død».³Daniel (2014), s. 45.

«Liksminke er en performativ melankolsk teknikk», skriver Drew Daniel, «hvor den fremtidige status som død kan belånes og bringes inn i nåtiden». Liksminke er som en hudlig ferie inn i fremtiden, skriver han, en melankolsk selvrepresentasjon, en utvendig fremstilling av et indre forhold til døden.⁴Daniel (2014), s. 44.

I am demon
A demon with a shadowed face
Entering to my wintercoffin

Dette er hentet fra bergensbandet Immortals låt «Unsilent Storms In the North Abyss» fra andreutgivelsen Pure Holocaust fra 1993.

• Artist: Immortal
• Utgivelse: Pure Holocaust
• År: 1993
• Plateselskap:
• Låt: «Unsilent Storms In the North Abyss»
• Lengde: 03:14
• Sjanger: Black metal
• Sted: Bergen, Norge

Å bruke liksminke mens du lever betyr å parodiere døden, å uttrykke den levendes lengsel mot døden. Liksminken binder svartmetall-karakteren til døden, noe som innen sjangeren omtales som «necro».

I neste del av Mørke meditasjoner, norsk svartmetall spesial, dykker jeg videre ned i svartmetallens maskebruk og status som utstøtt. Både som svartmetall-karakter utstøtt fra privatpersonen, og som støtt ut fra samfunnet og inn i skogen. Neste del heter «Maskespill og skog».

• 1
  Se f.eks. Dyrendal (2005, 12.09.), https://www.skepsis.no/satan-og-politiet/.)
• 2
  Daniel (2014), s. 29.
• 3
  Daniel (2014), s. 45.
• 4
  Daniel (2014), s. 44.